Redigerer Josefina Bakhita (avsnitt)

===Dåp, konfirmasjon, og ordenssøster===
Få uker senere, den 9. januar 1890, mottok Bakhita dåpens sakrament, sin første kommunion og fermingens sakrament (konfirmasjonen) av patriarken av Venezia, kardinal [[Domenico Agostini]]. Hun fikk da dåpsnavnene Josefina Margareta Fortunata Maria. Bakhita ble snart klar over sitt kall å bli ordenssøster. Den 7. desember 1893 trådte hun inn hos Canossasøstrene, ble ikledd to år senere med ordensnavnet sr. Josefina (italiensk: Giuseppina). Etter novisiatet ble hun utspurt om sitt kall av den nye patriarken, [[pave Pius X|kardinal Sarto]], den senere pave Pius X (1903-14). Han ønsket henne velkommen i ordenen, og den 8. desember 1896 avla hun de høytidelige løftene i Verona, 27 år gammel.<ref name="katolskBakhita" />

Hun tilbrakte de resterende femti årene av sitt liv som nonne. I 1902 ble hun overført til [[Schio]] nord for [[Padova]] i provinsen [[Vicenza]], hvor hun arbeidet som syerske, kokk og portner og tok seg av de fattige. Hun fikk raskt ry for hellighet. Den 10. august 1927 avla hun evige løfter i Venezia. Hun ville gjerne ha vendt tilbake til Afrika for å arbeide for omvendelsen av sitt folk, men etter at en biografi om henne ble utgitt i 1930, ble hun en berømthet, og tiden gikk med til å holde taler, reise og samle inn penger til ordenen. Hun ble kalt «Madre Moretta». Fra 1936 til 1938 var hun i misjonsnovisiatet i Milano, igjen som portner. Deretter dro hun tilbake til Schio, hvor hun var under hele [[den andre verdenskrig]].<ref name="katolskBakhita" />

På slutten av livet måtte hun gjennomleve lange, smertefulle år med sykdom. I sin smerte gjenopplevde hun tiden med slaveri, og mer enn en gang tryglet hun sykepleieren som stelte henne: «Vær så snill å løsne lenkene... de er så tunge!»<ref name="katolskBakhita" />

Hun døde den 8. februar 1947 i Schio, 78 år gammel. Hennes siste ord var: «Madonna! Madonna!». Hun lå på [[lit-de-parade]] i tre dager mens en uendelig rekke av sørgende gikk forbi for et siste farvel, og de sørgende merket seg at hennes lemmer forble bøyelige. Mødre løftet hennes hånd og la den på sine barns hoder og ba om hennes velsignelse. Store menneskemengder fulgte hennes båre til kirkegården. Hun hadde fått et stadig større ry for fromhet og velgjørenhet, og i Schio huskes hun fremdeles som «vår svarte mor,» la nostra Madre Moretta.<ref name="katolskBakhita" />