Redigerer Karlstadforhandlingene (avsnitt)

===Unionen sett utenfra===
Stormaktene var ikke særlig opptatt av unionsforholdet mellom Norge og Sverige. Men en unionsoppløsning hadde stor betydning i flere sammenhenger. De viktigste spørsmål var hvorvidt [[Østersjøen]] skulle være «åpent» eller «lukket», Norges framtidige styresett og eventuelle dynastiske forbindelser ved fortsatt monarki. Norges kystlinje var også relevant for flåtekappløpet mellom [[Storbritannia]] og [[Tyskland]].<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050308080#&struct=DIV32 Karlstad-forhandlingene: de praktisk-økonomiske spørsmålene] - side 23, [[Roald Berg (professor)|Roald Berg]]: ''Norge på egen hånd'', bind to av Norsk utenrikspolitikks historie, Universitetsforlaget, Oslo, 1995</ref> Reaksjonene var klart sterkest fra britisk og tysk hold, mens Frankrike og til dels Russland var mindre involvert.

I november 1855 hadde [[Novembertraktaten]] blitt inngått. Den gikk i hovedsak ut på at Storbritannia og Frankrike ville støtte Sverige og Norge mot ethvert russisk angrep mot at dobbeltmonarkiet ikke ga bort landområder til Russland. En unionsoppløsning ville tilsidesette denne avtalen, som var beregnet på Norge og Sverige sammen, og ikke på de to landene som selvstendige.

====Engelske reaksjoner====
[[Fil:Henry Charles Keith Petty-Fitzmaurice, 5th Marquess of Lansdowne by Philip Alexius de László.jpg|mini|Den britiske utenriksminister [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|Lord Lansdowne]] var godt orientert om situasjonen i Norge og Sverige.]]
Fra januar 1905 var [[Storbritannia]]s [[Minister (diplomati)|minister i Sverige og Norge]] sir [[James Rennell Rodd]]. Rodd satte seg godt inn i situasjonen, og valgte å besøke Norge allerede i februar 1905. Dette var uvanlig for Storbritannias representanter, som stort sett holdt til i Stockholm.<ref>Depeche fra Rodd til utenriksminister Lord Landsowne 18. februar 1905, Foreign Offices filer, 63/650, Public Records Office, Kew Gardens</ref> Rodd selv oppfattet situasjonen som alvorlig etter å besøkt Norge i februar, der han blant annet snakket med statsminister Hagerup. På den annen side opplevde han ikke «lydrikepunktene» til Boström som helt urimelige.<ref>[http://www.gwpda.org/memoir/Rodd/Rodd03.htm Chapter III Stockholm 1905] Social and diplomatic memoirs, Sir James Rennell Rodd</ref> Da skal Rodd ha foreslått en «golden bridge», et kollegialt samarbeid i utenriksministeriet til Hagerup.<ref>Francis Hagerup: ''Dagbok ført i 1905 av statsminister Francis Hagerup'', side 14. Utgitt av H. Falch Myckland, Aschehoug, 1951.</ref> Rodd samtalte også med [[Gustav V av Sverige|kronprins Gustav]] i anledning dennes tur til Kristiania som delvis overlappet med Rodds tur.

Parallelt med den vanlige diplomatiske kommunikasjonen, hadde helten fra ferden med «Fram», [[Fridtjof Nansen]], påvirket folkeopinionen i [[Storbritannia]] gjennom avisartikler hvorav de fleste ble publisert i mars måned. Han hadde også møtt utenriksminister Lansdowne uoffisielt ettersom han ikke hadde noe offisielt mandat. Lord Lansdowne rapporterte til Rodd om en svært lang innføring i problemene mellom Norge og Sverige fra Nansens side, og disse besto i hovedsak av argumenter som var godt kjent av Lansdowne.<ref>National Archives, Foreign Office 73, 652 Lansdowne til Rodd, 29. mars 1905. I sitt private kommuniké til Rodd var Lansdowne langt mer brutal mot Nansen, og beskriver Nansens «harang» som et rent oppgulp av ting han har sagt før.</ref>

