Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Italia ===
Etter retretten fra [[Bayern]] befant de franske styrkene seg på vestsiden av Rhinen. Mens Bernadotte høsten 1796 var guvernør i [[Koblenz]], ble han av en fransk avis anklaget for å ha tillatt plyndring i Nürnberg under felttoget.<ref name="AlanPalmer52-58" /> Bernadotte ble rasende. Han var stolt av sin strenge disiplin og forlangte å bli fristilt så han kunne reise til Paris og møte anklagerne.<ref name="AlanPalmer52-58" /> Krigsminister Carnot ønsket ingen ilsk general i Paris, og samtidig trengte de franske styrkene i Italia forsterkning.<ref name="AlanPalmer52-58" /> Carnot løste derfor i begynnelsen av 1797 to problemer ved å beordre Bernadotte til å føre en armé mot [[Lombardia]] for å støtte [[Napoléon Bonaparte]] i felttoget mot østerrikerne.<ref name="AlanPalmer52-58" />

Med to divisjoner, totalt rundt 20 tusen mann, marsjerte Bernadottes styrke via [[Dijon]], [[Lyon]] og [[Chambéry]] mot passet ved [[Mont Cenis]], derfra til [[Susa (Piemonte)|Susa]] i [[Piemonte]] og videre til [[Torino]].<ref name="AlanPalmer62-63">Alan Palmer 1992, s. 62-63</ref><ref name="HojerFranskatiden95-96">Torvald T:son Höjer 1939, s. 95-96</ref> Den store styrkens marsj gjennom Alpene midt på vinteren, i snøstorm, ble i ettertid ansett som en bemerkelsesverdig prestasjon.<ref name="HojerFranskatiden95-96" /> Den 22. februar 1797 nådde styrkene [[Milano]], hvor de ble kjølig mottatt.<ref name="AlanPalmer62-63" /><ref name="AlanPalmer64-66">Alan Palmer 1992, s. 64-66</ref> Bernadotte ble så forarget over byens militærkommandant, oberst Dominique Dupuy, at han lot mannen arrestere for uforskammethet og [[ordrenekt]].<ref name="AlanPalmer64-66" /> Det var et forståelig men uheldig trekk av Bernadotte, da Dupuy var en nær venn av Bonapartes stabssjef general [[Louis-Alexandre Berthier|Berthier]].<ref name="HojerFranskatiden95-96" /><ref name="AlanPalmer64-66" />

Napoléon Bonaparte tok allikevel vel imot Bernadotte og var imponert over troppenes holdning etter den lange og slitsomme marsjen. Bernadotte fikk kommando over 4. divisjon, som utgjorde arméens høyre flanke i fremrykkingen mot østerrikerne.<ref name="AlanPalmer64-66" /> Første ildprøve var krysning av elven [[Tagliamento]], hvor Bernadotte ved en [[krigslist]] overrasket østerrikerne og imponerte Bonapartes adjutant.<ref name="AlanPalmer67-68">Alan Palmer 1992, s. 67-68</ref> Den neste seieren i erobringen av grevskapet [[Görz|Görz og Gradisca]] kostet Bernadottes styrker dyrt. Ved et frontalangrep på [[Gradisca d'Isonzo]] mistet han 500 mann. Bonaparte anså tapet som unødvendig, mens Bernadotte mente at grunnen var uklare ordrer fra Bonaparte.<ref name="AlanPalmer67-68" /><ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 98-100</ref>

Bernadotte forfulgte en kroatisk divisjon og inntok [[Postojna]], hvor hans styrker nok en gang fikk heder fra innbyggerne for svært korrekt opptreden.<ref name="AlanPalmer69-73">Alan Palmer 1992, s. 69-73</ref> Ved okkupasjonen av [[Krain]] fikk Bernadottes styrker kontroll over kvikksølvgruven i [[Idrija]], som han konfiskerte etter ordre fra Bonaparte. Det gav Bonaparte en fjerdedel av 3 millioner [[Fransk franc|franc]], mens Bernadotte fikk 50&nbsp;000 franc, begynnelsen på hans store private formue.<ref name="AlanPalmer69-73" /> Fra Laibach (dagens [[Ljubljana]]) via [[Klagenfurt]] fulgte Bernadotte etter Bonaparte inn i [[Steiermark]]. De møttes på [[Schloss Eggenberg (Graz)|Eggenberg slott]] ved [[Graz]], hvor Bonaparte drev fredsforhandlinger. Bernadotte fikk der en første innføring i europeisk maktpolitikk.<ref name="AlanPalmer69-73" /> Etter en våpenhvile undertegnet 18. april 1797 begynte de franske styrkene å trekke seg ut av Steiermark, og Bernadotte ble utnevnt til guvernør i provinsen [[Friuli]] med hovedkvarter i [[Udine]].<ref name="AlanPalmer69-73" /> Denne stillingen ga ham for første gang et utstrakt administrativt ansvar over både militære og sivile.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 106</ref>

