Redigerer Karen Blixen (avsnitt)

=== Livet som forteller ===
[[Fil:Jurij Blixen & Stravinskij.jpg|thumb|Karen Blixen møtte [[Igor Stravinskij]] (t.v.) på [[København rådhus|Københavns rådhus]] i 1957. {{Byline|Ove von Spaeth}}]]
Da Blixen kom hjem til Danmark etter 17 år i Kenya, var hun blakk og nesten 50 år gammel. Hun hadde ikke annet valg enn å flytte tilbake til sin mor i barndomshjemmet Rungstedlund, det nåværende Blixen-museum. Hun spurte sin bror hvordan hun skulle komme seg videre i livet. Selv mente hun at hun hadde tre talenter: Hun kunne lage mat, ta seg av sinnssyke og fortelle historier. Han mente hun fikk satse på det siste,<ref>[https://www.information.dk/kultur/2012/09/karen-blixen-performer «Karen Blixen - en performer»,] ''[[dagbladet Information|Information]]'' 7. september 2012</ref>  og hun begynte da å skrive for alvor. 

Som ung hadde hun offentliggjort to [[novelle]]r i danske tidsskrifter i 1907. Den gang brukte hun pseudonymet «Osceola», som opprinnelig var navnet på en [[Seminole (indianerstamme)|seminole]]høvding, muligens inspirert av farens forbindelser med [[chippewa]]-indianerne i [[Wisconsin]] 1872-73. Etter hvert skrev hun under flere ulike psevdonym: Isak Dinesen ble hennes faste forfatternavn i den engelskspråklige verden. Hun utga én bok under navnet «Pierre Andrézel», og dertil sporadiske tekster under navn som «Osceola» og «Peter Lawless» – som hun brukte til diverse vittighetstegninger i tidsskriftet ''Klods Hans''.<ref>[https://www.kulturarv.dk/mussam/VisGenstand.action;jsessionid=0E0ED8535BC63C52681BB7C2CFAA9E38?genstandId=11996854 ''Klods Hans'']</ref> «Tania Blixen», som hun kalte seg i Tyskland, må ha vært inspirert av kjælenavnet «Tanne». 

Hennes første bok ''[[Syv fantastiske fortellinger]]'' ble utgitt i USA i 1934 under pseudonymet «Isak Dinesen». Med sin gåtefulle og omfattende symbolisme vant boken stor anerkjennelse. Den kom ut i Storbritannia i september samme år og i Danmark i september 1935. En dansk kritiker skrev i sin anmeldelse: «Som [[dronningen av Saba]] skrider Karen Blixen gjennom våre litterære [[husmann|husmenns]] bukkende geledder.» Hennes fortellerstil og [[den danske gullalder|gullalderspråk]] avvek sterkt fra [[mellomkrigstiden]]s kulturkritiske stil, orientert mot [[Freud]] og [[Marx]]. Blixen derimot var inspirert av en langt eldre fortellertradisjon: [[Bibelen]], [[Homer]], [[Shakespeare]] og ''[[Tusen og en natt]].<ref>«Karen Blixen» i ''Danmark forteller'', Den norske bokklubben 1977, ISBN 82-525-0397-7</ref>''

Hennes andre og mest kjente bok ''[[Den afrikanske farm]]'' utkom i 1937, og dens suksess befestet hennes ry som forfatterinne. Under den tyske okkupasjonen av Danmark begynte Karen Blixen å skrive den introspektive fortellingen ''Gengældensens Veje'' under pseudonymet, «Pierre Andrézel». Boken kom ut i 1944. 

Karen Blixen nøt utstrakt respekt blant sine samtidige, som [[Ernest Hemingway]] og [[Truman Capote]]. I 1959 la hun ut på en tre og en halv måneders rundreise i USA, enda hun var så avkreftet av kuren hun gjennomgikk for syfilis, at hun ikke veide stort over 32 kilo og ble sagt å leve på en diett av [[sjampanje]] og [[østers]]. Like fullt gjennomførte hun turen, med foredrag og opptredener  hver eneste dag på [[universitet]]er og i private klubber. Hun kom på amerikansk [[fjernsyn]] hvor hun fremstod som klassisk forteller som fremførte en beretning helt uten [[manuskript]]. Avmagret til en vakker [[mumie]] kan Blixen kalles en ''[[performance|performer]]'', lenge før begrepet fantes. Hun ble fotografert av [[Cecil Beaton]], og hun møtte en rekke forfattere – blant andre [[E.E. Cummings]] og [[Pearl S. Buck]]. Høydepunktet var likevel møtet med [[Marilyn Monroe]] og hennes mann [[Arthur Miller]] hjemme hos [[Carson McCullers]]. Det ikoniske bildet av de to verdenskjendisene Monroe og Blixen sammen - skjønnhetsidealet og den inntørkede [[sibylle]]n - kom på forsiden av ''[[Life magazine]]''.<ref>[https://www.information.dk/kultur/2012/09/karen-blixen-performer «Karen Blixen - en performer»,] ''Information'' 7. september 2012</ref> 

Da Hemingway i 1954 mottok nobelprisen, skal han ha sagt:
{{Sitat|''He also named three other writers who he thought, with possible false modesty, deserved the prize as much or more than he - [[Carl Sandburg]] for his sixvolume biography of [[Abraham Lincoln|Lincoln]], Isak Dinesen, and [[Bernard Berenson]].''| – Mary Welsh Hemingway<ref>Hemingway, Mary Welsh: ''How it Was'', Los Angeles 1976, s. 410.</ref>}}

Karen Blixen takket ham i et brev av 1. november 1954:
{{Sitat|''The Danish Papers report that on being awarded the Nobel Prize you have done me the honour to mention me as one of the authors who might have deserved it. In the hope that this is true, I thank you many times for your kind words. They give me, I think, at this moment as much heavenly pleasure, – even if not as much earthly benefit, – as would have done the Nobel Prize itself.''| – Karen Blixen, 1. november 1954<ref>''Karen Blixen i Danmark - Breve 1931-1962'', København 1996, bd. 2, s. 253.</ref>}}

På oppfordring fra [[Thorkild Bjørnvig]] og [[Bjørn Poulsen]] bidro Karen Blixen med flere artikler til tidsskriftet ''[[Heretica]]'', den første av dem var hennes tyske reisereportasje ''Breve fra et Land i Krig'' fra 1940, publisert i 1948.

Flere av Karen Blixens fortellinger ble først trykt i amerikanske magasiner og tidsskrifter (spesielt ''Ladies' Home Journal''<ref>Rostbøll, Grethe F.: ''Mod er svaret – Karen Blixens udgivelser i USA og England'', Gylling 2005, s. 196.</ref>). Flere av hennes utgivelser i USA ble valgt til ''Book-of-the-Month'', blant andre ''Seven Gothic Tales'', ''Out of Africa'' ''Winter's Tales'' og ''Shadows on the Grass''.