Redigerer Knut Rød (avsnitt)

== Ettertiden ==
Noen [[kriminolog]]er, [[historiker]]e, [[journalist]]er, [[litteraturviter]]e og [[kunstner]]e har frifinnelsen av Rød blitt karakterisert som en skamplett på norsk rettshistorie.<ref name="«Det absolutte nullpunkt»" /> 

Ifølge Christopher Harper ved [[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter|HL-senteret]] er det i ettertid få som mener frifinnelsen var riktig.<ref>Harper, C. S. (2015). Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donaudeportasjonen?-Et forsøk på nøktern dokumentering. ''Samtiden,'' 124(1), 105-123.</ref> Frifinnelsen av Rød er eksempel på at jødeforfølgelsen og folkemordet ble tillagt liten vekt av domstolen.<ref name="Brakstad">Brakstad, I. (2023): ”De siste års tragedie” – genocidal prosess eller nasjonalmyte? Holocaust og norske aviser 1945-55. ''MEDIEHISTORISK TIDSSKRIFT'' NR. 1 2023 (NR. 39)</ref> Domstolen gjorde en skade/nytte avveining der Røds støtte til motstandsbevegelsen ble tillagt avgjørende betydning i en samlet vurdering, slik at hans bistand til hjemmefronten oppveiet bistand til fienden i forbindelse med deportasjon av jødene. Juristen Christopher Harper ved HL-senteret mener dette er feil lovanvendelse og manglet [[hjemmel]].<ref name="Harper2023" /> Det er blitt hevdet {{Hvem}} at han ble frikjent fordi han ble dekket av motstandsfolk som selv deltok på ledernivå i jødedeportasjonen i egenskap av dobbeltagenter ansatt i Statspolitiet.

I sin anmeldelse (2004) av biografien ''[[Gunnar Sønsteby]] &ndash; 24 kapitler i Kjakans liv'', skrevet av [[Arnfinn Moland]], påpekte [[Espen Søbye]] at [[Gunnar Sønsteby]] i sin egen bok ''Rapport fra Nr. 24'' hadde skrevet at han hadde hatt kontakt med og fått opplysninger fra folk i Statspolitiet og derfor gikk god for Knut Rød, men at dette paradokset blir stående ubesvart i denne biografien.<ref>Espen Søbye «[http://www.dagbladet.no/kultur/2004/10/15/411390.html Gåten Kjakan forblir uløst]» ''Dagbladet'', [[15. oktober]] [[2004]]</ref> Søbye spekulerte på om Hjemmefronten beskyttet Rød for å ikke skade sitt eget omdømme, dels fordi de hadde svært tette bånd til ham, og dels fordi flere av deres dobbeltagenter i Statspolitiet deltok i aksjonene mot jødene. Saken er omtalt i [[Espen Søbye]]s bok ''Kathe, alltid vært i Norge'' (2003).<ref name="Harper" />

I en [[kronikk]] i ''[[Aftenposten]]'' (2008) tok [[redaktør]] Per Anders Madsen utgangspunkt i [[Olav Njølstad]]s biografi over [[Jens Christian Hauge|Jens Chr. Hauge]], og stilte spørsmål om hvorfor tiltalen mot Knut Rød ble endret i den andre rettsrunden. I 1948 ble han ikke lenger tiltalt for frihetsberøvelse, bare bistand til fienden, slik at det ville være vanskeligere å dømme ham. Rød hadde vært aktivt deltagende i registrering av kommunister og kommunistsympatisører i privat regi. Dette var aktivitet som regjeringen med Hauge i spissen var sterkt opptatt av og ønsket kontroll over. Knut Rød kunne altså bli en nyttig mann for myndighetene, han hadde vist seg som en pålitelig og dyktig informant. Men dersom Hauge og overvåkingstjenesten skulle ha nytte av Røds tjenester, kunne han ikke være landssvikdømt og avskjediget fra politiet.<ref name=":0" />

=== Knut Sveris artikkel og kommentarer ===
I artikkelen «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» av [[Knut Sveri]], publisert i et festskrift til [[Johs. Andenæs]] fra 1982, drøftet Sveri Rød-saken inngående, og stilte blant annet spørsmål ved om Røds bidrag til [[Hjemmefronten]] var særlig vesentlig. Ifølge Sveri bagatelliserte retten Røds objektivt sett straffbare handlinger ved å slå fast at hans planlegging og ledelse av jødeaksjonen ble ansett som «''en bistandshandling av ubetydelig art''».<ref>Knut Sveri «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» i ''Lov og Frihet. Festskrift til Johs. Andenæs på 70 årsdagen 7 september 1982''. [[Universitetsforlaget]]. Oslo 1982</ref>