{{Sitat|Min oppfatning stemmer ikke med deres. Republikaner både av prinsipp og overbevisning, vil jeg til min dødsstund bekjempe alle rojalister og fiender av direktoriet.|Bernadotte i åpent brev i Parisavisen ''Le Grondeur'', juli 1797, brevet ble også oversatt og trykt i Londonavisen ''The Morning Chronicle''.<ref name="AlanPalmer74-82">Alan Palmer 1992, s. 74-82</ref>|right}}

I august 1797 beordret Bonaparte Bernadotte til Paris. Den offisielle grunnen var å overlevere erobrede [[fane]]r til [[direktoriet]].<ref name="AlanPalmer74-82" /> Reelt var hensikten dels å smigre Bernadotte, dels å få en alt for selvstendig kommandant vekk fra sine tropper, men også å få rapporter om den politiske utviklingen.<ref name="AlanPalmer74-82" /> Støtte til det såkalte [[fructidorkuppet]] 4. september 1797 kan også ha vært en faktor. Bernadotte forholdt seg imidlertid avventende og støttet ikke kuppmakerne.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 116</ref> Under sitt opphold i Paris ble  Bernadotte introdusert for den politiske og sosiale eliten, blant dem [[Germaine de Staël]], som han senere holdt tett kontakt med.<ref name="AlanPalmer74-82" />

Napoléon Bonaparte intrigerte for å unngå å få Bernadotte tilbake til Italia. Bernadotte ble utnevnt til øverstkommanderende i Sør-Frankrike, men han frasa seg stillingen og vendte i oktober tilbake til Udine.<ref name="AlanPalmer74-82" /> For å rådføre seg med Bernadotte inviterte Bonaparte ham og hans høyeste stabsoffiser, general Sarrazin, til middag i sitt hovedkvarter i [[Villa Manin]] 14. oktober 1797. Et utbrudd fra Bernadotte førte til at Bonaparte ydmyket ham i gjestenes påhør ved å beskylde ham for manglende klassisk militærkunnskap.<ref name="AlanPalmer74-82" /><ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 99-100</ref> Fornedrelsen gjorde et dypt inntrykk på Bernadotte og førte til at han utover vinteren leste mengder av bøker om krigsteori og historie.<ref name="AlanPalmer74-82" /> Hendelsen kan også ha bidratt til det varig anspente forholdet mellom Bernadotte og Bonaparte.<ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 213-214</ref>

[[Freden i Campo Formio]] 18. oktober 1797 avsluttet [[den første koalisjonskrigen]], og Napoléon Bonaparte forlot Italia.<ref name="AlanPalmer83-96">Alan Palmer 1992, s. 83-93</ref> Frankrike planla en invasjon av Storbritannia, og i den forbindelse ble styrken i Italia redusert. Bernadotte mistet deler av sin divisjon, noe han reagerte sterkt mot. Derfor forlangte han overføring til koloniene  eller til en invasjon av India.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 119-122</ref> Ved årsskiftet ble han av direktoriet utnevnt til øverstkommanderende  på [[Korfu]].<ref name="AlanPalmer83-96" /> Bernadotte begynte straks å forberede seg, men som følge av intrigene rundt Bonaparte ble beslutningen omgjort, og han ble i stedet utnevnt til øverstkommanderende i Italia.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Bernadotte var selv meget fornøyd, men Bonaparte så seg ikke tjent med ham som sin etterfølger. Derfor rådet han utenriksminister [[Charles-Maurice de Talleyrand|Talleyrand]] til heller å utnevne Bernadotte til fransk [[ambassadør]] i [[Wien]].<ref name="AlanPalmer83-96" />