Redigerer Jupiter (avsnitt)

=== Atmosfære ===
{{Utdypende artikkel|Jupiters atmosfære}}
[[Fil:790106-0203 Voyager 58M to 31M reduced.gif|thumb|Animasjon av bevegelsene i den øvre atmosfæren på Jupiter. Bildene ble tatt hver 10. time av [[Voyager 1]] fra 6. januar til 3. februar 1979 i avstander fra 58 millioner til 31 millioner km.]]
[[Fil:PIA02863 - Jupiter surface motion animation thumbnail 300px 10fps.ogv|thumb|Animasjon av bevegelsene til Jupiters motroterende skystriper. I dette bildet er planetens ytre kartlagt i en sylindrisk projeksjon. Animasjoner med større bredde: [[:Fil:PIA02863 - Jupiter surface motion animation thumbnail 720px 10fps.ogv|720 piksler]], [[:Fil:PIA02863 - Jupiter surface motion animation 1fps.ogv|1799 piksler]].]]
Jupiter har den største planetære atmosfæren i solsystemet, men planeten har ingen kjent «overflate». Atmosfæren mangler en klar nedre grense og der er gradvise overganger mot det flytende indre av planeten.<ref name="Guillot2003" group="L"/>

Utgangspunktet for atmosfæren er vanligvis satt til punktet hvor det atmosfæriske trykket er 10&nbsp;[[Bar (enhet)|bar]], eller ti ganger overflatetrykket på jorden.<ref name="Seiff1998" group="L"/> Dette er ca. 90&nbsp;km under nivået for 1 bar trykk (atmosfæresonden til [[Galileo (romsonde)|Galileo]] sluttet overføringen på en dybde av 22 bar, 132&nbsp;km under «overflaten» med 1 bar trykk.<ref name="Seiff1998" group="L"/>

Derifra beveger den seg oppover gjennom en [[Troposfæren|troposfære]], [[Stratosfæren|stratosfære]], [[Termosfæren|termosfære]] og [[eksosfæren|eksosfære]]. Hvert lag har karakteristiske [[temperaturgradient]]er<ref name="Seiff1998" group="L"/> og ulike grader av [[atmosfærisk trykk]]. Eksosfæren har ingen godt definert øvre grense.<ref name="Yelle1" group="L" /> Tettheten avtar gradvis før den smidig går over til [[interplanetarisk materie]] omtrent {{formatnum:5000}}&nbsp;km over «overflaten» på 1 bar.<ref name="Seiff1998" group="L"/><ref name="Miller2005" group="L"/>

==== Skylag ====
Jupiter er dekket av skyer av ammoniumkrystaller og muligens [[ammoniumhydrosulfid]]. De ligger i [[tropopause]]n og er ordnet i striper i ulike [[breddegrad]]er, kjent som tropiske regioner. Disse er delt videre inn i lyse ''soner'' og mørkere ''belter''. Vekselvirkningene mellom disse motstridende [[Atmosfærisk sirkulasjon|sirkulasjonsmønstrene]] forårsaker stormer og [[turbulens]]. Vindhastigheter på 100&nbsp;m/s (360&nbsp;km/t) er vanlig i sonale strømmer.<ref name="Ingersoll2004" group="L"/> Sonene varierer i bredde, farge og intensitet fra år til år, men er stabile til å få identifiserende betegnelser.<ref name="Burgess1982" group="L" />

Skylaget er ca. 50&nbsp;km dypt og består av minst to skydekker: et tykt, nedre dekke og et tynt, klarere område. Det kan også være et tynt lag av [[vann]]holdige skyer under ammoniakklaget, noe som gjenspeiles av [[lyn]] oppdaget i atmosfæren. Vannets [[polaritet]] skaper ladningsseparasjon som trengs for å produsere lyn.<ref name="elkins-tanton" group="L" /> Disse elektriske utladningene kan være opptil tusen ganger så kraftige som lynene på jorden.<ref name="Watanabe2006" /> De vannholdige skyene kan danne [[tordenvær]] drevet av varmen som stiger opp fra det indre.<ref name="Kerr2000" group="L"/>

