Redigerer Karl XII av Sverige (avsnitt)

== Den store nordiske krig ==
{{Utdypende artikkel|Den store nordiske krig}}
=== Krigsutbruddet ===
Allerede i tiden før Karl XIs død forsøkte Danmark i hemmelighet å knytte forbindelser med [[Russland]] for på den måten å vinne makt i krigen mot Sverige. Den svenske regjeringens fokus på Holstein-Gottorp ga Danmark ytterligere anledning til å styrke denne forbindelsen, noe som førte til at [[Peter I av Russland|tsar Peter]] under sin lange vesterlandske reise (1697–98) ikke gjorde noen egentlige fremsteg. Samtidig begynte [[August den sterke]], [[konge]] av [[Polen]] og [[kurfyrste]] av [[Sachsen]], støttet av den landsflyktige [[Livland|livlandske]] [[adelsmann]]en og [[politiker]]en [[Johann Patkul]], å planlegge en erobring av Livland. Hans forslag om et angrepsforbund mot Sverige falt i god jord i [[København]] og [[Moskva]], og delvis også i [[Berlin]]. I løpet av sommeren og høsten 1699 ble det i dyp hemmelighet forhandlet frem allianser mellom Danmark, Russland og kong August. I februar [[1700]] angrep så de saksiske troppene [[Riga]], og i mars samme år gikk kong [[Frederik IV av Danmark og Norge|Fredrik IV av Danmark]] med væpnet makt inn mot hertugen av Holstein-Gottorp. Dermed hadde den store nordiske krig startet, som skulle komme til å vare frem til [[1721]].

=== Danmark ===
Alle de truende forberedelsene og planene fra Sveriges naboland foregikk uten at de svenske diplomatene hadde anelse om det. Angrepet fra Danmark kom derfor fullstendig overraskende. Karl XII besluttet å midlertidig slå hardt tilbake mot [[Danmark]], mens han sendte svenske tropper fra [[Finland]] til [[Livland]] for å styrke forsvaret der. Han sørget også for å styrke og utruste den svenske flåten i [[Karlsberg]], og sendte samtidig diplomater som ba om støtte til flåten fra Sveriges allierte, [[England]] og [[Nederland]]. Da de alliertes flåte hadde kommet til [[Øresund]], lyktes [[Karl XII]], ved hjelp av [[Hans Wachtmeister]], som på kongens ordre foretok en vågsom seilas gjennom [[Øresund]], å forene sin flåte med denne, til tross for danskenes forsøk på å hindre dette. Den [[25. juli]] [[1700]] ble det under kongens personlige ledelse gjennomført en ilandstigning på [[Humlebæk]] med 4 300 mann. Svenskene møtte svak motstand, og trusselen mot [[København]] tvang Fredrik IV til å lystre sjømaktenes krav. [[8. august]] [[1700]] ble ''freden i Traventha'' sluttet med hertugen av Holstein-Gottorp, der han bandt seg til å gi opp forbundet med Sveriges fiender.

=== Støtte til Østersjøprovinsene ===
[[Fil:Narva (Gustaf Cederström) - Nationalmuseum - 18638.tif|thumb|300px|'''Seieren ved Narva''', maleri av [[Gustaf Cederström]] fra [[1910]]]]
Da Karl XII etter denne raske suksessen forberedte en ekspedisjon til Livland for å støtte provinsen, ble han i [[Blekinge]] nådd av nyheten om at [[Peter I av Russland|tsar Peter]] forberedte krig og begynte å beleire [[Narva]]. Litt senere, da han gikk i land ved [[Pernau]], fikk han også vite at danskene hadde gitt opp sin fruktløse beleiring av Riga. Karl XII bestemte seg for å komme Narva til unnsetning. Ved ankomsten til Narva-traktene gikk han umiddelbart til angrep på de russiske linjene, og under [[Carl Gustaf Rehnskiöld]]s ledelse vant svenskene [[20. november]] [[slaget ved Narva]], en av de største seirene i svensk militærhistorie. I løpet av vintermånedene, mens Karl XII i traktene rundt [[Tartu]] (selv oppholdt han seg mye i slottet [[Lais]]) oppøvde og trente sine tropper, styrket kong August igjen sitt forbund med tsar Peter. Ved et personlig møte med ham i [[Birsen]], tidlig i [[1701]], fikk han et løfte av tsaren om økonomisk hjelp og russiske hjelpetropper for å gjenerobre Riga. De planla at samtidig som kong August gjorde dette, skulle tsar Peter forvirre og uroe svenskene ved å angripe den svenske Østersjøprovinsen [[Ingermanland]]. Imidlertid besluttet Karl XII å oppsøke og knuse kong Augusts egne militære styrker i [[Kurland]], og dro derfor denne sommeren mot traktene rundt Riga. [[9. juli]] [[1701]] gikk han over elva [[Daugava]] med de svenske troppene. På sørsiden av floden møtte han og beseiret den [[Sachsen|saksiske]] armé i [[slaget ved Düna]]. Etter dette kunne svenskene lett erobre og herske over [[hertugdømme]]t [[Kurland]].

