Redigerer Julian den frafalne (avsnitt)

=== Motreaksjon fra den romerske religion ===
I Julians regjeringstid fikk den tradisjonelle romerske religion en renessanse. Trolig var han alt i oppveksten fascinert av tradisjonell [[romersk mytologi|romersk gudsdyrkelse]], som han så forsøkte å gjenopplive. 

Religiøst sett var han innviet i [[Mithras-kulten]], som han også forsøkte å revitalisere. Han var også elev av nyplatonikeren [[Jamblikos]] og generelt interessert i [[mysteriereligion]]er. I hans «Hymne til kong Helios» er solguden [[Helios]] identisk med Mithras, og også nyplatonismen kommer tydelig til uttrykk i hymnen.<ref>Utdrag fra hymnen er oversatt til norsk i [[antologi]]en ''[[Nyplatonismen (bok)|Nyplatonismen]]'', 2010.</ref> Han tok den kristne kirkes organisasjon som forbilde i sitt forsøk på å gjeninnføre romersk religion, men mislyktes. Dens prester var [[tjenestemann|tjenestemenn]] som ikke nødvendigvis delte hans tro, men innså at [[embete]]t ga status. 

Et offisielt brev fra Julian inneholdt instruks til en hedensk offerprest i [[Lilleasia]]: «''Prester skal holde seg borte alt som ikke er fromt og moralsk, og ikke lese utfordrende litteratur eller de gamle [[komedie]]ne, men bare filosofisk litteratur der gudene er forbilder for den høyeste dannelse, dvs. [[Pythagoras]], [[Platon]], [[Aristoteles]] og [[stoiker]]e, for man skal ikke lytte til alle filosofer, men bare disse. Hymner til gudene skal prester kunne utenat...Presten skal også be hyppig til gudene både på egne og statens vegne, helst tre ganger om dagen, iallfall morgen og kveld. Presten skal ofre minst én gang i døgnet og holde seg til tempelet sitt, ikke sitte hjemme eller ferdes på torget, men ta seg av [[gudstjeneste]]n og tenke over tilværelsens guddommelige mening. Sitt embete skal han gi videre til sin etterfølger. Ingen prest får gå på teater, pleie vennskap med [[musiker|musikanter]] eller vognstyrere fra sirkus, ingen danser eller [[skuespiller]] får han ta imot hjemme.''»<ref>Leo Hjortsø: ''Rom'' (s. 154), Gads forlag, København 1969</ref> Den romerske religion hadde i løpet av noen generasjoner mistet mange tilhengere, og med sin [[Synkretisme|synkretiske]] toleranse bekjempet den ikke rivaliserende religioner slik kristendommen gjorde. Julian utelukket kristne fra statlige embeter og forbød dem å være lærere. Når hedenske fanatikere drepte kristne og raserte kirker, unnlot han å straffe dem, mens han forviste biskop [[Athanasius av Alexandria]] fordi han hadde døpt flere overklassedamer. Men Athansius trøstet sin menighet med de [[profeti]]ske ord: «''Dette er bare en liten sky som snart driver over.''»<ref>Lorenz Bergmann: ''Kirkehistorie'', bind 1 (s. 103)</ref>
[[Fil:Taq-e_Bostan_-_fallen_Roman.jpg|thumb|left|Sassanidisk [[relieff]] av en fallen romer.]]
[[Fil:Saint Mercurius killing Iulian.jpg|thumb|St. Mercurius dreper Julian.]]
Julian kom bare til å regjere i cirka to år, men på denne korte regjeringstid utmerket han seg mer enn andre keisere hadde gjort på flere tiår. I begynnelsen av 363 dro han til [[Mesopotamia]] for å kjempe mot de [[sasanideriket|persiske sasanidene]], enda perserkongen hadde tilbudt en [[fredsavtale]]. Julians flåte seilte opp [[Tigris]] til persernes hovedstad Ktesifon, der han lot sine skip brenne,<ref>[https://www.britannica.com/event/Battle-of-Ctesiphon-363 Michael Kerrigan: ''Battle of Ctesiphon, Britannica'']</ref> som for å avskjære sin egen retrett. På dette tilbaketoget ble han såret i siden av en pil i et lite sammenstøt mellom ryttere, og døde i løpet av natten. Det finnes flere versjoner om hans død. Både kristne og hedninger skal ha trodd på ryktet om at han ropte da han døde. ''Nenikekas Galilaie'' («Du vant, galileer»).<ref>[https://www.newadvent.org/cathen/08558b.htm «Julian», ''newadvent.org'']</ref>

I [[begravelse]]n, da det var tradisjon for at et teaterselskap drev ap med avdøde, skjemtet man med Julians ofringer, med blodige organer og innvoller som rekvisita til demonstrasjon av keiserens forkjærlighet for å ofre til en aller annen hedensk gud.

Alt i alt var Julian en ansvarsfull og human keiser, og hans menneskekjærhet forhindret at han innledet blodige kristenforfølgelser. Hans egen religiøse overbevisning vakte bare begeistring blant [[sofistene]] og noen [[retorikk|retorer]].<ref>Lorenz Bergmann: ''Kirkehistorie'', bind 1 (s. 102), forlaget Haase, København 1973</ref>