I en kronikk i ''[[Dagbladet]]'' 7. august 1997, som er basert på Sveris artikkel, skrev professor i historie [[Tore Pryser]] at Sveri ikke kunne fri seg fra den ubehagelige tanken at domstolen ikke hadde ansett de norske jødene som likeverdige med andre nordmenn.<ref>[[Tore Pryser]]: «[http://www.dagbladet.no/kronikker/970807-kro-1.html Politiets dårlige samvittighet]» ''[[Dagbladet]]'', [[7. august]] [[1997]]</ref> [[Per Ole Johansen]] baserte seg på Sveris artikkel da han avslutningsvis skrev i sitt bidrag til et festskrift for billedkunstneren [[Victor Lind]] at «''Likheten mellom tyske [[byråkrat]]er og nordmenn som deltok i aksjonene mot jødene, og vitnene og jurymedlemmer i Rødsaken, er hvordan de pulveriserte det personlige ansvaret.''»<ref>Per Ole Johansen: «[http://kunst.no/fest/omgivelser/POJohansen.php «Politiet har fortsatt et renommé å ivareta»]   {{Wayback|url=http://kunst.no/fest/omgivelser/POJohansen.php |date=20070927210318 }}» i ''Hjerte og forstand. Festskrift til Victor Lind på 60-årsdagen 15. desember 2000''.</ref>

=== Debatt i 2007 ===
[[Odd-Bjørn Fure]] tok høsten 2006 til orde for å granske saken mot Knut Rød.<ref name=":5">{{Kilde artikkel|tittel=Okkupasjonstidens lange skygger|publikasjon=Nytt Norsk Tidsskrift|doi=10.18261/ISSN1504-3053-2007-04-03|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1504-3053-2007-04-03|dato=2007-12-03|fornavn=Susanne|etternavn=Maerz|serie=|språk=no|bind=24|hefte=4|sider=365–375|issn=0800-336X|besøksdato=2023-10-15}}</ref>

I en serie leserinnlegg og kronikker i ''Dagbladet'' våren 2007 satte litteraturviter Torill Torp-Holte og historikerne [[Mats Tangestuen]] og [[Bjarte Bruland]] rettssaken mot Rød inn i et vesteuropeisk perspektiv. Sammenlignet med for eksempel [[Frankrike]] og [[Nederland]] særmerker Norge seg ved å ha inkludert egne borgeres delaktighet i ''[[holocaust]]'' i [[rettsoppgjøret etter krigen|rettsoppgjøret]]. Torp-Holte, Tangestuen og Bruland dokumenterer at forbrytelsene mot jødene ble vektlagt av domstolene, men hevder at de oppnådde aldri å få reell egenvekt. At forbrytelsene mot jødene ble tillagt mindre vekt enn forbrytelser mot andre norske borgere, er ifølge Torp-Holte, Tangestuen og Bruland et nødvendig premiss for at Rød kunne bli frifunnet med referanse til [[Almindelig borgerlig Straffelov]]s §&nbsp;47, «nødrettsparagrafen».<ref>Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland [http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/18/492377.html «Forskjønnelsen av det heslige»] ''Dagbladet'', [[18. februar]] [[2007]]</ref><ref>Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland [http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/26/493243.html «Overgriper eller hjelper?»] ''Dagbladet'', [[26. februar]] [[2007]]</ref><ref>Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland [http://www.dagbladet.no/kultur/2007/04/07/497129.html «Rød-saken i perspektiv»] ''Dagbladet'', [[7. april]] [[2007]]</ref> Ifølge Bruland og Tangestuen er bortsett fra Rieber-Mohn og Knut Røds familie få som i ettertid forsvarer frifinnelsen.<ref name=":4" />

[[Høyesterettsdommer]] [[Georg Fredrik Rieber-Mohn]] skrev i ''[[Dagbladet]]'' 14. februar 2007 at etter hans mening var «''lagmannsrettens frifinnelse av Knut Rød meget langt fra å være skandaløs – rettslig bedømt fremstår den tvertom som riktig.''» Rieber-Mohn skrev videre at den ovennevnte artikkelen av Sveri etter hans mening var «''tendensiøs i omtalen av lagmannsrettens dom, og spekulativ i vurderingen av vitneprovene til Røds tre illegale medarbeidere i Statspolitiet. De skal angivelig ha uttalt seg positivt om Rød fordi de selv var involvert i jødeaksjonene – «medvirket til jødenes undergang», som Sveri odiøst og uberettiget beskriver deres rolle.''»<ref name="RieberMohn20070214" /> 