=== Krigspolitiske veivalg ===
I [[Italia]] hadde det på dette tidspunktet brutt ut en konflikt som kom til å føre til [[den spanske arvefølgekrigen]], som berørte og omfattet hele Vest-Europa. Alle parter som var engasjert i denne konflikten arbeidet hardt for å få støtte fra de utenforstående statene. [[August den sterke]] benyttet anledningen og drev et dobbeltspill på høyt nivå, og tilbød sine tjenester vekselvis til begge parter i konflikten, samtidig som han prøvde å få fred med Sverige ved å sende fredsbrev. Han jobbet også for å forsterke sin egen krigsmakt. I Sverige kom det nå frem mange meninger (fremfor alt fra [[Bengt Gabrielsson Oxenstierna]]) om at de burde slutte fred med kong August og forsøke å gripe inn i den vesteuropeiske konflikten i stedet. Karl XII trodde imidlertid at utsiktene til en varig fred med kong August var veldig små, og hadde antakelig rett. Han ønsket heller ikke å oppgi de mulighetene Sverige fikk ved den vesteuropeiske konflikten, som ikke berørte Sverige i det hele tatt. Karl XII besluttet derfor at Sverige så langt det var mulig skulle holde seg nøytralt i konflikten, samtidig som man opprettholdt det gunstige vennskapet med sjømaktene, for å kunne samle alle krefter mot kong August og hans allierte tsar Peter. Av disse to anså han kong August gjennom hans saksiske sjømakt som både den sterkeste og den mest upålitelige. Han besluttet å slå hardt ned på kongens hær slik at han i fremtiden ikke var noen trussel for Sverige. Han så en mulighet til dette ved å utnytte den innenrikspolitiske opposisjonen i Polen, som hadde bygget seg opp siden August ble konge.

=== Polen ===
Da [[Danmark|danskene]] ble tvunget ut av [[den store nordiske krig|krigen mot Sverige]] og russerne ble slått ved [[Slaget ved Narva|Narva]] i [[1700]] fortsatte Karl XII sørover for å gjøre opp med [[Sachsen]]-[[Polen]] og deres konge, [[August den sterke]], i stedet for å fortsette inn i Russland, ettersom han anså polakkene som farligere enn russerne. Han fordelte styrkene sine og sendte noen østover til [[Estland]], [[Latvia]] og [[Litauen]] for å forsvare de svenske områdene der mot russerne og marsjerte selv sørover med en armé på rundt {{formatnum:12000}} mann. 

[[Karolinerne|Den karolinske armé]] trente i vinterkvarteret og fortsatte i [[1701]] sørover. Ved [[Daugava]]s overgang brøt det ut et slag med bra utfall for svenskene. Året etter ble polakkene og russerne beseiret ved [[Slaget ved Kliszów|Kliszów]]. Også denne gangen, fortsatt under kong Karl XIIs kommando, fikk krigen et godt utfall for svenskene. Samtidig angrep [[Peter I av Russland|tsar Peter]] det svenske [[Livland]], men ble beseiret i [[slaget ved Gemauerthof]] som følge av at en verdifull russisk forsyning falt i svenske hender. Det ble sluttet fred i [[Warszawa]] i [[1705]], Karl XII avsatte kong August som konge og utropte i stedet [[Stanisław I Leszczyński]], men kong August var ennå ikke beseiret.

