Redigerer Kirkestaten (avsnitt)

== Den italienske samlingsbevegelse og Kirkestatens undergang ==
Restaurasjonen av det gamle Europa under [[Wienerkongressen]] var et alvorlig tilbakeslag for den italienske nasjonalistiske bevegelse som hadde vokst frem i napoleonstiden. Den gjenopprettet et oppsplittet Italia, under et aktivt [[Østerrike|østerriksk]] tilsyn. Men etter pave Pius VIIs død i [[1823]] fikk Kirkestaten et særdeles dårlig omdømme internasjonalt: Vanstyre, reaksjon og undertrykkelse. Dette endret seg imidlertid under den opprinnelig liberalt sinnede pave [[Pius IX]] (1846-1878), Kirkestatens siste hersker. Han var opprinnelig de liberale og nasjonale krefters store helt og forbilde. Men deres forventninger var langt større enn det han rimeligvis kunne innfri. Det ville antagelig ha blitt klart også dersom hendelsene i [[1848]] ikke var inntruffet. 

[[Fil:Pius ix.jpg|thumb|Pave [[Pius IX]]. ]]
I [[1848]] brøt det ut liberale og nasjonalistiske opprør over hele Europa; den [[9. februar]] [[1849]] ble Kirkestaten proklamert som romersk republikk. Paven hadde måttet flykte fra byen, og hadde tatt tilflukt i den sterkt befestede kystbyen [[Gaeta]] lenger sør. [[Napoleon III|Louis Napoleon Bonaparte]], som var blitt valgt til president for den nye 2. franske republikk, sendte da i samarbeid med østerrikerne hærstyrker til Roma for å gjenopprette det pavelige styre. Etter harde kamper kunne franskmennene rykke inn i [[Roma]] i juli [[1849]], dermed ble det mulig for [[Pius IX]] å vende tilbake. Han angret nå på de liberale preferanser han hadde styrt etter innen revolusjonen, og innførte et strengt og konservativt styre. 

I de påfølgende år forente de to hovedretninger innen den italienske nasjonalistiske bevegelse (de som ønsket å samle landet under [[kongedømmet Sardinia]] og dets herskere fra [[huset Savoia]], og de som etterstrebet en republikansk løsning) seg i synet på Kirkestaten som det største hinderet. Louis Napoleon, som nå hadde grepet tøylene i Frankrike som keiser [[Napoleon III]], forsøkte å spille på begge hester: På den ene side inngikk han en allianse med [[kongedømmet Sardinia|Sardinia]], på den annen side holdt han samtidig franske tropper stasjonert i Roma for å beskytte pavens rettigheter. 
[[Fil:Garibaldi.jpg|thumb|Giuseppe Garibaldi]]
Etter [[den østerriksk-sardinske krig]] ble meget av Nord-Italia samlet under Huset Savoia; rett etterpå ledet [[Giuseppe Garibaldi|Garibaldi]] et opprør som styrtet [[Huset Bourbon|bourbonernes]] monarki i kongedømmet [[Begge Sicilier]]. I frykt for at Garibaldi skulle danne republikansk regjering i sør, bad Sardinia om Napoleons tillatelse til å sende tropper gjennom Kirkestaten for å overta makten i Begge Sicilier. Dette ble innvilget, mot løfte om at styrkene lot Roma i fred. 

I [[1860]] var det allerede åpent opprør i store deler av Kirkestaten. Sardinia erobret da de nordlige og østlige to tredjedeler av de pavelige territorier, og befestet sitt herrevelde over Sør-Italia. Bologna, Ferrara, Umbria, Marche, Benevento og Pontecorvo ble formelt annektert i november [[1860]], og et forenet italiensk kongedømme ble proklamert. 

De pavelige territorier var nå redusert til omtrent det nåværende [[Lazio]], det vil si Roma og det umiddelbart omliggende område. 

Mange italienere var av den oppfatning at bare Roma var verdig å være det forente Italias hovedstad. Men Garibaldis annet forsøk på å erobre byen («Roma eller døden!») ble stanset allerede ved [[slaget ved Aspromonte]] i [[1862]]. Hans tredje mars mot Roma slo feil i [[1867]], da han tapte [[slaget ved Mentana]] mot franske og pavelige styrker. Anledningen til å eliminere de siste rester av Kirkestaten bød seg ikke før i begynnelsen av september [[1870]], da Frankrike etter sitt katastrofale nederlag i [[slaget ved Sedan]] [[1. september]] trakk ut sin garnison fra Roma for å forsterke det nasjonale forsvar mot [[Preussen|prøysserne]]. Den [[10. september]] erklærte kongedømmet Italia krig mot Kirkestaten, og den [[20. september]] nådde de italienske styrker Roma. Selv om alle involverte innså at pavens lille hær umulig kunne motstå angriperne, beordret paven en symbolsk motstand slik at det ikke skulle være noen tvil om at Italia bemektiget seg Roma ved makt, ikke ved samtykke. Etter en tre timer lang kanonade rykket så italienerne under general [[Raffaele Cadorna]] inn i byen. 

I italienske historiebøker omtales disse begivenheter som Romas frigjøring. Pave [[Pius IX]] og hans etterfølgere så helt annerledes på det. Den italienske regjering tilbød paven kontroll over [[Den leonianske by|Città Leoniana]] på [[Tiberen]]s vestre bredd, men paven avviste fremstøtet.