Redigerer Kolonisering i antikken (avsnitt)

==Romerske kolonier==
{{Hoved|Colonia}}
[[Fil:Romancoloniae.jpg|thumb|400px|right|Kartet viser i rødt romerske kolonier i [[Nord-Afrika]] opprettet av keiser [[Augustus]]]]
Det var en gammel skikk i oldtidens Italia å sende ut kolonier for å sikre nye erobringer. [[Den romerske republikk|Romerne]], uten en [[stående armé]], pleide å bosette grupper av egne borgere i erobrede byer som en form for [[garnison]]. Disse gruppene ville bestå delvis av romerske borgere, ofte opp mot 300, og en større del av mennesker fra [[Det latinske forbund]]. Den tredje delen av de erobrede områdene ble gitt over til bosetterne. Disse ''coloniae civium Romanorum'' («kolonier av romerske borgere») ble spesielt ment for å sikre de to kystene til [[Italia]], og ble dermed kalt ''coloniae maritimae''. ''Coloniae Latinae'', hvorav det var langt flere, tjente samme hensikt på fastlandet.

Ansvaret for å lede kolonistene og grunnlegge bosetningen ble gitt til en kommisjon av vanligvis tre medlemmer. Disse mennene fortsatte å stå i et forhold som «patron»er (''patroni'') til kolonien etter dens stiftelse. Kolonistene entret den erobrede byen i en militær rekke, bak faner, og grunnleggelsen ble feiret med spesielle høytideligheter. ''Coloniae'' var fritatt skatt, og hadde [[Romersk grunnlov|deres egen grunnlov]], en kopi av den romerske, og valgte fra egne rekker deres [[Romersk senat|senat]] og andre statsoffiserer. Til denne grunnloven måtte de opprinnelige innbyggerne underlegge seg. ''Coloniae civium Romanorum'' beholdt [[romersk borger]]skap, og ble fritatt fra militærtjeneste, da deres posisjon som utposter ble ansett som tilsvarende. Medlemmene av ''coloniae Latinae'' tjenestegjorde blant ''[[socii]]'', de allierte, og hadde såkalt ''[[ius Latii]]'' eller ''Latinitas'' («[[Latinerrett]]»). Dette sikret dem rettigheten til å skaffe eiendom, konseptet ''commercium'', og retten til å bosette seg i Roma, samt muligheten til å bli romersk statsborger under visse betingelser (selv om disse rettighetene ble begrenset gjennom tidens løp).

Etter [[Tiberius Gracchus|Gracchi]]s tid mistet koloniene deres militære karakter. Kolonisering ble etterhvert ansett som en måte å forsyne de fattigste klassene av [[plebeier]]e. Etter [[Sulla]]s tid ble det brukt som en måte for å gi land til veteransoldater. Retten til å grunnlegge kolonier ble tatt vekk fra folket av [[Julius Cæsar]]. og gikk deretter inn i hendene til [[Liste over romerske keisere|de romerske keisere]], som brukte det hovedsakelig i [[romerske provinser|provinser]] utelukkende for å grunnlegge militærbosetninger, særlig gjennom den gamle ideen om å sikre erobrede områder. Det var kun i usedvanlige saker at provinsielle kolonier opplevde skatteunntak slik gitt til de i Italia.