Redigerer Karl I av England (avsnitt)

== De korte og lange parlamenter ==

Disputter omkring tolkningen av fredsavtalen mellom Karl og Den skotske kirke førte til ytterligere konflikt. Kongen trengte mer penger for å legge press på skottene, og i april [[1640]] innkalte han et nytt parlament for å skaffe midler. Han tilbød seg å slutte å kreve inn skipspenger, mens underhuset gikk med på å la ham skaffe penger til krigen. Men da Parlamentet krevde å diskutere forskjellige former for maktmisbruk under det personlige styret stoppet forhandlingene opp. Begge sider nektet å gi etter, og Parlamentet ble oppløst allerede i mai 1640. Dette parlamentet ble derfor kjent som «[[Short Parliament]]». 

I mellomtiden hadde Karl I forsøkt å slå skottene i den [[annen bispekrig]]en. Igjen led han nederlag, og [[traktaten i Ripon]], signert etter nederlaget i oktober 1640, ble ydmykende for ham. Han måtte blant annet betale utgiftene til den skotske hæren han hadde kjempet mot. I denne krisen gjorde han noe uvanlig; han innkalte ''[[magnum concilium]]'', et eldgammelt råd bestående av alle adelige i riket. Rådet hadde ikke vært innkalt på flere århundrer, og det er heller ikke blitt innkalt etter Karl Is tid. Rådet adelen gav ham var å innkalle et nytt parlament, noe kongen gjorde. Denne gang ble forsamlingen sittende lenger, og fikk tilnavnet «[[Long Parliament]]». 

Parlamentet ble samlet i november 1640, under ledelse av John Pym. For kongen ble det akkurat like vanskelig denne gangen. Selv om parlamentsmedlemmene så på seg selv som kongens, kirkens og parlamentets forsvarere mot kongens rådgivere, regnet kongen mange av dem som farlige opprørere som forsøkte å undergrave hans styre. 

For å forhindre kongen fra å oppløse Parlamentet etter eget forgodtbefinnende vedtok forsamlingen ''[[Triennial Act]]'', som fikk kongelig godkjenning i februar [[1641]]. Loven krevde at et parlament skulle innkalles minst hvert tredje år, og at dersom kongen ikke gjorde dette kunne medlemmene samles på eget initiativ. I mai godkjente kongen en enda mer vidtrekkende lov, som foreskrev at et parlament ikke kunne oppløses uten å selv godta det. Kongen ble presset til den ene innrømmelsen etter den andre. Blant annet autoriserte han henrettelsene av [[Thomas Wentworth, 1. jarl av Strafford (1593–1641)|Thomas Wentworth]] og [[William Laud]]. Han måtte erklære at skipspengene, bøtene pålagt de som ikke hadde møtt til kroningen og tvungne lån til kronen som ulovlige. Og han måtte avskaffe Court of Star Chamber og Court of High Commission. Samtidig klarte han imidlertid å styrke sin militære posisjon gjennom å sikre seg skottenes velvilje, noe han gjorde ved å akseptere en formell etablering av presbyteriansk styre. 

I november 1641 vedtok Parlamentet ''[[Grand Remonstrance]]'', en fordømmelse av alle de overgrep som kongen hadde gjort seg skyldig i sin regjeringstid. Spenningen økte ytterligere da [[Irland|irene]] gjorde opprør mot engelsk, protestantisk styre; rykter om at kongen hadde tatt del i dette nådde Parlamentet. Man trengte en hær for å slå ned opprøret, men mange av parlamentsmedlemmene fryktet at den ville bli brukt mot Parlamentet senere. For å ta fra kongen kontrollen over hæren ble ''[[Militia Bill]]'' vedtatt, men kongen nektet å godkjenne den. For å dempe konflikten noe vedtok Parlamentet ''[[The Protestation]]'', en troskapsed til kongen som alle som hadde offentlige eller kirkelige verv måtte signere. 

Ved årsskiftet 1641/[[1642]] fikk kongen høre rykter om at Parlamentet var i ferd med å stille hans katolske dronning for retten. Dronningen overtalte ham til å arrestere fem parlamentsmedlemmer som hadde ledet kampen mot [[huset Stuart]] for høyforræderi. Men da kongen gikk med på dette gjorde hun et feilgrep; hun fortalte det til en venn, som straks advarte parlamentet. Karl I gikk til parlamentsbygningen med en væpnet styrke det [[4. januar]] 1642, men de som skulle arresteres hadde flyktet. Ved å gå inn med en væpnet styrke var også bruddet med Parlamentet et faktum. [[Corporation of London]] og befolkningen i [[City of London]] uttrykte sin støtte til parlamentet, noe mange andre også gjorde. Kongen følte seg ikke lenger trygg i London, og reiste nordover for å samle en hær. Dronningen reiste utenlands for å skaffe penger til hæren.