Redigerer Johannes av Damaskus (avsnitt)

== Til forsvar for kunsten ==
=== Ikonoklasme ===
I [[726]], uten å ta hensyn til protestene til [[Germanus]], patriarken av [[Konstantinopel]], utsendte keiser [[Leo III (keiser)|Leo III]] sitt første påbud mot å dyrke bilder, og at de ble forbudt vist på offentlige steder. Forbudet, som har blitt kalt for [[ikonoklasme]], bokstavelig «ødeleggelser av ikoner», var en teologisk strid mellom den bysantinske kirken og staten som varte i over hundre år, mellom årene [[726]]-[[786]] og [[815]]-[[843]]. I disse årene var forbundet mot å lage og bruke figurative bilder, og samtidig ble korset promotert som det mest akseptable dekorative motiv i de bysantinske kirkene. Arkeologiske spor har vist at i bestemte regioner i det østromerske riket som Konstantinopel og [[Nicaea]] ble ikoner ødelagt eller tildekket med [[gips]]. Svært få ikoner og hellige bilder overlevde den ikonoklastiske perioden, noen få unntak er vevde ikoner og malte ikoner [[Katarina-klosteret]] på [[Sinai (fjell)|Sinaifjellet]] i [[Egypt]]. 

En talentfull skribent som Johannes av Damaskus var den som kom med det mest prominente teologiske forsvaret av hellige bilder. Johannes frambrakte samtidig en allmenngyldig [[estetikk]]teoretisk undersøkelse av [[natur]]en i [[kunst]]en som en av de aller første mellom [[antikken]] og den [[Italia|italienske]] [[renessansen]].

Grunnen til at det var mulig for Johannes å skrive fritt og uten tvang og selvsensur var at han var i den nesten kuriøse situasjon at han var «beskyttet» fra den østromerske keiseren ved å være utenfor hans vrede. Ved at Johannes oppholdt seg i hjertet av det muslimske riket var han også vel kjent med også muslimsk ikonoklasme. Han skrev et berømt forsvar for bruk av bilder i direkte opposisjon mot den bysantinske keiseren som kom i tre versjoner: ''Apologetisk avhandlinger mot de som taler nedsettende mot hellige bilder''. De første av hans verker, som ga ham mest anerkjennelse, gikk han ikke bare til angrep på den bysantinske keiseren, men benyttet også en enkel litterær stil som gjorde kontroversen tilgjengelig for folk flest, og bidro til et opprør blant de med kristen tro. 

Johannes argumentasjon basert seg på eksistensen av gudbenådede bilder i naturen og skriften, basert på oppstandelsens realitet og basert på en [[platon]]sk [[metafysikk|metafysisk]] av oppadstigende bilder som pekte mot det hellige. Hellige bildene er ikke avgudsdyrkelse, skriver Johannes, men et gløtt inn i det hellige, et vindu inn til himmelen. For også Gud er en skaper, en [[kunstner]] som lot menneskene beskue sitt verk; ikke bare menneskene selv, skapt i hans bilde, men også sin egen sønn, avlet av ham selv, helligheten selv, og gitt til menneskene. I ''Om hellige bilder'' (ca. [[730]]) skriver han:

