Redigerer John Mair (avsnitt)

== Innflytelse ==
=== Historie ===
Hans ''De Gestis Scotorum'' (Paris, [[1521]]) var delvis et patriotisk forsøk på fremheve profilen for hans fødeland, men også et forsøk å fjerne [[myte]]r og [[Fabel|fabler]] fra historieskrivningen, basert på bevisføring. I dette gikk etterfulgte han sin forgjenger krønikeforfatteren [[Andrew av Wyntoun]], men han skrev på latin for europeiske lesere i motsetningen til [[skotsk]] ettersom Andrew skrev for sine adelige skotske velgjørere. Selv om de dokumentariske bevis som var tilgjengelig for Mair var begrenset ble hans forskningstilnærming videreført og forbedret av senere skotske historiskere som blant annet hans elev [[Hector Boece]] og [[John Lesley]].

=== Calvin og Loyola ===
I [[1506]] ble han belønnet med en [[doktorgrad]] i [[teologi]] i Paris hvor han begynte å undervise og for en kort tid også ble rektor. Rundt 18 av hans landsmenn hadde tidligere og kom til å holde denne prestisjefylte posisjonen. Han var en anerkjent filosof og etter sigende en meget klar og kraftfull foreleser som trakk til seg studenter fra hele Europa. I kontrast hadde han en meget tørr, en del karakteriserte det som «barbarisk», skriftlig latin og i henhold til Pierre Bayle skrev han i «stylo Sorbonico», og det var ikke ment som et komplement.

Hans interesser strekte seg langs de brennende emne i samtiden, og hans tilnærming fulgte hovedsakelig [[nominalisme]]n som var samstemt med den voksende framhevelsen av [[Gud]]s absolutte natur som i sin tur framhevet hans nåde og viktigheten av individuelle tro og underkastelse. Hans humanistiske tilnærming var samstemt med å gå tilbake til tekstene opprinnelige språk og han framhevet at autoriteten lå hos hele kirken og ikke kun hos paven. Tilsvarende hevdet han at autoriteten i kongedømmet lå ikke hos kongen, men hos folket som kunne ta deres makt fra en forbrytersk konge (et påfallende ekko fra [[Arbroath-deklarasjonen av 1320]] som bekreftet for paven Skottlands uavhengighet fra England). Det er ikke overraskende at han framhevet menneskenes naturlige frihet. Hans innflytelse strakte seg fra entusiastiske elver til samtidens ledende tenkere, men mest opplagt til en gruppe [[Spania|spanske]] tenkere som [[Antonio Coronel]] som underviste [[Jean Calvin]] og meget sannsynlig også [[Ignatius av Loyola]].

=== Knox ===
Mair skrev i hans ''Commentary on the Sentences of Peter Lombard'' at «Vår medfødt jord tiltrekker oss med en hemmelig og ubeskrivelig søthet og tillater ikke at vi glemmer det». Han kom tilbake til Skottland i 1518. Gitt hans suksess og erfaring i Paris er det ingen overraskelse at han ble rektor av [[University of Glasgow]]. I 1523 forlot han lærestedet for [[Universitetet i St Andrews]] hvor han var bisitter til rektor av kunstartene. I 1525 dro han på nytt tilbake til Paris hvor han kom tilbake fra i 1531 og ble sist rektor av St Salvator's College ved St Andrews inntil han døde i 1550, omtrent 83 år gammel.

En av hans mest kjente studenter var [[John Knox]], tilfeldigvis et annet bysbarn av Haddington, som sa om Mair at han var slik som «hvis verk ble holdt opp som et orakel i religionsspørsmål». Det ikke vanskelig å se i Knox’ preking en intens versjon av Mairs entusiasme – Guds uttrykkelige frihet, Bibelens viktighet, skepsisen til jordiske autoriteter. Det kan være mer overraskende at Mair foretrakk å følge sin venn Erasmus' eksempel og forbli innenfor [[den romersk-katolske kirke]] (skjønt han imøteså en nasjonal kirke for Skottland). Mair var også begeistret for andre skotske reformatorer som den protestantiske martyr [[Patrick Hamilton]] og latinstilisten [[George Buchanan]], hvis infame glede over for vittige latinismer fikk ham til å komme med den giftige antydningen at det eneste betydelige (''«major»'') ved hans tidligere lærer var hans etternavn (''Mair = major'').

=== Erfaringsfilosofi ===
Mair og hans sirkel var interessert i språkets strukturer – talt, skrevet og «mentalt». Det siste var språket som lå under tankene som ble uttrykt i naturlige språk, som [[skotsk]], [[engelsk]] eller [[latin]]. Han angrep en hel rekke av spørsmål fra en generell «[[Nominalisme|nominialistisk]]» perspektiv – en form for filosofisk samtale som gikk tilbake til middelalderen og som fortsatte inn den skotske eller annen europeisk erfaringsfilosofi. I henhold til [[Alexander Brodie]] nådde Mairs innflytelse i denne tradisjonen så vidt som til 1700-tallet og 1800-tallets den såkalte [[skotske skole av sunn fornuft]] som ble begynt av [[Thomas Reid]]. Den meget logiske og tekniske tilnærmingen til middelalderfilosofien – kanskje lagt til av Mairs svake skriftlige stil foruten hans tilkobling til katolske partiet på tiden av reformasjon – kan forklare til en viss grad hvorfor denne innflytelsen er fortsatt noe innesluttet.

=== Menneskelige rettigheter ===
Mest innflytelse hadde Mairs [[moralfilosofi]], ikke hovedsakelig på grunn av hans [[kasuistikk]] (en metode innen [[sjelepleie]] og [[kirkerett]]), en tilnærming som anerkjente kompleksiteten i de enkelte tilfeller. Det ble senere så kraftig i [[Jesuittordenen|jesuittisk]] tenkning, muligens grunnet Mairs gode omdømme i [[Spania]]. Hans rettslige syn hadde også innflytelse. Hans ''Commentaries on the Sentences of Peter Lombard'' ble både studert og sitert fra i debattene i [[Burgos]] i [[1512]] av [[Frày Anton Montesino]] fra [[Salamanca]]. Denne «debatten (er unik i empirikernes historie», slik historikeren [[Hugh Thomas]] kaller den, resulterte i anerkjennelsen i spansk lov av den innfødte befolkningen i [[Amerika]] som fri mennesker med alle rettigheter (eksempelvis i henhold til frihet og [[eiendom]]). Denne erklæringen var omsluttet med mange subtile forbehold, og den spanske kronen gjennomførte den aldri, men kan likevel ble sett på som begynnelsen på menneskelige rettigheter i lovverket.