Romsonden ''Juno'' avdekket «grunne lyn» som oppstår fra skyer av ammoniakk-vann relativt høyt i atmosfæren.<ref name="Becker2020" group="L"/> Disse utladningene bærer «soppballer» av flytende ammoniakk-slaps som er dekket av is, og som faller dypt ned i atmosfæren.<ref name="Guillot2020" group="L"/> [[Lyn i den øvre atmosfæren]] har blitt observert i form av lyse flash som varer omkring 1.4 millisekunder. Disse er kjent som «alver» eller «lysånder» og er blå eller rosa på grunn av hydrogenet.<ref name="Giles=2020" group="L"/><ref>{{cite web | title=Juno Data Indicates 'Sprites' or 'Elves' Frolic in Jupiter's Atmosphere | date=27. oktober 2020 | editor-first=Tony | editor-last=Greicius | website=NASA | url=https://www.nasa.gov/feature/jpl/juno-data-indicates-sprites-or-elves-frolic-in-jupiters-atmosphere}}</ref>

Den oransje og brune fargen i skydekket forårsakes av oppstrømmende stoffer som skifter farge når de møter [[ultrafiolett stråling|ultrafiolett lys]] fra solen. Stoffene antas å være [[fosfor]], [[svovel]] eller muligens [[hydrokarbon]]er.<ref name="elkins-tanton" group="L" /><ref name="Strycker2006" group="L"/> Disse fargerike [[kromofor]]ene blander seg med det varmere nedre skydekket. Sonene dannes når stigende [[konveksjonscelle]]r danner krystalliserende ammoniakk som skjuler de lavere skydekkene.<ref name="worldbook" />

Jupiters lave [[aksehelning]] betyr at polene konstant får mindre [[solstråling]] enn ved ekvatorregionen. [[Konveksjon]] i planetens indre transporterer mer energi til polene og balanserer ut temperaturene i skylagene.<ref name="Burgess1982" group="L" />

==== Den store røde flekken og andre virvler ====
{{Utdypende|Den store røde flekken|Oval BA}}
{{Utdypende|Jupiters nordpol|Jupiters sørpol}}
[[Fil:Great Red Spot From Voyager 1.jpg|thumb|Jupiter og den store røde flekk sett fra [[Voyager 1]] i 1979.{{byline|Foto: Voyager 1/[[NASA]]|25. februar 1979}}]]
Den store røde flekken er en vedvarende [[antisyklon]]sk [[storm]] som ligger 22° sør for ekvator. Den har i alle fall eksistert siden 1665.<ref name="Denning1899" group="L"/><ref name="Kyrala1982" group="L"/><ref name="Gutenberg" /> Bilder fra ''[[Hubble Space Telescope]]'' har vist to mindre «røde flekker» som er naboer til den store røde flekken.<ref>{{cite web |title=New Red Spot Appears on Jupiter |url=http://hubblesite.org/newscenter/archive/releases/2008/23/image/a/ |last1=Wong|first1=M.|last2=de Pater|first2=I.|website=HubbleSite |publisher=[[NASA]] |date=22. mai 2008}}</ref><ref>{{cite web |title=Three Red Spots Mix It Up on Jupiter |url=http://hubblesite.org/newscenter/archive/releases/2008/27/image/a/ |last1=Simon-Miller|first1=A.|last2=Chanover|first2=N.|last3=Orton|first3=G.|website=HubbleSite |publisher=[[NASA]] |date=17. juli 2008}}</ref>

[[Matematisk modell|Matematiske modeller]] antyder at stormen er stabil og permanent.<ref name="Sommeria1988" group="L"/> Den er synlig gjennom jordbaserte [[teleskop]]er med en [[irisblender]] på 12&nbsp;cm eller større.<ref name="Covington2002" group="L" /> Flekkens sammensetning og kilden til dens rødfarge er ukjent, men fotodissosiert ammoniakk som reagerer med [[acetylen]] er en sannsynlig forklaring.<ref name="Sromovsky2017" group="L"/>

Det [[oval]]e objektet [[rotasjon|roterer]] mot klokken, med en [[frekvens|periode]] på rundt seks dager.<ref name="Cardall" /> [[Dimensjon]]ene ble i 2006 angitt som {{formatnum:24&ndash;40000}}&nbsp;km × {{formatnum:12&ndash;14000}}&nbsp;km; tilstrekkelig stor til å inneholde to eller tre planeter med jordens diameter.<ref name="JDS" /> Den maksimale høyden til stormen er ca. 8&nbsp;km over de omkringliggende skytoppene.<ref name="Phillips2006" />

Slike stormer er vanlige innenfor de [[turbulens|turbulente]] [[atmosfære]]ne til [[gasskjempe]]r. Jupiters hvite og brune ovaler er mindre ubenevnte stormer. Hvite ovaler synes å bestå av relativt kjølige skyer innenfor den øvre atmosfæren mens brune ovaler er varmere og ligger innenfor de «normale skylagene». Slike stormer kan vare fra et par timer til flere århundrer.

