Redigerer Kirker i Norge (avsnitt)

===Institusjonell===
I tidlig kristen tid ga både kirkegården og kirkebygget asylrett for forfulgte. Etter Gulatingsloven skulle den som slåss på kirkegården eller i kirken bli lyst fredløs. Kirkegårdens gjerde angå også grensen for kirkens eiendom.<ref name=Jensenius2001/>

I tidlig kristen tid ble det etablert en administrativ inndeling av landet. Hordaland ble for eksempel delt i "fjordung" (firedel av et fylke) og "åttung" med hver sin hovedkirke.<ref name=Helle>Helle, Knut (ed.) (2006): ''Vestlandets historie''. 3: Kultur. Bergen: Vigmostad & Bjørke.</ref>  
[[Sakshaug gamle kirke]] var for eksempel hovedkirke for et av fire distrikt i [[Inntrøndelag]].

Kirkebygging ble sterkt påvirket av statens eller kongemaktens rolle. [[Gulatinget|Gulatingloven]] omtaler i kapittel 12 regler for vedlikehold av kirkene: «Um einskildmenn byggjer kyrkje, anten lendmann gjer det eller bonde, eller kven det er som byggjer kyrkje, skal han halda henne i stand og inkje øyda tufti. Men um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell, då skal han føra timber på tufti innan tolv månadar; um det ikkje kjem, skal han bøta tre merker for det til biskopen og koma med timber og byggja opp kyrkja likevel.»<ref>''Gulatingslovi''. Umsett frå gamalnorsk av Knut Robberstad. Oslo: Samlaget, 1952.</ref> 

====Reformasjonen====
[[Reformasjonen]] ble gjennomført med tvang i 1537 da [[Christian 3]] gjorde luterhanismen til statsreligion i riket. Til forskjell fra Danmark hadde det ikke vært noen lutherisk vekkelse i Norge før kongens pålegg om overgang til den nye lære.<ref>[[#refChristie1973|Christie (1973)]] s. 11.</ref> Kongen tok da kontroll over kirkegodset, og en del kirkebygg ble rasert eller oppgitt. Bisper og prester ble statstjenestemenn under kongen. I 1662 fikk landet en kongelig kirkeinspektør, og de nye formene som kom på denne tiden (som Y-formen og åttekantformen) kan ha sammenheng med dette.<ref name=Max/> [[Grunnloven]] av 1814 stadfestet lutheranismen som statens religion. Forbudet mot katolisisme i Norge ble fjernet i 1843, mens forbudet mot munkeordner ble opphevet i 1897.<ref>Sverdrup-Thygesen, Ulrik (2009): ''Grunnlovens forbud mot jesuitter og munkeordener. Religionsfrihet og grunnlovskonservatisme 1814-1956''. Masteroppgave, Universitetet i Oslo.</ref><ref>[[Store norske leksikon]]: [http://snl.no/religionsfrihet "Religionsfrihet"], lest 19. oktober 2013.</ref>

Etter reformasjonen var det kongen som kirkens overhode som formelt skulle godkjenne kirkebygging. I 1662 ble Titus Bülche tilsatt som den første inspektør for kirker og kirkegårder. Søknad om ny kirke gikk fra menigheten til prosten og videre til stiftsdireksjonen. Søknaden inneholdt vanligvis lite eller ingenting om byggets utforming, den handlet mest om finansiering og materialbruk. Det var kirkebyggeren selv som bestemt byggets utseende. Sørmoen antar prestene og de som finansierte byggingen hadde mest å si. Deretter ble en byggmestren som var spesialisert på den valgte kirketypen hyret.<ref name=":2">{{Kilde bok|tittel = Kirker i Norge. Bind 2: 1700-tallet - skjønnhetens århundre|etternavn = Sørmoen|fornavn = Oddbjørn|utgiver = Arfo|år = 2001|isbn = 8291399107|utgivelsessted = |sider = |kapittel = }}</ref> Etter 1814 ble saker som gjaldt kirkebygg flyttet fra kanselliet i København til kirkedepartementet i Christiania, og godkjenningsprosessen ble mer byråkratisk. Lokale initiativ og lokal påvirkning i utforming av byggene ble da i stor grad moderert av embetsverket.<ref>Hosar, Kåre: ''Kirkebygging på 1700 - tallet – lokal tradisjon eller påvirkning utenfra''? Notat/foredrag, Maihaugen, lest 10. februar 2014.</ref>