Den [[9. juli]] 1702 møtte den svenske arméen på kong Augusts tropper ved byen [[Slaget ved Kliszów|Kliszów]]. Sistnevnte hadde rundt dobbelt så mange soldater. Karl XII visste at man likevel kunne seire ved hjelp av god krigføring. Ved hjelp av list og pågangsmot fikk de fienden til å tro at de var mange flere enn de egentlig var og jaget både den polske og den saksiske hæren på flukt.

Lenger nordøst falt den svenske festningen Nyenskans i Finskevika i tsar Peters hender. Med denne som grunn bygget han en russisk by ved Østersjøen, slik han lenge hadde ønsket seg. Karl XII sendte bud til troppene sine om å la det være, de kunne alltids vinne tilbake byen en annen gang. Alt gikk imidlertid ikke helt etter kongens plan, og byen [[St. Petersburg]] ble aldri underlagt Sverige.

I [[1706]] marsjerte svenskene inn i [[Sachsen]] fra øst. En ny saksisk-russisk hær angrep ved [[Slaget ved Fraustadt|Fraustadt]], men tapte grundig gjennom den klassiske [[knipetangsmanøver]]en. Striden som førte til den andre freden, som avsluttet felttoget og var Karl XIIs høydepunkt, ble utkjempet i [[Altranstädt]] i [[1706]].

Nå håpet det svenske folket på fred. Også fra øst kom det bud om fred, og tsar Peter var villig til å gi tilbake deler av Estland og Latvia for dette. Ingermanland og den nye byen [[St. Petersburg]] ønsket han imidlertid å beholde, noe Karl XII slett ikke godtok. Han rustet opp hæren igjen, fikk nye soldater og nytt utstyr fra Sverige. Deretter fortsatte ferden østover.

=== Karl XIIs russiske felttog ===
[[Fil:Karl XII at horse.jpg|thumb|300px|'''Karl XII til hest''']]
I august [[1707]] brøt Karl XII med en stort sett nyvervet og velutrustet [[armé]] opp fra [[Sachsen]]. Han ville ved å beseire tsar Peter fremtvinge en for Sverige fordelaktig og betryggende fred med [[Russland]], og på denne måten også sikre det nyopprettete polske styret. For å klare dette samlet han alle disponible tropper for å kjempe et avgjørende slag mot det russiske rikets sentrale punkt, [[Moskva]]. Dersom han klarte dette, hadde de frem til da veldig lite viktige russiske erobringene i [[de svenske Østersjøprovinsene]] falt av seg selv. I hvilken grad Karl XII gjennom disse operasjonene sørget for et angrep fra [[Finland]] på tsarens leir ved [[Neva]] og uro i det sørlige Russland er usikkert. Uansett regnet han med en ganske langvarig krig. For å på denne måten gjøre regjeringen i Sverige mer handlekraftig enn den hadde vært da han styrte fra Sachsen, sendte han hjem noen av sine mest betrodde menn, [[Arvid Horn]] for å inntre i rådet og [[Magnus Stenbock]] for å styre som [[guvernør]] i [[Skåne]] for å holde oversikt over opprørs- og erobringsplaner som alltid fantes i dette truende området.

Russerne prøvde å hindre den svenske hæren ved å sette opp forsvar ved elveoverganger og ved å angripe enslige svenske topper, men først og fremst benyttet de seg av [[den brente jords taktikk]] for å utmatte den svenske hæren. Karl XII hadde med seg en hær på over {{formatnum:34000}} som trengte mat for å overleve. Kongen beordret [[Guvernør|generalguvernør]]en i [[Riga]], [[Adam Ludwig Lewenhaupt]], til å rykke frem fra [[Kurland]] med sin hær for å forsterke hovedhæren, og samtidig ha med seg betydelige forråd. På denne måten skulle svenskene rykke fremover i Russland. Planen lyktes så langt, og han inntok [[Grodno]] med 600 ryttere. Samtidig som de kom inn vestporten, forsvant tsar Peter i en vogn ut den østre.

