Redigerer Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft (avsnitt)

===Fysikk===
[[Fil:Albert_Einstein_(Nobel).png|left|thumb|upright|Albert Einstein i 1921.]]
I forbindelse med ansettelsen av [[Albert Einstein]] i 1914 ved det [[Det prøyssiske vitenskapsakademiet]], ble det også planlagt å bygge opp et institutt for [[fysikk]] under hans ledelse. De første årene var han den eneste ansatte. Han hadde sin arbeidsplass på KWG-instituttet til [[Fritz Haber|Haber]] som hadde reservert et eget rom da Einstein kom til Berlin i 1914.<ref name = Padova/> Bygning av et eget fysikkinstitutt var sikret finansiering fra bankmannen Leopold Koppel, men ble utsatt da [[første verdenskrig]] brøt ut om høsten samme år.<ref name = FU-hist/>

Einstein henla da i stor grad sitt arbeid til sin bolig i [[Schöneberg|Berlin-Schöneberg]].<ref name=FU-fysikk>Freie Universität, Berlin, [http://www.fu-berlin.de/universitaet/leitbegriffe/gruendungsgeschichte/zukunft_von_anfang_an/standort_mit_geschichte/kwi_physik.html ''Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Physik'',] {{Wayback|url=http://www.fu-berlin.de/universitaet/leitbegriffe/gruendungsgeschichte/zukunft_von_anfang_an/standort_mit_geschichte/kwi_physik.html |date=20160125043302 }} kurze Gründungsgeschichte.</ref> En viktig grunn til at han hadde blitt invitert til den prestisjefulle stillingen i Berlin, var å videreføre sine bidrag til [[kvantefysikk]]en som ble spesielt viktig etter lanseringen av [[Bohrs atommodell]]. Men Einstein arbeidet hovedsakelig med en utvidelse av [[spesiell relativitetsteori|den spesielle relativitetsteorien]] for å inkludere [[tyngdekraft]]en. Høsten 1915 kunne han presentere [[generell relativitetsteori|den generelle relativtetsteorien]] i et foredrag i Vitenskapsakademiet og den ble publisert året etter.<ref name = Padova/> Han mottok nobelprisen i fysikk i 1921 for oppdagelsen av [[fotoelektrisk effekt|den fotoelektriske effekten]].

Denne nye gravitasjonsteorien var med begeistring blitt mottatt av astronomen [[Erwin Finlay-Freundlich]] i Berlin som allerede i 1914 hadde reist på en ekspedisjon til Russland for å påvise avbøyning av lyset under en solformørkelse som teorien hadde forutsagt. På grunn av utbruddet av første verdenskrig, måtte den avlyses. Freundlich beholdt den nære kontakten med Einstein. Han gikk i gang med å få bygget et nytt observatorium i [[Potsdam]] for observasjon av [[rødforskyvning]]en av lyset fra [[Solen]]. Delvis finansiert med midler som Einstein disponerte gjennom sitt institutt, sto det moderne bygget ferdig i 1922 og heter i dag [[Einsteinturm]].

Frem til [[1933]] forble Einstein den eneste ansatte ved instituttet. Da sa han opp sin stilling der samt ved Vitenskapsakademiet i Berlin og emigrerte til USA. Nye, finansielle midler ble likevel sikret fra [[Rockefeller Foundation]] og stillingen som direktør ble tilbudt nederlenderen [[Peter Debye]]. Han skulle også få overta professoratet etter [[Walther Nernst]] ved Universitetet i Berlin. Sommeren 1936 tok han opp sin nye stilling og mottok nobelprisen i kjemi samme høst.  
Det nye fysikkbygget ble formelt innviet sommeren 1938. Da hadde Debye også påbegynt konstruksjon av et 2,8 MV høyspenningsanlegg for en [[partikkelakselerator]]. Det kan være grunnen til [[Carl Friedrich von Weizsäcker]] hadde flyttet dit fra Hahns institutt året før.<ref name = Renn-KWGhist/> Aktiviteten rundt akseleratoren utgjorde en egen forskningsavdeling som ble ledet av Debye parallelt med at han hadde gruppe som forsket på gasser og væsker ved lave temperaturer. I tillegg drev en avdeling [[røntgendiffraksjon]] under ledelse av [[Max von Laue]], mens en tredje avdeling studerte [[atomkjerne]]r med [[spektroskopi]]ske metoder.<ref name = FU-fysikk/>

[[Fil:Bundesarchiv Bild183-R57262, Werner Heisenberg crop.jpg|thumb|upright|[[Werner Heisenberg]] var leder for ''KWI für Physik'' fra 1942.]]
Etter den tyske invasjonen av [[Polen]] høsten 1939 ble Debye bedt av nazistene om å forandre nasjonalitet for å fortsette som direktør ved instituttet. Debye nektet, tok permisjon og reiste i januar 1940 til [[Cornell University]].  Han ble værende der resten av sitt liv. [[Kurt Diebner]] var samarbeidsvillig med de nasjonalsosialistiske myndighetene og ble ansatt som direktør.

Allerede i 1940 hadde deltagerne i det tyske uranprosjektet blitt enig om å utvikle en [[atomreaktor|reaktor]]. Etter at Norge var okkupert, kunne de bruke [[tungtvann]] fra [[Norsk Hydro]] som [[nøytronmoderator|moderator]].<ref name = Rhodes/> Reaktoren skulle bygges ved instituttet i [[Dahlem]]. Det teoretiske arbeidet ble ledet av [[Werner Heisenberg]] som forble boende i [[Leipzig]] hvor han ledet sitt eget institutt. I løpet av 1941 argumenterte [[Fritz Houtermans]] og Weizsäcker for at en slik reaktor også kunne produsere [[transuran]]er.<ref>H. Kant, [http://www.mpiwg-berlin.mpg.de/Preprints/P203.PDF ''Werner Heisenberg and the German Uranium Project''], Max-Planck Institut für Wissenschaftsgeschichte, (2002).</ref> I tillegg fikk Heisenberg bygget en forskningsreaktor ved sitt eget institutt, mens en gruppe rundt Diebner konstruerte en lignende anretning utenfor Berlin. Dette arbeidet ble aktivt støttet av [[Albert Speer]].

Men det viste seg vanskelig å realisere et kjernefysisk prosjekt i krigens tjeneste. Resultatene var ikke overbevisende på de militære myndighetene, og i [[1942]] ble denne forskningen igjen satt under sivil ledelse med Heisenberg som direktør for instituttet i Dahlem. Arbeidet med de forskjellige reaktorene fortsatte, men eventuelle militære anvendelser var kommet i bakgrunnen.

I løpet av det følgende året tiltok de allierte bombeangrepene så mye i styrke at man begynte å flytte disse eksperimentene til Syd-Tyskland hvor det ble bygget opp igjen en ny reaktor i Haigerloch.<ref name="Schirach">R. von Schirach: ''Die Nacht der Physiker'', Berenberg Verlag, Berlin. (2012). ISBN 3-937-83454-0.</ref>  Eksperimentene her ble igjen ledet av Heisenberg og Weizsäcker. I april 1945 ble de tatt til fange av [[Alsos Mission]] og førte til England sammen med Otto Hahn og andre.