21. februar 2007 utdypet Rieber-Mohn dommen i lagmannsretten i 1948: «''Lagmannsretten fant det bevist at Knut Rød meldte seg inn i NS og tok ansettelse i Stapo for å motarbeide tyskerne, og at han faktisk utførte en rekke betydningsfulle motstandshandlinger. Det ble også funnet bevist at han motarbeidet jødedeportasjonen ved å bidra til varsling av jøder, som rakk å flykte til Sverige. Det må også legges til grunn at ingen i den norske motstandsbevegelsen kjente til [[gasskammer|gasskamrene]] i 1942, og at Rød heller ikke visste at deportasjonen førte de fleste norske jøder direkte i døden.''»<ref>Georg Fr. Rieber-Mohn [http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/21/492714.html «En tung bevisbyrde»] ''[[Dagbladet]]'', [[21. februar]] [[2007]]</ref> I ''[[Samtiden]]'' 04/2009 utdyper Rieber-Mohn sine argumenter ytterligere.<ref>Georg Fr. Rieber-Mohn [http://www.idunn.no/file/ci/42651942/samtiden_2009_04_art04.pdf «Kjartan Fløgstad og frifinnelsen av Knut Rød»]{{Død lenke}} ''[[Samtiden]]'', 04/2009</ref> Han spør om hvem som skulle foreta den rettslige bedømmelsen av Rød-saken, om ikke juristene, men man kan da stille spørsmål om hva det er ved et juridisk system som gjør det mulig for en av de ansvarlige for deportasjoner av flere hundre personer å bli frikjent i ettertid.<ref name=":6" /> 

Juristen Christopher Harper skriver i ''[[Lov og Rett]]'' (2010) at frikjennelsen fra 1948 var basert på feilaktig lovanvendelse, og spør hvorfor denne dommen aldri ble anket.<ref name=":6">[https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/10642/620/523710post.pdf?sequence=2&isAllowed=y Øivind Kopperud og Irene Levin: «Da norske jøder ikke fantes» (s. 4)]</ref>

=== Per Ole Johansens vurdering ===
Ifølge [[Per Ole Johansen]] var det mye lettere for en politimann å bli dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med få unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret. Johansen konkluderer med at det ikke er noe i Røds historie som tyder på at han var nazist, jødehater eller beundrer av Nazi-Tyskland; han beskrives i stedet som politisk likegyldig og passiv. Johansen antar at Rød sluttet i statspolitiet sensommeren 1943 da det ble klart at de allierte kom til å vinne krigen. Johansen mener at dokumentene viser at Rød var nidkjær i jødesaker, noe som ifølge Johansen ikke rimer med påstanden om at Rød bare utførte ordrer. Andre saker Rød hadde ansvar for, var han mer tilbøyelig til å henlegge eller avslutte med en [[diplomati]]sk formulert advarsel. Ifølge Johansen påberopte ikke Rød seg noen motstandspolitiske motiver under rettsoppgjøret. Rød understreket selv at ingen jøder ble mishandlet så lenge norsk politi hadde befatning med dem. Røds sekretær ble dømt til to års fengsel, der medvirkning til jødeforfølgelsene var ett av tiltalepunktene.<ref name=":1" />

=== Torgeir E. Sæverass´ gjennomgang ===
I boken ''Bokstaven R. Hundre landssviksaker fra Rinnan til Rød'' (2023) går historikeren [[Torgeir Ekerholt Sæveraas]] gjennom Rød-saken.<ref>Sæverås, Torgeir Ekerholt: ''Bokstaven R. Hundre landssviksaker fra Rinnan til Rød''», Pax Forlag 2023</ref> Han er kritisk til Sveris påstand om at retten bagatelliserte Røds handlinger, og påpeker at premissene i den frifinnende dommen mot Rød var at han, samtidig med at han jobbet med jødeaksjonen, varslet motstandsbevegelsen om forestående arrestasjoner, og gjorde tillempinger knyttet til etterforskningsarbeidet og ved arrestasjoner:

{{sitat|I motsetning til det Sveri hevder i sin artikkel, og som flere forfattere senere har gjentatt, mente derfor ikke dommerne at motstandsarbeidet og Røds rolle under aksjonen mot jødene høsten 1942 var to adskilte størrelser, og at det ene kunne oppveie for det andre. Slik retten så det, var ikke Røds varsling om aksjonen og hans tillempinger mens den pågikk noe som var utelukket fra motstandsarbeidet han kunne utføre i kraft av å være avdelingsleder i Statspolitiet; det var snarere en del av nettopp det samme motstandsarbeidet.<ref>Sæverås, Torgeir Ekerholt ''Bokstaven R. Hundre landssviksaker fra Rinnan til Rød''», Pax Forlag 2023, side 262–263</ref>}}

Ifølge Sævraas bok var det at Rød arbeidet med jødeaksjonen en forutsetning for at han kunne varsle motstandsbevegelsen om aksjonen, og gjøre tillempinger slik at bistanden ifølge dommerne ikke ble rettsstridig.<ref>{{kilde www|url=https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/l35p47/kritikk-av-roed-dommen-boer-basere-seg-paa-hva-dommerne-faktisk-la-til-grunn|tittel=Kritikk av Rød-dommen bør basere seg på hva dommerne faktisk la til grunn|verk=aftenposten.no|dato=2023-09-12|besøksdato=2023-09-14}}</ref>