Redigerer Kielfreden (avsnitt)

==Kieltraktaten og Norges stilling==
Fra svensk side var begge forhandlingsutspillene overfor de vestlige allierte en ren innlemmelse av Norge som et slags krigsbytte - og kompensasjon for tapet av Finland i Napoleonskrigene. Det første svenske forslaget til kapitel 4 sa at de norske amtene «skall hädanefter med full äganderätt och
suveranitet tillhöra konungariket Sverige och därmed förbliva införlivade».
<ref>Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds universitet, ''Scandia'' nr 2 1974.</ref>
Ved å gå inn i krigen på russisk-britisk side sikret Karl Johan russernes entydige tilslutning til å 'vinne' Norge. For enevoldskonger som tsar Aleksander og Frederik VI var norsk «selvstendighet» i seg selv en fremmed og skremmende liberal tanke. Den danske utsending Edmund Bourke fastholdt derimot at traktaten skulle ta hensyn til det norske folkets «frihet og lykke».<ref>[http://www.eidsvoll1814.no/default.aspx?aid=9064642 Kielfreden] - ''eidsvoll1814.no''</ref>.

Traktatens endelige artikkel 4 bestemte at Norge skulle «for Fremtiden tilhøre Hans Majestæt Kongen aff Sverrig med fuld Eiendomsret og Souverainitet, og danne et Kongerige forenet med det Svenske». Her var ordlyden annerledes enn for Pommern, som bare skulle «indlæmmes» i Danmark. Etter traktaten skulle Norge være et eget kongerike, men i union med Sverige som den svenske konges eiendom. Mye tyder på at Karl Johan fikk rapporter fra Norge om anti-svenske holdninger og om de nasjonale selvstendighetsønsker og krav som hadde utviklet seg der. Det var derfor Karl Johan Bernadotte som selv insisterte på Kieltraktatens formulering om Norge som selvstendig, og på samme tid ga løfter om en egen grunnlov.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 316.</ref>
I den endelige traktaten forpliktet Sverige seg til å anerkjenne de lover og friheter nordmennene hadde på den tid da freden ble sluttet. Som erobringsgeneral og tronarving måtte Karl Johan sikre Sverige kompensasjon for tapet av Finland, og siden gjenerobring av Finland var utenkelig, gjenstod gevinsten av Norge som en siste mulighet. For nordmennene betydde det at man startet den avgjørende runde av selvstendighetskampen med Kieltraktatens garanti om videreføring av alt det som var vunnet forut for traktatens signering: det omfattet et norsk universitet, et nasjonalt rettsvesen med en ny Overkriminalrett, regional administrasjon under fire stiftamtmenn, en ''de facto'' sentralbank og pengevesen, og en norsk forsvarshær på inntil 30&nbsp;000 mann ledet av overveiende norske offiserer.
<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Hvordan-skulle-Norge-styres/Midlertidige-myndigheter På vei mot 1814, Midlertidige myndigheter] - ''Arkivverket'', 9. august 2013.</ref><ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Krig-med-Sverige/Kommanderende-general På vei mot 1814, Kommanderende general] - ''Arkivverket'', 17. oktober 2013.</ref>
Men noen norsk parlament eller regjering hadde ikke nordmennene eller stattholderen opprettet før traktaten ble signert, og det lå ikke håndfaste løfter om en slik suverenitet i selve avtalen. Frederik VI hadde gitt fullmakten, men Christian Frederik hadde utsatt utnevnelsen av en Regjeringskommisjon i mer enn et år.<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Hvordan-skulle-Norge-styres/En-norsk-regjering På vei mot 1814, En norsk regjering?] - ''Arkivverket'', 9. august 2013.</ref>

Traktatens artikkel 16 bestemte at det skulle utstedes proklamasjoner til innbyggerne i Norge om det som hadde skjedd, løse dem fra deres troskapsed til den danske kongen, og oppfordre dem til med ro å ta imot de svenske tropper. I tråd med dette utstedte Frederik VI et åpent brev datert 18. januar 1814 om «Norges Afstaaelse til Sverrig», fulgt av en kunngjøring om at embetsmenn som ikke ville forbli i Norge skulle overlevere sine embeter til etterfølgere oppnevnt av den svenske regjering. Karl Johan sendte 22. januar et tekstforslag til kong Carl XIII, som den nyutnevnte svenske generalguvernøren for Norge, [[Hans Henrik von Essen]], tok med seg vestover for å publisere som proklamasjon i 8&nbsp;000 eksemplarer i Norge. Proklamasjonen gjentok at Norge skulle være et «selvstendig» rike med sin egen forfatning, men i union med Sverige. Sveriges kong Carl XIII kunne foreløpig ikke sette militær makt bak proklamasjonen, som med stattholder  Christian Frederiks velsignelse ble trykket i avisen ''Tiden'' den 5. mars.