Redigerer Johannes Paul IIs begravelse (avsnitt)

==Rekviemmessen==

Rekviemmessen ble ledet av kardinal Ratzinger, ettersom han på den tid var dekan for kardinalskollegiet. De andre kardinalene samt patriarkene av [[orientalske katolske kirker|østlige riter]] [[celebrant|koncelebrerte]].

[[Fil:John Paul II funeral American flag.jpg|thumb|300px|Mennesker fra hele verden var samlet på Petersplassen.]]
Messen var den første pavelige begravelse som ble sendt direkte på fjernsyn. Man regner med at opp mot to milliarder mennesker så hele eller deler av messen; Den katolske kirke har omkring 1,1 milliarder medlemmer, så en meget stor andel av de som fulgte sendingene var ikke-katolikker. Den ble til og med sendt i sin helhet på den islamske ekstremistgruppen [[Hizbollah]]s fjernsynskanal i [[Libanon]], hvor en katolsk prest var invitert for å kommentere messen.

Omkring 300&nbsp;000 mennesker var samlet på Petersplassen, mens opp mot 700&nbsp;000 sto i gatene omkring. I tillegg kom opptil fire millioner pilegrimer og store deler av Romas befolkning som var samlet andre steder i byen. Det var satt opp storskjermer en rekke steder, blant annet i [[Laterankirken]] og på [[Circus Maximus]].

===Kistelegging===

Seremonien startet med at kardinalene og de østlige katolske patriarkene gikk inn i Peterskirken og holdt en privat seremoni hvor paven ble lagt i en enkel kiste av sypresstre, med pavens våpen på lokket. Mitraen ble tatt av hodet hans og lagt på brystet hans, og rosenkransen og hyrdestaven ble fjernet. Kardinal Martínez Somalo la et hvitt silketørkle over pavens ansikt. Mens dette foregikk ble de spesielt inviterte gjestene ført til sine seter. Deretter ble dørene til kirken åpnet.

===Prosesjon===

[[Fil:JohnPaulII-funeral.jpg|thumb|300px|Prosesjonen]]
Så startet selve messen med at hymnen ''«Requiem Aeternam»'' («Herre, gi ham den evige hvile») ble sunget mens prosesjonen kom ut fra kirken. Hymnen ble fulgt av [[Salmenes bok|salme]] 64 (i noen bibelutgaver 65). Kisten, båret av de pavelige tjenerne, ble plassert foran alteret som var satt opp utenfor kirken. En åpen evangeliebok ble lagt på kisten, en tradisjon som ble innført ved [[Paul VI]]s begravelse i [[1978]]. Mens kisten ble satt ned kysset Ratzinger og koncelebrantene alteret, som så ble incensert. Deretter fulgte messens innledende riter. Messen ble feiret på latin, med preken på italiensk og lesninger på forskjellige språk.

===Ordets liturgi===

Lesningene og [[gradualsalme]]n under messen var:
* [[Apostlenes gjerninger]] 10, 34&ndash;43, lest på [[spansk]] av [[chile]]neren Alejandra Correa
* Salme 22 (i noen bibelutgaver 23), «Herren er min hyrde», sunget på [[latin]] av det sixtinske kor
* [[Paulus' brev til filipperne|Brevet til Filipperne]] 3, 20 til 4, 1, lest på [[engelsk]] av John McDonald
* [[Evangeliet etter Johannes]], 6, 40 og 21, 15&ndash;19 sunget på latin av den [[USA|amerikanske]] diakonen Paul Moss

===Preken===

Prekenen ble holdt på italiensk av kardinal Ratzinger. Han åpnet med en hilsen til alle som var samlet på Petersplassen og andre steder i Roma, for så å hilse statsoverhoder og andre offisielle representanter, kirkeledere og ledere fra andre religioner, de katolske erkebiskoper og biskoper, prester, ordensfolk og legfolk, og spesielt den katolske ungdommen, og alle de som fulgte messen på fjernsyn eller radio.

Han fortalte deretter om pavens ungdomsår og hans prestekall som han ble klar over mens han levde under [[nasjonalsosialisme|nazistenes]] terrorstyre. Deretter fortalte han om pavens virke som prest, biskop og tilslutt erkebiskop og kardinal under [[kommunisme|kommunistisk]] undertrykkelse. Han gikk så videre til pavevalget i 1978, og tok for seg noen av hovedpunktene i pavens teologiske betraktninger. Han nevnte spesielt Johannes Paul IIs sterke tilknytning til [[jomfru Maria]], som ble en mor i stedet for hans jordiske mor, som han mistet tidlig i livet.

Til slutt i prekenen tok Ratzinger opp sykdommen som hadde preget paven i de siste årene av hans liv, ved at han nevnte påskedagen en uke før pavens død, da han siste gang ga sin velsignelse til byen og verden (''«urbi et orbi»'') fra vinduet i det Apostoliske palass.

Ratzinger var åpenbart beveget under prekenen, spesielt da han nevnte at Johannes Paul II mistet taleevnen i de siste dagene han levde. Omkring ti ganger i løpet av prekenen ble han avbrutt av spontan applaus.