Ved overgangen av [[elv]]en Vabitsj, ved byen Golovtsjin, ventet {{formatnum:39000}} russiske soldater på den svenske hæren. Med {{formatnum:39000}} mann mot Karl XIIs {{formatnum:12500}}, hvorav bare 500 var med Karl XII, var de ganske sikre på seieren. Svenskene kom, og Karl XII [[Slaget ved Golovtsjin|ledet selv angrepet]]. Svenskene så dette og hans livgarde, så dette og prøvde å flykte. På denne måten falt seieren lett i Karl XIIs hender. Kongen selv syntes det han hadde gjort var en utmerket manøver, og denne seieren ble senere regnet som en av krigens fremste. Etter denne seieren tok kongen det mer med ro, selv om hæren fortsatte videre østover. Proviant og ammunisjon minsket igjen, og veien de gikk var vanskeligere enn de hadde trodd. En dag kom det et sendebud fra [[Tyrkia]]. Den tyrkiske sultanen ville ha vennskapelige forbindelser med Sverige, og Karl XII begynte å vurdere hvorvidt Tyrkia ville inngå et forbund med Sverige mot Russland. Etter å ha rådført seg med sine rådgivere, valgte han å reise sørover, for å så ta Moskva sørfra gjennom [[Ukraina]] eller [[Severien]]. Tyrkias vennskapsinvitasjon hadde han også i bakhodet.

Den [[15. september]] vendte han sørover fra [[Tatarsk]], men fordi han hadde brukt så lang tid på å bestemme seg, hadde tsar Peter samlet opp en hærstyrke i Lewenhaupt og lyktes i å hindre den svenske hæren i [[slaget ved Lesnaja]] den [[29. september]] [[1708]]. Russerne hadde fordelen av at de kunne benytte seg av forrådet som var i Lewenhaupt, mens svenskene var utslitte etter marsjen og hadde lite forråd igjen, både av mat og ammunisjon. Slik ble den svenske hæren ytterligere svekket. Karl XII hadde også sendt fra seg deler av hæren sin, deriblant [[generalmajor]]en [[Anders Lagercrona]] med en sterk fortropp, for å forberede hovedarméens hovedkvarter. Han tok imidlertid feil på veien, noe som førte til at russerne kunne besette det viktige passet ved [[Potjep]], som veien fra [[Severien]] til [[Moskva]] gikk igjennom. Da denne veien ble stengt, besluttet Karl XII å gå til [[Ukraina]] for å fullbyrde forbindelsen med [[Ivan Masepa|Mazepa]]. Han håpet at han der kunne få gode vinterkvarter og så en åpen vei gjennom [[Kiev]] før det ventede angrepet fra [[Polen]]. Mazepa ønsket derimot ikke den svenske hæren inn i sitt eget land og hindret Karl XIIs ankomst noe, noe som førte til at [[Aleksandr Danilovitsj Mensjikov|Aleksandr Mensjikov]] på tsar Peters ordre fant ut nok til å ødelegge Mazepas hovedstad [[Baturin]]. Samtidig, i begynnelsen av november, klarte Karl XII å seire over russerne i slaget ved [[Mezin]] i kampen for å komme over elven [[Desna]], der russerne forsvarte overgangen. Ødeleggelsen av Baturin førte til at Mazepa ikke lyktes i sitt forsøk på å få med seg alle [[Kosakker|kosakkene]] i sitt opprør mot tsaren. Den svenske hæren ble altså tvunget til å opprette leir og tilbringe vinterkvarteret i et fiendtlig land, der den ble angrepet i mindre angrep, samtidig som mange av soldatene omkom i den harde vinterkulda det året ([[1708]]&ndash;[[1709]])

