Redigerer Klimaet gjennom jordhistorien (avsnitt)

===Den geologiske karbonsyklusen===
[[File:Den_geologiske_karbonsyklusen.jpg|500px|thumb|left|Den geologiske karbonsyklusen]]
Karbon kommer fra jordskorpen og slipper ut i atmosfæren som karbondioksid, C0<sub>2</sub>, i forbindelse med vulkansk aktivitet. I løpet av geologiske tidsrom vil dette karbonet gjøre en rundreise via atmosfære, land, hav, havbunn og tilbake til jordskorpen igjen. Dette er den geologiske karbonsyklusen.

Globalt og over tid er utslippshastigheten fra vulkaner jevn og lav. Et plutselig stort vulkanutbrudd vil ikke øke CO<sub>2</sub>-innholdet i atmosfæren vesentlig. Men selv om tilførselen er lav, så har den pågått helt siden jordens dannelse. Hvis det ikke var noe som samtidig fjernet CO<sub>2</sub>-gassen fra atmosfæren, ville konsentrasjonen stige i det uendelige og jorden ville ende som Venus.

Når karbondioksid kommer ut i atmosfæren kommer den i kontakt med vann, både i skyer og regn, i innsjøer, elver og hav. Gassen reagerer kjemisk med vannet og danner den svake syren [[karbonsyre]]. Vannet i regn, hagl og snø er altså en svak syre.

Når karbonsyre faller på landjordens bergarter i form av nedbør, skjer det en kjemisk [[forvitring]]. Karbonsyren reagerer med mineralene i bergartene. Mange mineraler, for eksempel [[feltspat]], inneholder [[kalsium]] (Ca). Mineralene løses opp og det dannes forskjellige typer [[leire]] og [[ioner]], blant annet kalsiumioner (Ca+) og karbonationer (HCO<sub>3</sub>-).

Elver bringer leirslam og ioner ut i havet. Leire blir avsatt på havbunnen mens kalsium- og karbonationene blir opptatt av havlevende organismer som lager kalkskall: skjell, snegler, koraller, plankton osv. Når organismene dør, synker de. Skallene vil danne lag på havbunnen og med tiden bli til [[kalkstein]]. Resultatet av det hele er at CO<sub>2</sub> blir fjernet fra atmosfæren og lagret på havbunnen bundet i kalkstein (CaCO<sub>3</sub>).

Jorden er [[platetektonikk|dynamisk]]. Sentralt i alle havområder [[midthavsrygger|skapes ny havbunnsskorpe]] som skyves utover til begge sider. Samtidig går eldre havbunn til grunne i [[dyphavsgrop|dyphavsgrøfter]] som dannes der havbunnsskorpe kolliderer med kontinenter. På sin vei fra dannelse til undergang, blir havbunnsskorpen tilført et stadig tykkere lag av [[leirstein]] og [[kalkstein]]. Disse [[sedimentær bergart|sedimentære bergartene]] blir presset ned i dyphavsgrøften, sammen med [[havbunnsskorpe]]n. De krølles sammen, omdannes og blir etter hvert en del av den tykke [[kontinentskorpe]]n. Høyt trykk og høy temperatur gjør at disse lette og vannholdige bergartene smelter. Smelten, kalt [[magma]], er lettere enn omkringliggende bergarter. Langsomt, over millioner av år, arbeider den seg opp mot overflaten og spruter eller velter ut som aske, lava og gass, blant annet CO<sub>2</sub>. For karbonet sin del er sirkelen sluttet.

====Den geologiske karbonsyklusen som termostat====
Hvis jorden blir varmere, vil den [[forvitring|kjemiske bergartsforvitringen]] over hele jorden gå hurtigere (alle kjemiske reaksjoner får økt hastighet når temperaturen stiger). Da blir CO<sub>2</sub> fjernet raskere fra atmosfæren. Drivhuseffekten vil avta. Mer jordvarme blir strålt ut i rommet. Ytterligere oppvarmingen blir bremset og til slutt stoppet.

Hvis jorden blir kaldere, vil den kjemiske forvitringen gå langsommere og da vil CO<sub>2</sub>-innholdet i atmosfæren stige, for vulkanene sender ut like mye karbondioksid som elles. Drivhuseffekten øker, avkjølingen bremses, stoppes og så blir atmosfæren varmere igjen inntil forvitringen igjen skyter fart og det skapes balanse på nytt.

Karbonsyklusen skulle altså kunne holde en ganske konstant temperatur på jorden hvis solstråling, utstrømming av karbondioksid fra vulkaner og forvitring av bergarter med påfølgende sedimentasjon av kalkstein i havene var konstante størrelser. Men det er de tydeligvis ikke, siden temperaturen har variert i løpet av jordhistorien. 

Den geologiske karbonsyklusen er nemlig ingen perfekt termostat. Det er fordi den reagerer langsomt, over millioner av år. I løpet av denne tiden kan jordens klima komme på avveier. Men før eller siden vil den geologiske karbonsyklusen sørge for at temperaturen blir brakt tilbake til et, for jorden, normalt nivå.