Redigerer Johannes Brahms (avsnitt)

== 1857 til 1875 ==
=== Mellom  Detmold og Hamburg ===
[[Fil:Strauss und Brahms.jpg|thumb|Med [[Johann Strauss d.y.]]]]
I 1857 flyttet Brahms til [[Detmold]] hvor han ledet et [[kor]] og ga klaverundervisning. På denne tiden var han i gang med et nytt stort prosjekt: den første klaverkonsert op.15 i d-moll. Joseph Joachim ga råd angående [[instrumentering (musikk)|orkestreringen]]. Konserten er ofte blitt tolket i lys av den ikke-gjengjeldte lidenskapen til Clara Schumann, den fasen var jo nettopp avsluttet. Verket ble uroppført i [[Hannover]] 22. januar 1859, andre oppføring i Leipzig fem dager senere. Begeistringen Brahms hadde håpet på uteble, men han skjulte ikke skuffelsen og satte seg fore at det neste verket skulle ''«lyde ganske annerledes»''.<ref>''„ganz anders lauten“''</ref> Han holdt sitt forsett: Den andre klaverkonserten op. 83 i B-dur (som kom 22 år etter den første) hadde en helt annen karakter enn d-moll-konserten. 

Ved siden av klaverkonserten skrev han orkesterserenader og lieder, blant annet ''Unter Blüten des Mai’s spielt’ ich mit ihrer Hand''. Sangens tittel henspiller på et nytt damebekjentskap, Agathe von Siebold. En sommer viste de sin forelskelse så åpent at Clara Schumann ble sjalu og kunne konstatere at Brahms ganske raskt hadde kommet seg over skuffelsen. Men de hadde knapt utvekslet forlovelsesringer før Brahms foretok et tilbaketog. Han så seg ikke i stand til å binde seg på dette tidspunkt. Det gjorde han heller ikke senere, og Brahms forble ungkar hele livet. Noen år etter, i første sats av andre strykesekstett, la han inn et tema over tonerekken ''A-G-A-H-E'' som henspiller på fornavnet ''Agathe''. Han sa da selv: «Nå har jeg tatt farvel med min siste kjærlighet».<ref>[[#Osterberg|Østerberg: ''Brahms'']] s.110</ref>  I mai 1859 flyttet han til Hamburg hvor han skrev ''Magelonen-Gesänge'' – som han først fullførte i 1869 – kammermusikk og tallrike klavervariasjoner: ''… «über ein eigenes Thema», … «über ein ungarisches Lied», „… «über ein Thema von Händel», … «über ein Thema von Schumann»'' (firhendig). 

Det var fremdeles vanskelig for Brahms å få utgitt sine verker; forleggerne var forsiktige – den første klaverkonserten gjorde ikke suksess, og klaverstykkene ble regnet som vanskelige å spille. Hans perfeksjonisme la også hindringer i veien, for han lot ofte sine forleggere gå og vente på at han skulle sende manuskriptene mens han finpusset på komposisjonene. I 1860 ble han kjent med forleggeren [[Fritz Simrock]], og forlaget Simrocks utgivelser skulle bli viktige for utbredelsen av Brahms' komposisjoner.

Hele livet vaklet han mellom ønsket om friheten som uavhengig kunstner (ulempen var ensomhet) og ønsket om en fast ansettelse og en posisjon i musikklivet (ulempen var ufrihet), og i begynnelsen av 1860-årene mente han å ha mulighet til å få dirigentposten ved Hamburgs kor- og orkesterforening. Dessverre lyktes det ikke hans faderlige venn og hjelper [[Theodor Avé-Lallemant]] å skaffe ham jobben, ja ikke en gang alternativet som korleder av ''Singakademie'' fikk han. Selv om Brahms ikke hadde søkt disse postene åpent var han dypt såret over at [[Julius Stockhausen]] ble foretrukket. Avé-Lallemant skrev i et brev til Brahms at man trengte et utadvendt menneske med ledelseserfaring, og Brahms var ikke kjent for å komme spesielt godt ut av det med musikerne når han dirigerte. Affæren belastet i flere år det vennskapelige forholdet til Avé-Lallemant, og ble en anledning til å vende Hamburg ryggen.

=== I Wien ===
Tidlig på høsten 1862 forlot Brahms Hamburg og reiste til Wien. Oppholdet førte til en viss suksess: under et privat aftenarrangement spilte Brahms sin klaverkvartett i g-moll sammen med Hellmesberger-kvartetten. ''Josef Hellmesberger senior'' utbrøt i den forbindelse begeistret: ''«Dette er [[Ludwig van Beethoven|Beethovens]] arvtaker»''.<ref>''„Das ist der Erbe Beethovens.“''</ref> Brahms var ikke helt komfortabel med utsagnet – han fryktet å komme dårlig ut av en sammenligning med Beethoven.

