Redigerer Juan Pujol García (avsnitt)

=== Arbeidet med MI5 ===
Britene hadde blitt klar over at noen hadde desinformert tyskerne, og innså verdien av dette etter at den tyske [[Kriegsmarine|marinen]] hadde kastet bort tid og krefter i et forsøk på å jakte på en ikke-eksisterende konvoi de hadde fått informasjon om i en rapport fra Pujol.

Han ble forflyttet til Storbritannia den 24. april 1942 og fikk kodenavnet «Bovril», etter merkenavnet på en type kjøttbuljongkonsentrat. Etter å ha blitt avhørt og klarert av [[Secret Intelligence Service|MI6]]-offiseren Desmond Bristow, bestemte Bristow at Pujol skulle ha [[MI5]]-offiseren Tomás Harris (som snakket flytende spansk) som føringsoffiser. Pujols agentnavn ble endret til «Garbo», etter [[Greta Garbo]].<ref name="TheDeceiversHolt">Holt (2010). [https://books.google.com/books?id=E569Q7s1CnsC&lpg=PA846 p. 210].</ref> Pujols kone og barn fulgte ham senere til Storbritannia.

Til å begynne med hadde Pujol vært underlagt den såkalte [[XX Committee]]. Cyril Mills var der i utgangspunktet Bovrils føringsoffiser, men han snakket ikke spansk og forsvant raskt ut av bildet. Mills' viktigste bidrag var at han, etter å ha forstått de virkelig ekstraordinære dimensjonene av Pujols fantasi og prestasjoner, foreslo at kodennavnet skulle endres til «verdens beste skuespiller», og Bovril ble til Garbo. Ansvaret for Garbo gikk videre til den spansktalende offiseren Harris.
Til sammen skrev Harris og Pujol 315 brev, hvert på gjennomsnittlig 2&nbsp;000 ord, som ble sendt via en postboks i Lisboa til tyskerne. Hans fiktive spionnettverk var så effektivt og rapportene så omfangsrike og detaljerte at hans tyske føringsoffiserer ble overveldet. De gjorde ingen ytterligere forsøk på å rekruttere flere spioner i Storbritannia, ifølge ''Official History of British Intelligence in World War II''.
[[Fil:MI5_Case_Officer_Tomás_(Tommy)_Harris_1942.jpg|høyre|miniatyr|Pujols føringsoffiser i MI5,Tomás («Tommy») Harris]]
Garbo var unik blant Storbritannias dobbeltagenter, forsåvidt som han selv hadde satt seg fore å bli det helt fra begynnelsen av.<ref name="Pujol60">Pujol (1985) p. 60 «GARBO's case was to be unique because he had specifically set out to become a double-agent.»</ref> De øvrige dobbeltagentene i britisk tjeneste hadde opprinnelig vært spioner for fienden, som var blitt omvendt til å arbeide for britene etter å ha blitt avslørt, noe som gjorde det påkrevet at de arbeidet under overvåkning.

Den informasjonen Pujol sendte til tysk etterretning var en blanding av komplett fiksjon, ekte informasjon av liten militær verdi, og ekte, verdifull militær etterretning som ble forsinket med vilje. I november 1942, like før [[Operasjon Torch]], de alliertes landing i [[Nord-Afrika]], rapporterte for eksempel Garbos fiktive agent ved [[Clyde|munningen av Clyde]] at en konvoi av troppeskip og krigsskip hadde forlatt havnen malt i kamuflasjefarger tilpasset Middelhavet. Brevet var poststemplet før landgangen og sendt via luftpost, men ble timet til å ankomme for sent til å være virkelig nyttig. I svaret Pujol mottok fra tysk side stod det at «vi beklager at de kom for sent, men de siste rapportene var fantastiske». Pujol forega å kommunisere med tyskerne via et bud, en [[KLM Royal Dutch Airlines|KLM-]]pilot villig til å bringe meldinger til og fra Lisboa mot kontanter. Dette betydde at leveransen av meldinger var begrenset til KLMs tidtabeller. I 1943, som et svar på en tysk forespørsel om raskere kommunikasjon, opprettet Pujol og Harris en fiktiv radiooperatør. Radiosignaler ble nå den foretrukne metode for kommunikasjon.<ref name="Holt213">Holt (2010). [https://books.google.com/books?id=E569Q7s1CnsC&pg=PA213 p. 213].</ref>

Ved ulike anledninger måtte han finne opp grunner til hvorfor hans oppdiktede agenter hadde unnlatt å rapportere lett tilgjengelig informasjon som tyskerne til slutt ville finne ut av. For eksempel fortalte han at hans [[Liverpool]]-agent hadde blitt syk rett før en stor flåtebevegelse fra denne havnen, og dermed ikke hadde vært i stand til å rapportere dette.<ref name="MarkSeaman96">Seaman (2004). [https://books.google.com/books?id=Ut5y5vwKyW4C&pg=PA96 p. 96].</ref> For å støtte denne historien «døde» denne agenten til slutt og en [[nekrolog]] ble satt inn i lokalavisen for ytterligere å overbevise tyskerne.<ref name="MarkSeaman106">Seaman (2004). [https://books.google.com/books?id=Ut5y5vwKyW4C&pg=PA106 p. 106].</ref> Tyskerne ble sågar overtalt til å betale pensjon til den fiktive agentens enke.<ref name="MarkSeaman126">Seaman (2004). [https://books.google.com/books?id=Ut5y5vwKyW4C&pg=PA126 p. 126].</ref>

For radiokommunikasjon måtte «Arabel» bruke den sterkeste kryptering som tyskerne hadde.Tyskerne hadde betrodd Garbo dette systemet, som i sin tur ble gitt videre kodeknekkerne i [[Bletchley Park]]. Garbos krypterte radiomeldinger ble mottatt i [[Madrid]], manuelt dekodet og på ny kryptert med en [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma-maskin]] for endelig radiooverføring til [[Berlin]]. Å kjenne den opprinnelige teksten ga kodeknekkerne det best mulige kildemateriale for å knekke kodenøkkelen i Enigma-systemet, når den re-kodede teksten ble avlyttet i andre etappe.<ref name="MarkSeaman73">Seaman (2004).</ref>