Kirkeloven fra 1851 krevde at hvert kirkebygg skulle romme minst 30 % av innbyggerne i sognet. De 623 kirkene fra andre halvdel av 1800-tallet er derfor relativt store. Kirkeloven av 1996 krever at hvert bygg innenfor Den norske kirke skal ha plass til minst 1/10 av menigheten, men aldri færre enn 200 seter, og det er ikke krav om mer enn 500 seter.<ref>Kirkeloven, 7. juni 1996, nr 31, § 21, [http://www.lovdata.no/all/hl-19960607-031.html Lovdata], lest 24. september 2013.</ref>

====Eiendomsrett====
Hvert kirkebygg har blitt regnet som en selvstendig (selveid) institusjon, ofte med egen jord som har gitt leieinntekter. Menigheten var selv ansvarlig for oppføring og vedlikehold av kirkebygget, et prinsipp som ble innført så tidlig som på [[Mostratinget]] i 1024.<ref name=NOU2006/> I tida 1700-1720 solgte Kongen om lag 600 kirker til private for å finansiere [[den store nordiske krig]], disse byggene ble kjøpt tilbake i løpet av de neste 150 årene. Kirkeloven av 1897 stadfestet at kirkebygget hører til menigheten, unntaket er enkelte museumskirker og bygg eid av [[Fortidsminneforeningen]]. Kirkegården (oftest brukt som gravplass) har samme eierforhold som bygningen. Den enkelte kommune har som regel ansvar for teknisk drift og finansiering av kirkebygg og kirkegård knyttet til Den norske kirke, mens tilsyn og administrasjon (etter 1996) ligger hos menighetens egne organer og en ansatt daglig leder ([[kirkeverge]]).<ref name=Stmeld/> Den norske stat eier i utgangspunktet ingen kirkebygg med unntak av blant annet [[Akershus slottskirke]] og [[Svalbard kirke]]. [[Nidarosdomen]] kan også regnest som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet.<ref name=NOU2006/><ref>Statsbudsjettet 2014, Kap. 1592.</ref>
[[Fil:St edmunds church oslo.jpg|mini|Den [[anglikansk]]e [[St. Edmund's Church]] i Oslo, et nygotisk bygg fra 1884]]

Valg til [[Riksforsamlingen på Eidsvoll]] og til det første Stortinget i 1814 skjedde hovedsakelig i kirkene (etter gudstjenesten).<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/1814-vaare-foerste-nasjonale-valg 1814 - våre første nasjonale valg] {{Wayback|url=http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/1814-vaare-foerste-nasjonale-valg |date=20140220074951 }} Arkivverket, lest 22. februar 2014.</ref> Omkring 180 av de omkring 300 [[Valgkirke|kirkebyggene som tjente som valglokaler i 1814]] står fremdeles.<ref>[http://arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Om-oss/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Feiring-av-kirkene-som-arena-for-vaare-foerste-nasjonale-valg Feiring av kirkene som arena]  {{Wayback|url=http://arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Om-oss/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Feiring-av-kirkene-som-arena-for-vaare-foerste-nasjonale-valg |date=20140225084248 }} Arkivverket, lest 22.2.2014</ref>

====Prestegårdene====
I Norge finnes det omkring 900 presteboliger, halvparten er eid av kommunene, mens 430 tilhører [[Opplysningsvesenets fond]] (OVF)). Av prestegårder tilhørende OVF er 105 fredet. Boplikten for prestene ble avskaffet i 2015. Prestene fikk statlig lønn fra 1954.<ref>{{Kilde avis|tittel = Prestene må ikke bo som en prest lenger|avis = Aftenposten|url = |dato = 15. november 2015|side = 16}}</ref> «Det gods som er benefisert geistligheten» har et særskilt vern i Grunnloven (§ 116).