=== Poltava ===
[[Fil:Marten's Poltava.jpg|thumb|Maleri av [[slaget ved Poltava|slaget]] av [[Denis Martens]] fra [[1726]]]]
{{Utdypende artikkel|Slaget ved Poltava}}
Meningene er delte om hva de krigsforetakene Karl XII foretok seg i løpet av vinteren førte til, og det er også usikkert hvilke forberedelser han gjorde til sommerens felttog. Det er likevel ganske sikkert at han forhandlet med de [[Zaporozjje|zaporogiske]] kosakkene og Russlands fiender [[Tatarer|krimtatarene]] og at Karl XII prøvde å skynde på kong Stanislaws og con Krassows anmarsj fra Polen gjennom Kiev. I mars [[1709]] vant Karl XII zaporogerne over på sin side, men forsterkningene fra Polen viste seg å være sterkt forsinket. I mai 1709 begynte Karl XII å beleire byen [[Poltava]] ved elva [[Vorskla]], antakelig for å lokke russerne ut på slagmarken. [[Peter I av Russland|Tsar Peter]] rykket ut med en hær på rundt {{formatnum:50000}} mann for å komme den russiske byen til unnsetning. Han ble informert om at [[Karl XII]] hadde skadet foten og derfor ikke kunne føre beleiringen, og dette gjorde at tsaren våget å utfordre svenskene i et feltslag. Han gikk over Vorskla og slo leir nord for Poltava. Selv om den svenske kongen selv ikke hadde mulighet til å ta opp kampen mot tsaren på grunn av den skadede foten som det lett kunne komme blodforgiftning i om såret fikk bakterier i seg, ville han ikke gi fra seg sjansen. Han ga [[Carl Gustaf Rehnskiöld]] ordre om å gå til angrep. Angrepet, som ble iverksatt [[28. juni]] med {{formatnum:18000}} svenske soldater, ble avsluttet med nederlag. {{formatnum:8000}} mann døde og {{formatnum:3000}} ble tatt til fange (blant dem [[Carl Piper]] og Rensköld), mens de resterende {{formatnum:7000}} ble tvunget til å marsjere langs Vorskla.

Karl XIIs neste plan var å føre sine tropper inn på tatarenes områder og der mobilisere støtte og fullføre kampen. Imidlertid var hans underoffiserer forvirret og delvis motløse. Da hæren hadde kommet frem til Vorsklas utløp i [[Dnepr]], gikk Karl XII over elva med h00 av sine soldater (samt at et par tusen av Mazepas kosakker fulgte med, på Mazepas eget initiativ) for å komme raskt til tatarenes områder. De øvrige troppene skulle komme senere under [[Adam Ludwig Lewenhaupt]] og [[Carl Gustaf Creutz]]' ledelse. Ettersom kongen ikke lenger var med hovedhæren, ble befalet og resten av hæren grepet av motløshet. Da en russisk hær på rundt {{formatnum:9000}} mann under [[Aleksandr Danilovitsj Mensjikov|Alexander Mensjikov]]s kommando dukket opp i nord og Mensjikov oppfordret svenskene til å [[Kapitulasjonen ved Perevolotsjna|kapitulere, samtykket man uten forsøk på motstand]], til tross for at den svenske hæren var større enn den russiske. Den [[1. juli]] falt det på denne måten {{formatnum:12000}} svenske soldater samt rundt {{formatnum:11000}} sivile (statstjenestemenn, prester, kokker, hovslagere, flere kvinner og barn) i russisk fangenskap. [[Adam Ludwig Lewenhaupt]], den ledende generalen, besluttet at denne kapitulasjonen skulle kritiseres hardt både av samtiden (ikke minst av Karl XII selv) og etterverdenen. Siden har man ment at den svenske armeen burde ha tatt opp striden med Mensjikov, som var i undertall.