I 1863 aksepterte Brahms et tilbud om å bli leder av ''Wiener Singakademie''. Det viste seg at koret var i en dårlig forfatning, og Brahms' valg av repertoar slo heller ikke helt an i Wien, det ble for tungt og seriøst for Wiens innbyggere. Så selv om koret ville at han skulle fortsette, sa han opp jobben etter første sesong. I et brev til Clara Schumann gav han uttrykk for at han følte at han manglet organisasjonstalent, og at livet ble for hektisk – det var nok fordelene ved livet som fri kunstner som lokket igjen.
[[Fil:Baden-Baden-Brahmshaus-18-2020-gje.jpg|thumb|Brahms' hus i Baden-Baden]]
I årene fra 1864 skrev han en rekke åndelige korverk, en [[motett]], ''Marienliedern'' op. 29, ''Åndelig sang'' op. 30 og noen verdslige duetter han fikk utgitt og tjente litt penger på. På denne tiden ferierte Brahms i Baden-Baden, et av tidens mest populære feriesteder. Her var det kunstnerkolonier, det ble gitt sommerkonserter, operaer ble oppført, og man kunne knytte kontakter og få oppdrag for vinteren. Dessuten hadde Clara Schumann kjøpt et hus litt utenfor byen. Brahms hadde en god helse og likte å gå lange turer i naturen, der tenkte han klarest. I det hele tatt gjorde han mye komposisjonsarbeid om sommeren – om vinteren var han gjerne opptatt med øve inn og framføre musikk. En sommer i Baden-Baden skrev han ''Klaverkvintett'' op. 34, et krevende verk som han omarbeidet flere ganger før han var fornøyd. Verket preges av en fortettet måte å utvikle [[Motivisk-tematisk arbeid|temaene]] på – et særtrekk ved Brahms komposisjonsmåte.

I 1866 hadde han skrevet ferdig et [[rekviem]] for kor og orkester. Et rekviem er en katolsk dødsmesse med [[latin]]ske tekster som uttrykker en bønn om å gi den døde evig hvile. Brahms – som var en avkristnet protestant – brukte en sammensetning av tyske bibeltekster hvor fellesnevneren var å gi de sørgende trøst. Det uvanlige valget førte til problemer med å få verket oppført, men deler av musikken ble oppført høsten 1867 – det ble en fiasko, hovedsakelig fordi paukeslageren misforsto partituret. Etter en lang øvingsperiode vinteren 1867–68 ble hele verket oppført i [[Bremen]] langfredag 1868. Mottakelsen var overveldende, og de neste årene gikk rekviemet sin seiersgang i en rekke byer. Med dette verket, ''Ein deutsches Requiem'', fikk Brahms sitt endelige gjennombrudd.

Neste store utgivelse var de kjente ''Ungarische Tänze'' («Ungarske danser») for firhendig klaver. Dette var en samling sigøynermelodier, folketoner og annet som han hadde tatt vare på etter tiden med sin gamle venn Reményi. Utgivelsen ble svært lønnsom, og det ble også gitt ut arrangementer for tohendig klaver og for orkester. Brahms orkestrerte selv den første, tredje og tiende, resten utførte andre, for eksempel tok [[Antonín Dvořák]] for seg nr. 17–21. For å øke salget utformet utgiveren Simrock omslaget slik at Brahms framsto som komponist (mens det på selve notene sto «arr. av Brahms»). Andre musikere, deriblant Reményi, meldte seg som opphavsmenn til flere av melodiene, og beskyldninger om plagiat og tyveri florerte. Men uansett førte samlingen til at Brahms nådde ut til et helt nytt publikum med den lett tilgjengelige musikken.

Senere fulgte andre i hans fotspor, for eksempel [[Edvard Grieg|Grieg]] med ''Norske danser'' og Dvořák med ''Slaviske danser''. Brahms hjalp for øvrig den åtte år yngre komponisten Dvořák til berømmelse ved å anbefale ham for Simrock. Dvořáks første utgivelse var første sett av nettopp ''Slaviske danser'' og det ble hans store gjennombrudd. I begynnelsen ble han oppfattet som en del av Brahms-bevegelsen, men det viste seg at musikken hans var annerledes, mer melodiøs og tilgjengelig. Brahms, som var opptatt av å lage slitesterk musikk for viderekomne, mente Dvořák skrev flyktig musikk, og var med noen unntak ikke spesielt begeistret for musikken hans.<ref>[[#Osterberg|Østerberg: ''Brahms'']] s.152</ref> 

Brahms var nå blitt så populær som pianist at han kunne livnære seg uten fast ansettelse. Han overtok likevel ledelsen for ''[[Wiener Singverein]]'' i 1873, men sa jobben fra seg i 1875. Han og forleggeren tjente nå så godt på allerede utgitte komposisjoner at Simrock formelig løp etter ham med bønn om nye komposisjoner som kunne publiseres.