Før Voyager viste at formasjonen var en storm, fantes det beviser på at flekken ikke var en dyp formasjon: Den roterte annerledes enn resten av atmosfæren, noen ganger raskere og andre ganger saktere. I løpet av den tiden flekken har blitt registrert, har den beveget seg flere ganger rundt planeten relativt til noen faste roterende markører nedenfor.
[[Fil:Oval BA (Hubble).jpg|thumb|upright=1|Dannelsen av Oval BA fra tre hvite ovaler fra 1997 til 2000.]]
Flekken har minsket betydelig i størrelse siden dens oppdagelse. På slutten av 1800-tallet var den omkring 25 500 km bred. Under forbiflyvningen til romsondene ''Voyager'' i 1979, hadde stormen en lengde på 14500 km og en bredde på omkring 8 000 km.<ref name="Simon2015" group="L"/> Observasjoner i 1995 av teleskopet ''Hubble'' viste at den hadde minket i bredde til 13020 km, og observasjoner i 2009 viste at bredden var 11130 km. I 2015 hadde stormen en bredde på 16 500 km og en lengde på 10 940 km,<ref name="Simon2015" group="L"/> og minsket i lengde på omkring 930 km hvert år.<ref name="sp.news20151125">{{cite news |url=http://space.news/2015-11-25-is-jupiters-great-red-spot-nearing-its-twilight.html |title=Is Jupiter's Great Red Spot nearing its twilight? |work=Space.news |first=Greg |last=White |date=25. november 2015}}</ref><ref name="techtimes20151021">{{cite news |url=http://www.techtimes.com/articles/97643/20151021/jupiters-superstorm-is-shrinking-is-changing-red-spot-evidence-of-climate-change.htm |title=Jupiter's Superstorm Is Shrinking: Is Changing Red Spot Evidence Of Climate Change? |work=Tech Times |first=Rina Marie |last=Doctor |date=21. oktober 2015}}</ref> Fra 1930-tallet frem til 2015 hadde den røde flekk minket til en tredel av størrelsen.<ref>Science News: [http://science.nasa.gov/science-news/science-at-nasa/2014/15may_grs/ Jupiter's Great Red Spot is Shrinking], NASA Science, 15. mai 2004</ref>

I oktober 2021 målte sonden ''Juno'' dybdene på den store røde flekken til å være omkring 300-500 km.<ref>{{Cite web|last=Grush|first=Loren|date=2021-10-28|title=NASA's ''Juno'' spacecraft finds just how deep Jupiter's Great Red Spot goes|url=https://www.theverge.com/2021/10/28/22749095/nasa-juno-jupiter-great-red-spot-depth|website=The Verge|language=en}}</ref>

''Juno'' har påvist flere polare sykliske stormer ved Jupiters poler. Den nordlige gruppen består av 9 sykloner: En større i midten og åtte andre omkring. Den sørlige gruppen består av 7 stormer: En større virvel i midten, omgitt av 5 større stormer og en mindre storm.<ref name="Adriani2018" group="L"/><ref>{{cite web| title=NASA Just Watched a Mass of Cyclones on Jupiter Evolve Into a Mesmerising Hexagon| url=https://www.sciencealert.com/june-watched-a-pentagon-of-storms-on-jupiter-evolve-into-a-hexagon|last=Starr |first=Michelle | date=13. desember 2017 |website=Science Alert}}</ref> Disse polare strukturene forårsakes av turbulens i Jupiters atmosfære og kan sammenlignes med [[Saturns heksagon]] ved Saturn's nordpol.

I 2000 dannet det seg en atmosfærisk formasjon på den [[Polene til astronomiske legemer|sørlige halvkulen]] som ligner på den store røde flekken i utseende, men som er mindre. Den ble dannet da tre mindre, hvite ovalformede stormer slo seg sammen til én formasjon &ndash; disse hvite ovalene ble først observert i 1938. Den sammenslåtte formasjonen har fått navnet ''[[Jupiters atmosfære#Oval BA|Oval BA]]'' og kalles også ''den lille røde flekken''. Siden 2000 har den økt i intensitet og skiftet farge fra hvit til rød.<ref name="JNRS2006" /><ref name="Steigerwald2006" /><ref name="Goudarzi2006" />