:''Nå, mens vi snakker om bilder og tilbedelse, la oss analysere den eksakte meningen med begge. Et bilde er en refleksjon av originalen med bestemt forskjell, for det er ikke en eksakt reproduksjon av originalen. Derfor, Sønnen er den levende, vektige, uforanderlige Bildet av den usynlige Gud, bærer i Ham selv hele Faren, og er i alle ting likestilt med Ham, forskjellige kun i å ha blitt avlet av Faren, som er den som Avler, Sønnen er avlet. Faren kommer ikke fra Sønnen, men Sønnen fra Faren. Det er gjennom Sønnen, skjønt ikke etter Ham, at Han er som Han er, Faren som skaper. Også i Gud er det representasjoner og bilder av Hans framtidige handlinger, - det er å si, Hans råd fra all evighet, som er uforanderlig. Det er det guddommelige, det er ingen endring i Ham, ingen skygge av forandring. Den velsignede Denis (Pseudo-Dionysius), som har gjort hellige ting i Guds nærvær, hans studier forteller at disse representasjoner og bilder er bestemt på forhånd. I Hans råd har Gud bestemt alt Han vil gjøre en gang for alle, det som vil skje i den uforanderlige framtid. På samme vis, en mann som ønsker å bygge et hus vil først tenke ut og lage en plan. Igjen, synlige ting er bilder av usynlige og uhåndgripelige ting som får et falmende lys på seg. Den hellige skrift bekler Gud og englene og den samme hellige mann (Den velsignede Denis) forklarer hvorfor: Når forstandig ting utilstrekkelig oversetter hva som er hinsides forstanden, og får en form til som er uhåndgripelig, et medium ville bli ansett som ufullkommen i henhold til vår standard, om det ikke hadde blitt representert med en materiell visjon, eller om det krevde en anstrengelse av forstanden. Om Den hellige skriften gir det vi trenger, plassere foran oss hva som er uhåndgripelig, bekle det figurativt, er ikke det å skape et bilde av hva som er gitt av naturen og brakt for oss av våre ønsker, dog usynlig?''

=== Straffet ===
Ettersom keiser Leo III ikke kunne straffe skribenten direkte fikk han tak i et [[manuskript]] som var skrevet og signert av Johannes av Damaskus. Keiseren var infam nok til å bruke dette for å forfalske et brev som påsto at det var skrevet av Johannes og adressert til keiseren hvor han tilbød å forråde byen Damaskus. Da det forfalskede brevet kom de muslimske herskerne for øye ble Johannes tiltalt for forræderi. Til tross for at han sverget sin uskyldig og ba for seg avslo kalifen hans bønn, avsatte han fra hans stilling, og ga ordre til at hans høyre hånd, den som han benyttet som skribent, til å bli kappet av ved håndleddet.

Ifølge hans biograf ble hånden senere mirakuløst restaurert etter intense bønner ved ikonet av [[jomfru Maria]]. Ved dette ble etter sigende kalifen overbevist om hans uskyld og tilbød å gjeninnsette ham ved hans tidligere stilling. Johannes avslo for å kunne trekke seg tilbake til [[Mar Saba-klosteret]] i nærheten av [[Jerusalem]] hvor han fortsatte sin skribentvirksomhet. 

=== Som skribent ===
Han skrev en rekke religiøse kommentarer, hymner og apologiske artikler, inkludert ''Octoechos'' (''kirkens tjenestebok med åtte toner'') og ''Den eksakte eksposisjon av den ortodokse tro'', som var et sammendrag av de dogmatiske skriftene fra de første kirkefedre. 

To av hans salmer blir fortsatt sunget under den engelske påsken; ''Come ye faithful, raise the strain'' og ''The Day of Resurrection, Earth, tell it out broad!'' Enda flere blir fortsatt sunget i østlige kirken.

[[William Dalrymple]] skriver i reiseskildringen ''I skyggen av Bysants'' (Oslo, 2000) at ''Erkjennelsens kilde'' er «sannsynligvis det mest elegante og encyklopediske verk om teologi som er blitt produsert i hele kristenheten før Thomas Aquinas. Aquinas trakk i virkeligheten store veksler på Johannes’ teologi og skrev at han leste et par sider i Johannes fra Damaskus’ verk hver dag i hele sitt voksne liv.»

=== Hans siste dager ===
Johannes av Damaskus døde i 749 som en hellig far av kirken, og er nå anerkjent som en helgen. Han blir noen ganger kalt for den siste av de første kirkefedre. I 1883 ble han erklært som [[kirkelærer]] av [[Den hellige stol]] i Roma.