Redigerer Katarina II av Russland (avsnitt)

==== Utenrikspolitikk ====
[[Fil:Catherine II of Russia.jpg|thumb|Katarina II, keiserinne av Russland]]

Katarinas utenriksminister [[Nikita I. Panin]] hadde stor makt i begynnelsen av hennes regjeringstid. Han var en skarp statsmann, og han brukte mye energi og mange millioner av [[rubel|rubler]] på dannelsen av ''Den nordlige overenskomst'' mellom [[Russland]], [[Preussen]], [[Polen]], [[Sverige]] og muligens [[Storbritannia]]. Hensikten med denne overenskomsten var å svekke makten til fyrstehusene [[Huset Bourbon|Bourbon]]-[[Huset Habsburg|Habsburg]]. Da det ble tydelig at denne planen ikke kunne lykkes, mistet Panin Katarinas gunst, og i [[1781]] fikk han avskjed som utenriksminister.

I [[1764]] satte Katarina [[Stanisław August Poniatowski av Polen|Stanislaw Poniatowski]], en tidligere elsker, på den polske trone. Polen ble etterhvert oppdelt mellom Russland, [[Preussen]] og [[Østerrike]] ([[1772]], [[1793]] og [[1795]]). Men selv om idéen kom fra den prøyssiske kongen, fikk Russland den største delen av landet. Russland kunne nå innlemme [[Hviterussland]] ([[Polotsk]], [[Vitebsk]], [[Orsha]], [[Mogilev]], [[Mstislavl]] og [[Gomel]]) med 1&nbsp;600&nbsp;000 innbyggere i sitt velde.

Katarina gjorde Russland til den dominerende makten i [[Midtøsten]] etter den [[den russisk-tyrkiske krig (1768-1774)|russisk-tyrkiske krig 1768-1774]] mot [[Det osmanske rike]]t. Hun forsøkte å dele opp osmanenes europeiske landområder etter polsk eksempel, men dette lyktes ikke like godt. Hun annekterte [[Krim-khanatet]] i [[1783]], kun ni år etter at området hadde oppnådd uavhengighet fra osmanene. Det osmanske riket startet den [[den russisk-tyrkiske krig (1787–1792)|russisk-tyrkiske krig 1787–1792]] ([[1787]]&ndash;[[1792]]) mens Katarina regjerte. Denne krigen endte med [[Jassytraktaten]], som legitimerte det russiske kravet på Krim.

I det politiske spillet i Europa hadde Katarina en viktig rolle. Hun opptrådte som megler i [[den bayerske tronfølgekrig]] ([[1778]]&ndash;[[1779]]) mellom Preussen og Østerrike. I [[1780]] etablerte hun en gruppe som skulle forsvare nøytral [[sjøfart|skipsfart]] mot [[Storbritannia]] under [[Amerikas forente staters historie (1776–1789)|den amerikanske revolusjonen]]. I utenrikspolitiske saker var Katarina bevisst på sitt opphav, og hun ønsket å bli oppfattet som en opplyst hersker. Hun var en pionér som ga Russland rollen som internasjonal megler i tvister som kunne føre til, eller førte til, krig. Denne rollen overtok England senere, og beholdt den gjennom mesteparten av [[19. århundre|1800-tallet]] og [[20. århundre|1900-tallet]].

Fra [[1788]] til [[1790]] deltok Russland i [[Den russisk-svenske krig (1788–1790)|den russisk-svenske krigen]], ledet av Katarinas fetter, svenskekongen [[Gustav III av Sverige|Gustav III]]. Gustav startet krigen med krav på territoriene rundt [[Østersjøen]] som ble tapt til Russland i [[1720]]. [[Sverige|Svenskene]] forventet å seire over russerne, men oppnådde ikke annet enn store tap av land og menneskeliv. Etter at [[Danmark]] erklærte krig i [[1789]] så det mørkt ut for svenskene. I [[1790]] gikk de imidlertid til motangrep. Etter den russiske marines tap i [[Slaget ved Svensksund (1790)|slaget ved Svensksund]] ble det undertegnet en traktat ([[14. august]] 1790), som gikk ut på at alle landene skulle gi tilbake erobrede områder, og etter dette hersket det fred mellom landene i 20 år.

Katarina inntok en ledende rolle ved de siste [[polens tre delinger|oppdelingene av Polen]] i [[1790-årene]]. Hun var redd for at [[Maikonstitusjonen i Polen]] skulle føre til en oppblomstring av [[samvelde]]makten, og at den voksende demokratiske bevegelsen i samveldet skulle bli en trussel for de europeiske monarkiene. Ved den tredje og siste delingen av Polen i [[1795]] fikk hun lagt [[Volhynia]], [[Podolia]], [[Lillerussland]] og de gjenstående delene av [[Litauen]] til sitt rike. Oppløsningen av Polen var med på å opprettholde de absolutte monarkiene og maktbalansen i [[18. århundre|1700-tallets]] Øst-Europa i et århundre til. 

Etter [[den franske revolusjon]]en gikk Katarina bort fra mange av opplysningsprinsippene som hun en gang hadde snakket varmt om, skjønt muligens med tomme ord. Med gru tenkte hun at hvis dette var sluttresultatet av disse idéene, var verden bedre tjent med velvillige autokrater som henne selv. Katarina utnyttet det [[polen-Litauen|polsk-litauiske samveldets]] impotente regjeringsmakt og støttet [[Targowicakonføderasjonen]], før maikonstitusjonen kunne bli fullt implementert. Etter å ha beseiret polske lojaliststyrker i [[den polsk-russiske krig i 1792]], delte Russland hele samveldeterritoriet med Preussen og Østerrike. 

Det blir sagt at Katarina fikk lagt til rundt 518&nbsp;000 km² til det russiske territorium, i tillegg til at hun formet Russland i et større omfang enn noen av lederne både før og etter henne, med mulig unntak av [[Lenin]], [[Josef Stalin|Stalin]] og [[Peter I av Russland|Peter den store]].