Redigerer Konstantin III (vestromersk keiser) (avsnitt)

=== Overgivelse og henrettelse ===
På samme tid var det en ny general som ble medkeiser av Honorius, [[Constantius III]], som senere ble gift med [[Galla Placidia]], søster av Honorius. Han ankom med en romersk hær ved Arles, noe som fikk Gerontius til å flykte, og Constantius III overtok beleiringen.<ref name=" Canduci_152"/> Konstantin holdt ut og håpet at Edobichus, som samlet tropper i det nordlige Gallia blant frankerne, skulle komme ham til unnsetning.<ref name="Bury_143"/> Da Edobichus kom ble han imidlertid raskt beseiret.<ref name="Bury_144"> Bury (1889): ''A History of the Later Roman Empire'', bind 1, s. 144</ref> Konstantins siste håp forsvant da også hans tropper som voktet Rhinen deserterte for istedet å støtte Jovinus. Da han innså at Arles var tapt løp Konstantin inn i en kirke og lot seg salve som prest, i håp om at korset skulle beskytte ham. Constantius III lot seg ikke imponere, og tok ham til fange,  men sparte livet hans i første omgang. Konstantin ble fraktet mot Ravenna, men underveis ble han og hans støttespillere,  slik [[Jordanes]] uttrykte, «overraskende drept».<ref>Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', s. 92</ref> Konstantin ble etter sigende halshogd, enten i august eller i september 411. Hans hode ble stilt ut på stake i Ravenna den 18. september 411.<ref> Jones (1992), s. 113</ref> 

Gerontius  begikk senere selvmord i Hispania,<ref> Jones (1992), s. 508</ref> og Ataulf  slo ned opprøret til Jovinus<ref name=" Canduci_155"> Canduci, (2010), s. 155</ref> og overtok hegemoniet i det sørlige Gallia. Romersk styre ble aldri gjenopprettet i Britannia etter Konstantins død. Som historikeren [[Prokopios]] senere forklarte det, «fra den tid og framover forble det styrt av tyranner.»<ref> Birley, Anthony (1980): ''The People of Roman Britain'', University of California Press, s. 160</ref>