Rodd fulgte godt med på utviklingen fra Norge, og tok opp både interne og eksterne problemer forbundet med unionsoppløsningen. Han hadde også nevnt muligheten for at svenskene skulle satse på [[Sven Hedin]], som nøt stor respekt i Storbritannia, som en svensk motvekt mot Nansen. Rodd fikk hele tiden god tilbakemelding fra utenriksminister [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|Lansdowne]]. Da Rodd tok opp faren for russisk invasjon i Skandinavia og Novembertraktatens verdi ved en oppløsning unionen, sendte Lansdowne den 29. april en promemoria med Storbritannias syn på unionskonflikten tilbake til Rodd.<br />
:Følgende oversikt over vår linje kan være av interesse for Dem.''
# Vårt oppriktige ønske er at unionens integritet under ingen omstendighet bør svekkes.
# Britiske interesser vil bli alvorlig berørt dersom en annen makt kom til å okkupere en havn på norskekysten og vi bør gjøre alt i vår makt for å unngå dette.
# Vi betviler sterkt at traktaten av 1855 fortsatt er gyldig om de to land deles. Vi bør vurdere situasjonen som vil oppstå med stor forsiktighet, og også spørsmålet om å erstatte traktaten med et annet internasjonalt arrangement. Vår holdning vil i stor grad avhenge av de to rikenes forhold til hverandre og til oss. 
# Et nytt avtaleverk for å sikre Norges og Sveriges integritet bør ikke bare rette seg mot Russland. En avtale hvor de andre maktene aksepterer Russland som partner bør være å foretrekke.
# Jeg foreslår å diskutere disse punktene med den franske regjeringen.<ref>Original engelsk tekst under:
The following outline of our policy may be of use to you.
#We earnestly desire that the integrity of the dual kingdom should in no circumstances be impaired.
#British interests would be seriously affected if any other Power were to occupy a port on the Norwegian coast, and we should do all in our power to avoid such an eventuality.
#We doubt extremely whether the Treaty of 1855 could be regarded as surviving should the two kingdoms separate. We should have to consider with the utmost care the situation which will arise, and the question of replacing the Treaty by some other international arrangement. Our attitude would largely depend on that of the two kingdoms towards one another and towards us.
#Any new arrangement for securing the integrity of Norway and Sweden should not be aimed at Russia alone. An agreement to which the other Powers accepting Russia herself were partners would be preferable.
#I propose to consult the French government upon these points.<br /> National Archives, Foreign Office 73/652 Lansdowne til Rodd, 23. mai 1905</ref>

Det var altså klart at Storbritannia ikke ønsket at Norge eller Sverige skulle brukes militært, verken av Storbritannia eller av andre. Den tidligere skepsisen mot Russland og inkluderingen av «the other Powers», hovedsakelig Tyskland, viste at det ikke forelå ønske om å ekskludere noen eller å ha en avtale beregnet på å behandle noen som antagonist.

[[Fil:Fritz Wedel Jarlsberg.jpg|thumb|[[Fritz Wedel Jarlsberg]] benyttet seg av sine diplomatiske kunnskaper for Norges sak, men det er uklart i hvor stor grad han påvirket situasjonen.]]Selve unionsoppløsningen fikk beskjeden oppmerksomhet fra britisk hold. Den foregikk på et tidspunkt da Rodd var i London for å bivåne bryllupet mellom [[Gustav VI Adolf av Sverige|prins Gustav]] og [[Margaret av Connaught]] den 15. juni. Den britiske [[attache]] i Stockholm, sir Arthur Grant Duff, hadde rapportert til utenriksminister Lansdowne, Grant Duff hadde også samtalt med utenriksminister [[August Gyldenstolpe (1849–1928)|grev Gyldenstolpe]] i Sverige, og forsikret han om at Storbritannia ikke hadde noen planer om å anerkjenne unionsoppløsningen eller Norge som selvstendig land. Imidlertid hadde flere nordmenn en annen oppfatning. Justisminister i Michelsens regjering [[Harald Bothner]] noterte i sin dagbok at Rodd hadde gitt garantier om britisk støtte i tilfelle svensk uthaling.<ref>Harald Bothner: [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400052#195 ''Dagbøker fra 1905''], Side 159, Tapir, Trondheim, 1987</ref> Lite peker på at Rodd ga en beskjed i den retning.

Fram til Karlstadkonvensjonen handlet det i stor grad fra diplomatisk side å holde oversikt over situasjonen og å anmode Norge om tålmodighet og Sverige om å ikke trekke ut tiden. Imidlertid hadde [[Fritz Wedel Jarlsberg]] lansert de to hovedkandidatene fra norsk side til å ta over tronen etter [[Oscar II]]. De to forslagene var [[Carl av Sverige, hertug av Västergötland|Prins Carl]] av Sverige og [[Haakon VII|Prins Carl]] av Danmark, det førstnevnte av høflighet, det sistnevnte av hensyn til Prins Carl av Danmarks dynastiske forbindelser med Storbritannias monark, fordi han var gift med [[Edward VII av Storbritannia|Edward VIIs]] yngste datter.<ref>Kolle, side 56-58</ref> Wedel Jarlsberg skremte med faren for republikk eller intervensjon fra en annen stormakt i tronfølgerspørsmålet.