=== Karl XII i Det osmanske riket ===
Karl XII og hans 1300 menn fikk en hard reise på vei til [[Tighina|Bender]] i [[Det osmanske riket]]. De gikk gjennom ørkenlandskap, det var lite med vann og mange soldater døde på veien. Høsten [[1709]] passerte de omsider Tyrkias grenser og sultanen [[Ahmed III]] tok imot ham som en hedret gjest. Karl XII var i Tyrkia en kjent og aktet feltherre, og nyhetene om [[slaget ved Poltava|nederlaget ved Poltava]] hadde ennå ikke nådd Tyrkia på dette tidspunktet. Derimot fikk kongen omsider bud om at hans eldre søster, [[Hedvig Sophia av Sverige|Hedvig Sofia]]s død. Han trakk seg tilbake for en stund, og Hultmann tiltrådte i hans sted så lenge. Kort etter kom også budet om [[kapitulasjonen ved Perevolotsjna]]. Kongen ble svært opprørt, og skrev til sin lillesøster, [[Ulrika Eleonora av Sverige|Ulrika Eleonora]] at Lewenhaupt hadde handlet mot hans ordrer. Kongen mistet dessuten mye av sin makt og innflytelse, og ikke minst en del av sitt gode rykte etter denne hendelsen. I Stockholm, derimot, vakte nyheten om nederlaget begeistring og håp om at kongen snart skulle vende hjem igjen. Kongen valgte imidlertid å slå seg ned i Bender.

Her levde han og hans menn i gode kår i over fem år, ettersom tyrkerne behandlet svenskene like godt som før budskapet om nederlaget ved Poltava kom. Tyrkerne beundret kongens kaldblodighet og snartenkthet og han fikk snart tilnavnet «Jernhodet». Karl XII ventet på nye tropper fra Sverige og håpet på å inngå et forbund med tyrkerne mot tsar Peter. Imidlertid var året 1709 et uår for Sverige, landet ble rammet av hungersnød. Året etter dukket det opp en pest i Russland som spredte seg til Sverige. En tredjedel av Sveriges befolkning bukket under, og det kom ingen nye svenske hærstyrker. I stedet herjet tsar Peter i det nordlige Russland og erobret de ulike svenske provinsene ved Østersjøen. Fremdeles ventet Karl XII. Han satte sitt håp til tyrkerne og håpet at de skulle gå til krig mot Russland, hvilket de til slutt også gjorde. I 1711 gikk tyrkerne til angrep med en armé på {{formatnum:100000}} mann, og de svenske offiserene deltok også. Karl XII var midlertidig ekskludert, ettersom han var fremmed konge og sultanen selv ikke deltok i krigen. Han hadde imidlertid en del å si i krigspolitikken, og det og tyrkernes store hær førte til seier.

[[Fil:Charlex XII at Bender crop.jpg|thumb|Illustrasjon av at Karl XII drar fra Bender]]
Det gikk enda et par år, og å ha Karl XII som gjest i landet krevde mange penger. I ulike offisielle sammenhenger krevde den osmanske sultanen [[Ahmed III]] at Karl XII skulle behandles likeverdig med ham. Dette var uvanlig ettersom alle andre fremmede konger frem til da bare hadde blitt regnet som likeverdige med [[vesir]]en, sultanens nærmeste mann. Samtidig hadde Karl XII en viss innflytelse over krigføringen mot russerne. 
:''Utfyllende artikkel: [[Sammenstøtet i Bender]]''
Til slutt krevde tyrkerne at kongen skulle forlate landet. Karl XII aktet imidlertid ikke å vende tilbake til hjemlandet som en beseiret konge. Han gikk med på å forlate Tyrkia på betingelse av at han fikk med seg en tyrkisk armé på {{formatnum:50000}} soldater. Tyrkerne syntes naturlig nok at dette var et ganske urimelig krav, og søndag [[1. februar]] omringet tyrkere i byen hovedkvarteret til Karl XII og hans menn. Det første skuddet ble avløst under søndagsgudstjenesten, og svenskene gikk til angrep under Karl XIIs ledelse. Striden hadde liten fremgang, ettersom verken tyrkiske offiserer, som beundret den svenske kongen, eller svenskene, som ikke så meningen med å slåss mot sine tyrkiske venner, ønsket å kjempe. Egentlig var det bare Karl XII som ville stride, for ærens skyld. Det ble stadig vanskeligere for kongen å holde kampen oppe, og til slutt ble han overmannet. Han var såret, og tilbrakte enda et år i Tyrkia i [[Demotika]],( nå heter den Didymoteicho og ligger i Hellas) en by noen dagsritt unna hovedstaden [[Istanbul]].