===Trosbekjennelse og forbønner===

Den [[den nikenske trosbekjennelse|nikenske trosbekjennelse]] ble lest på latin. Deretter fulgte [[forbønn]]er på italiensk, [[fransk]], [[swahili]], [[tagalog]], [[polsk]], [[tysk]] og [[portugisisk]].

===Nattverdsliturgien===

Kardinal Ratzinger ledet nattverdsliturgien. Etter konsekrasjonen, hvor brød og vin ifølge katolsk nattverdsteologi forvandles til Kristi legeme og blod, ble ''[[Fader Vår]]'' og ''[[Agnus Dei]]'' sunget på latin.

Nattverdsbrødet ble så delt ut til forsamlingen. Kun katolikker, fra den romersk-katolske kirke og de orientalske katolske kirker, kan motta nattverd under en katolsk messe. Et stort antall prester var på forhånd spredd på plassen, med nattverdsbrød som var forvandlet tidligere, slik at flest mulig i forsamlingen kunne motta nattverden. Under utdelingen ble salme 129 (130 i noen bibelutgaver) sunget.

===Krav om helligkåring===

Etter nattverdsliturgien utbrøt spontan applaus, og mange i folkemengden holdt opp bannere hvor det sto ''«Santo Subito!»'' («Helgen straks!») og ropte ''«Santo! Santo! Giovanni Paolo Santo!»'' («Hellig! Hellig! Johannes Paul [er] hellig!»). Mange ropte også ''«Magno!»'', «den store», for å befeste tilnavnet Sodano hadde brukt tidligere i uken.

En saligkåringsprosess er senere blitt igangsatt og 1. mai 2011 ble han saligkåret. Over hele verden ble det holdt salikåringsmesser til den avdøde pavens ære.

===Anbefalingen===

Den siste delen av rekviemmessen er anbefalingen, hvor den avdødes sjel anbefales for Gud. Etter katolsk teologi er det rett å be for avdøde, da de kan være i [[skjærsilden]], et opphold som kan forkortes ved de levendes forbønn.

Først ledet kardinal Ratzinger den latinske anbefalingen, med incensering og stenking med vievann av kisten. Ritualet ble avsluttet med Allehelgenslitaniet.

Deretter utførte de østlige patriarkene og erkebiskopene det østlige anbefalingsritualet. Kisten ble igjen incensert etter østlig skikk, mens det ble sunget på [[gresk]]. Deretter ble det fremsagt bønner på flere språk, blant annet gresk og [[arabisk]].

===Avslutning===

Mens en avsluttende hymne ble sunget ble kisten båret inn i Peterskirken igjen, av de pavelige tjenerne. Kardinal Ratzingers oppgave var dermed over, og kardinal Martínez Somalo tok over når selve jordfestelsen skulle begynne.

===Jordfestelse===

Da pave [[Johannes XXIII]] ble saligkåret av Johannes Paul II ble hans legeme flyttet opp til en glasskiste i Peterskirken. Johannes Paul II ble derfor lagt i alkoven som dermed hadde blitt ledig. De pavene som ligger nærmest ham er [[Innocens IX]], [[Paul VI]] og [[Johannes Paul I]].

Etter tradisjonen ble paven lagt i tre kister innenfor hverandre. Den innerste var som nevnt ovenfor av sypresstre. I denne ble det lagt ned tre poser med mynter; en med mynter i [[gull]], en i [[sølv]] og en i [[kobber]]. Hver pose inneholdt en mynt fra hvert år av pavens regjeringstid. Dette utgjør et historisk dokument, men symboliserer også pavens lønn for sitt arbeid; det utbetales ikke lønn til paver i deres levetid. Kisten ble forseglet, og det ble bundet tre røde silkebånd rundt den.

Den indre kisten ble satt ned i en kiste av [[sink]]. Tradisjonelt har man brukt bly til denne mellomkisten. Denne kisten ble så loddet igjen. På lokket er det tre bronseplaketter: I hodeenden en med et enkelt kors, på midten en med pavens navn og fødsels- og dødsdato, og i fotenden en med pavens våpenskjold.

Denne sinkkisten ble så satt ned i en kiste av valnøttre, som hadde tre identiske plaketter. Denne kisten ble så lukket med spiker av rent gull.

Kisten ble så båret gjennom «Dødsdøren» på venstre side av alteret, og det ble slått ett slag med en klokke. Kisten ble båret videre ned i krypten. Etter pavens eget ønske ble han ikke lagt i en [[sarkofag]], slik hans forgjengere ble. I stedet ble kisten senket ned i gulvet, og dekket med en enkelt steinplate med hans navn og fødsels- og dødsdatoer.

Ritualet endte med at Martínez Somalo fremsa den tradisjonelle bønnen for avdøde: «Herre, gi ham den evige hvile, og la evighetens lys skinne på ham». Deretter sang de tilstedeværende ''[[Salve Regina]]''.