Mens Rodd ikke tok hensyn til Wedel Jarlsberg, var hans kollega i [[København]], sir Alan Johnstone, langt mer ivrig. Han rapporterte til Lansdowne og formidlet også til Edward VII betydningen av å få presset fram et avbud fra svensk side slik at prins Carl av Danmark kunne overta tronen. Rodd var imidlertid skeptisk til Wedel Jarlsbergs formuleringer.<ref>Kolle, s. 86-88</ref> Det ble etter hvert en kamp mellom Edward VII og Johnstone på den ene siden og Lansdowne og Rodd på den andre som endte med at utenriksministeren og ministeren i Stockholms syn, å ikke intervenere, inntil videre vant fram.
[[Fil:Wilhelm II of Germany.jpg|left|mini|[[Wilhelm II av Tyskland]] var engasjert i den norske tronfølgen, og tok en aktiv rolle i juni og juli 1905.]]

====Tyske reaksjoner====
Den tyske minister i Norge og Sverige i 1905, grev Casimir von Leyden, hadde liten tro på kronprins Gustavs reise «til fiendeland» i februar 1905.<ref>Auswärtiges Amt/Politisches Archiv, R11283 von Leyden til Bülow 12. februar 1905, nr. 25</ref> Han var i tillegg skeptisk til den norske sak. Han mente at forhandlinger om konsulatvesen ikke burde ha funnet sted, at «lydrikepunktene» ikke var urimelige, og at nordmennene aldri var særlig interessert i en løsning som gikk ut på at unionen besto.<ref>von Leyden til Bülow 12. februar 1905, nr. 25</ref> Likevel var han ikke fjern for Norges krav, og mente at de hadde vist stor intelligens, energi og dristighet.<ref>von Leyden til Bülow 12. februar 1905, nr. 25. Adressat, sannsynligvis Wilhelm II, ga to streker i margen ved dette utsagnet.</ref> Svenskene hadde utvist likegyldighet og det svenske kongehus hadde behandlet Norge stemoderlig ifølge von Leyden.

Da Michelsen-regjeringen tok over, var von Leyden mest overrasket over sammensetningen av ministre, som han mente ga klare indikasjoner om at regjeringen ikke kom til å samarbeide, og ville få en kort levetid utover konsulatsaken. Da Tyskland ikke ble konfrontert om Novembertraktaten på det daværende tidspunkt, fokuserte heller von Leyden på generelle observasjoner om unionsoppløsningen, der han langt på vei anklaget svenskene for å ha vært gammeldagse og å ikke ha tatt situasjonen på alvor.

Tysklands rolle var i hovedsak å observere. Fridtjof Nansen hadde bare i et kort tilfelle konsentrert seg om Tyskland, og da han verken fikk møte keiseren eller de nærmeste rådgiverne personlig, valgte han å avlyse forsøket på å påvirke tysk diplomati, og gikk heller via britiske aviser til tyske aviser.<ref>Tanja Hammerstad<!-- nå Tanja Wahl -->: [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/hammerstad.pdf ''Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i Storbritannia i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905''], s 30. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, 2002.</ref> Fraværet av aktivitet fra Nansens og Wedel Jarlsbergs side, sistnevnte var også bare kort innom Tyskland, gjorde at tyskerne stort sett stolte på rapporter fra von Leyden.

[[Wilhelm II av Tyskland|Wilhelm II]] var svært godt informert om utviklingen, og leste kommunikeer med interesse. Da tronen ble ledig, anså Wilhelm II det som uheldig at den ville bli gitt til svigersønnen til Edward VII, og han prøvde å igangsette et kandidatur for den danske prins Carls onkel, [[Valdemar av Danmark]], som et bedre alternativ. Valdemar var bror av [[Maria Feodorovna|enkekeiserinne Dagmar]] av Russland. Wilhelm II tok opp dette med [[Nikolaj II av Russland]] ved [[Primorsk (Leningrad oblast)|Björkö]], der en videre plan om tettere tysk-russisk samarbeid ble diskutert. Wilhelm IIs argumenter var sterkt anti-engelske og kritiske til Edward VII.<ref>Side 455-460 i ''Die Grosse Politik der Europäischen Kabinette 1871-1914: Sammlung der Diplomatischen Akten des Auswärtiges Amtes, Deutsche Verlagsgesellschaft für Politik und Geschichte'', Berlin, 1925</ref> Imidlertid tok ingen av de to stormaktenes regjeringer keisernes avtaler, så det ble lite ut av dette besøket. Kort tid etter Björkö-møtet slo Wilhelm II seg til ro med Carl av Danmark som Norges nye konge. Hva gjaldt Wedel Jarlsbergs anmodninger om å presse Sverige til å godta Carl, forholdt Tyskland seg svært lite interessert. Dette var delvis fordi Tysklands sendebud var godt informert, og fordi verken Wedel Jarlsberg eller Nansen hadde konsentrert seg om å appellere til Tyskland.