=== Hjemreise ===
Etter fem år i Tyrkia brøt den svenske leiren opp. Den [[20. oktober]] [[1714]] begynte de reisen hjemover. De reiste opp langs [[Oltdalen]] inn i [[Transilvania]]. Få dager senere, den [[27. oktober]] kl. 23.10 i byen [[Pitesti]], tok Karl XII med seg to menn og reiste fra det ganske oppmerksomhetsvekkende og langsomme følget. Under påskudd av at de skulle bestille hester for den etterfølgende hæren, reiste han og to av hans følgesvenner, [[Gustaf Fredrik von Rosen (1688&ndash;1769)|Gustaf Fredrik von Rosen]] og [[Otto Fredrik Düring]], nordover mot Sverige, Karl XII under navnet «kaptein Peter Frisk», mens Gustaf Fredrik von Rosen og Otto Fredrik Düring var kapteinene «Johan Palm» og «Erik von Ungern». For å ikke bli gjenkjent, måtte kongen spille rollen som vanlig soldat og avholde seg fra sine egne strenge leveregler.

I skumringen den [[28. oktober]] kom de frem til byen [[Kenin]] i [[Transilvania]] (dagens [[Romania]]). Her forlot kongen von Rosen med ordre om at han fire timer etter skulle følge etter kongen uten opphold, og fortsatte reisen videre sammen med Düring.

Etter å ha reist fra [[Sebes|Mühlbach]] i [[Transilvania]] til [[Wien]] fortsatte kongen og Düring til hest via [[Bayern]], [[Pfalz]], [[Hessen]], [[Hannover]] og [[Mecklenburg]]. Natt til [[11. november]] [[1714]] kom de endelig frem til [[Stralsund]] i svenske [[Pommern]]. Da hadde de reist 2152 [[km]] på 14 [[døgn]] ved en fantastisk rytterprestasjon der de hadde tilbakelagt mer enn 150 km pr. døgn i gjennomsnitt. Karl XII hadde lyktes med å reise i hemmelighet, og det hadde ikke engang gått bud til Sverige om at han hadde forlatt [[Ungarn]]. Resten av den svenske hæren ankom ikke Pommern før i mars [[1715]].

=== Tilbake i Sverige ===

Karl XIIs hjemkomst vakte stor glede blant folket i Sverige, som håpet på fred. Karl XII ønsket imidlertid en ærefull fred, der Sveriges stilling som stormakt ble bevart. Mens han hadde dratt på erobringsferd sørover i Europa hadde [[Peter I av Russland|tsar Peter]] erobret tilbake [[Finland]], Danmark hadde tatt [[Bremen-Verden]] og prøvde å lokke [[Georg I av Storbritannia|Georg av Hannover]] og [[England]] inn i et forbund, samt at [[Fredrik Vilhelm I av Preussen]] rustet opp troppene sine for å angripe Sverige. Kongen hadde mye å forsvare, og dette måtte skje fort.

Karl XII opprettet sitt nye hovedkvarter i [[Lund (by)|Lund]] så han kunne være nær krighendelsene. Han ga ordrer om å utruste en ny hær. Han innførte også et nytt forvaltningssystem, ettersom han hadde fått mange brev fra sine rådsherrer der de hadde klaget over nøden i landet. Han valgte også å utnevne en ny personlig rådmann, [[friherre]]n og den [[Holstein-Gottorp|holstein-gottorpske]] ministeren [[Georg Heinrich von Görtz]], ettersom han mistenkte rådsmennene for å ha ansvaret for noe av nøden. Görtz var en mann med store ambisjoner og arbeidet hardt for å nå disse. Som administrator i Sverige fungerte han utmerket, og Karl XII selv satte stor pris på ham, i motsetning til den svenske adelen og de høyere tjenestemennene.

