Redigerer Kārlis Ulmanis (avsnitt)

=== Statskuppet ===
{{Utdypende artikkel|Statskuppet i Latvia 1934}}

Den [[15. mai]] [[1934]] oppløste Ulmanis som statsminister [[Saeima]] (parlamentet) og opprettet et utøvende ikke-parlamentarisk og autoritært styre, angivelig for å beskytte landet fra et kupp av den høyre-ekstremistiske "Legionen" under oberstløytnant Voldemārs Ozols.

Påskuddet for å erklære unntakstilstand var den anspente situasjonen i landet og antatt fare for borgerkrig,<ref name=":2" /> og for å avverge et fascistisk kupp. Ulmanis gjennomførte kuppet med støtte fra hæren og halvmilitære grupper i Ulmanis' parti.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Seim, Jardar | utgivelsesår = 1994 | tittel = Øst-Europas historie | isbn = 8203171699 | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020804045 | side = }}</ref>

Adskillige offiserer fra hæren og enheter fra hjemmevernet ''(Aizsargi)'' lojale mot Ulmanis okkuperte de viktigste regjeringskontorene og kommunikasjons- og transportknutepunkter. Mange av de valgte embetsmennene og militæroffiserer som var imot kuppet ble arrestert.

Alle de politiske partiene, inkludert hans eget parti ''Den latviske bondeunionen'', ble erklært ulovlige. De politiske partiene ble oppløst og pressen ble sensurert av myndighetene.<ref name=":0" /> Deler av den latviske grunnloven og de borgerlige rettighetene ble suspendert. Alle aviser eid av politiske partier og organisasjoner ble stoppet. Omkring 2000 sosialdemokrater ble til å begynne med holdt i forvaring av myndighetene, inkludert de fleste av de sosialdemokratiske medlemmene av det oppløste [[Saeima]] og diverse medlemmer av høyre-ekstreme radikale organisasjoner som ''Pērkonkrusts''. I alt ble 369 sosialdemokrater, 95 medlemmer av ''Pērkonkrusts'', pro-nazistiske aktivister fra det baltisk-tyske samfunnet og en rekke politikere fra andre partier internert i en [[konsentrasjonsleir]] etablert i [[Liepāja]]s Karosta-distrikt. 

Etter at flere av sosialdemokratene, blant annet Bruno Kalniņš var blitt frikjent av domstolene for beskyldninger om brudd på våpenlovene, ble de fleste av disse internerte løslatt over tid. De som ble kjent skyldig i forræderi, som Gustavs Celmiņš, måtte sone de straffene de ble idømt.