I januar [[1716]] samlet kongen sine tropper i Lund, antakelig for å forsøke å gå på isen over til [[Sjælland]]. Imidlertid førte en plutselig storm med seg mildvær, og planene sviktet. Han gjorde et nytt forsøk på å angripe, denne gangen ved å ta [[Beleiringen av Akershus festning|Christiania]] og andre deler av Sør-Norge i februar – april samme år, men også disse planene mislyktes. Han besluttet å reise hjem igjen, ettersom nye farer truet der. Tsar Peter hadde samlet en armé på {{formatnum:40000}} mann og ført den til [[København]]. Der slo de leir, men det ventede angrepet kom aldri. Tsaren og den danske kongen, [[Frederik IV av Danmark og Norge|Fredrik IV]] ble uenige, og samarbeidet opphørte. Tsar Peter selv hadde stor respekt for den svenske hæren, og uten støtte turde han ikke angripe. Görtz benyttet dette, og utviklet en ny strategi for Sverige. Ved å spille på at tsaren hadde nesten ruinert landet med krigen, forsøkte han å slutte fred med [[Russland|russerne]]. De inngikk en avtale om at Russland skulle få beholde [[Ingermanland]] med [[St. Petersburg]], men de skulle hjelpe [[Sverige]] med å erobre [[Norge]] fra [[Danmark]].

=== Angrepet på Norge ===
[[Fil:Karl XIIs likfärd (1884), målning av Gustaf Cederström (1845-1933).jpg|thumb|left|300px|Det kjente historiemaleriet «[[Karl XIIs likferd]]», utført av [[Gustaf Cederström]] i [[1884]]]]
Med tsarens hær som støtte virket muligheten til å gå ut av den store nordiske krig med ære sikrere. Våren [[1718]] forlot Karl XII og hans hær Lund på vei mot den norske grensa. Han stanset en stund hos sin lillesøster og på det tidspunktet eneste gjenlevende familiemedlem, [[Ulrika Eleonora av Sverige|Ulrika Eleonora]], på [[Vadstena slott|slottet Vadstena]], men i oktober begynte han felttoget mot danskene. Selv ledet han {{formatnum:36000}} mann mot [[Norge|Sør-Norge]], mens {{formatnum:7500}} mann skulle angripe [[Trondheim]] lenger nord.

I begynnelsen gikk det bra for svenskene. Nordmennene viste lite motstand før de kom til [[Fredriksten festning]] i Fredrikshald (dagens [[Halden]]). Dette ble knutepunktet for svenskene. De beleiret festningen og kjempet seg langsomt fremover mot murene. Om dagen kjempet de åpent, mens de om natten gravde nye skyttergraver for å komme enda nærmere nordmennene. De norske soldatene fortsatte å skyte på fienden selv om det hadde blitt mørkt, og man regner med at det døde mellom 10 og 20 soldater hver natt.

Kvelden [[30. november]] [[1718]] var kongen ute og inspiserte. Mellom kl. 8 og kl. 9, mens han befant seg i en av de gamle svenske skyttergravene, ble han truffet av en kule som gjennomboret tinningen og førte til en umiddelbar død. Hans legeme ble ført til [[Tistedalen]] og videre hjem over Svinesund til [[Sverige]] av de svenske troppene. [[13. desember]] hadde kongens legeme ankommet [[Uddevalla]], og den [[25. desember]] ble kroppen balsamert. Samme dag ble hans lillesøster, [[Ulrika Eleonora av Sverige|Ulrika Eleonora]], kronet til dronning av Sverige. Den [[2. januar]] [[1719]] ble Karl XII ført videre til [[Stockholm]], hvor han ble gravlagt i [[Riddarholmskyrkan]] den [[26. februar]] [[1719]]. 

Det er en stor uklarhet om hvem det er som skjøt Karl XII. Noen historikere mener det var en soldat fra de norske styrkene, andre mener at det var en svensk soldat som utførte ugjerningen fordi kongen hadde blitt så upopulær blant det svenske folket. Den tredje mulige, og mest sannsynlige, drapsmannen er etter flere forskeres mening den [[Frankrike|franskfødte]] [[offiser]]en André Sicre, som antagelig handlet på oppdrag fra [[Fredrik I av Sverige|Fredrik av Hessen]], kongens svoger.