Redigerer Johan Ludwig Mowinckel (avsnitt)

== Fellingen av Hornsrud og Mowinckels andre periode som regjeringssjef ==
{{Sitat|Stortinget beklager at landets regjering i sin tiltredelseserklæring fremtrer på vegne at en enkelt del av folket, at regjeringen viser sig å savne den tillit som er nødvendig for den gjenreisning av de offentlige finanser og for den ro og fasthet i våre økonomiske forhold, som er en forutsetning for vårt nærings- og arbeidslivs trivsel.|Mowinckels mistillitsforslag mot [[Christopher Hornsruds regjering|Regjeringen Hornsrud]] i 1928, vedtatt med 86 mot 63 stemmer. Alle borgerlige representanter stemte for forslaget, mens [[Arbeiderpartiet]] kun fikk støtte fra [[Norges Kommunistiske Parti|NKP]] og [[Arbeiderdemokratene|RF]].<ref name="Debes-178-179" />|right}} 
Mowinckel hadde overtatt etter [[Gunnar Knudsen]] som Venstre-leder i 1927, og da Venstre var blitt største ikke-sosialistiske parti i [[Stortingsvalget 1927]] var det gode muligheter for at Venstre skulle tilbake til regjeringskontorene. [[Johan E. Mellbye]] og Bondepartiet mislykkes imidlertid med forsøkene på å få i stand et bredt borgerlig samarbeid, og på kongens initiativ gikk regjeringsoppdraget da til Stortingets største parti; Arbeiderpartiet.<ref name="Borgen-207" />

Mowinckel hadde selv ventet å bli tilbudt jobben som statsminister og felte raskt [[Christopher Hornsrud]]s [[Christopher Hornsruds regjering|Arbeiderpartiregjering]]. Den nye regjeringen hadde skapt panikk i næringslivet, og da [[Norges Bank]]-direktør [[Nicolai Rygg]] bad om Venstres hjelp til å stoppe Hornsrud sørget Mowinckel for at Venstregruppen, som satt på vippen i Stortinget, ble med på å kaste regjeringen. Dette førte til at Mowinckel i lang tid etterpå ble uglesett i arbeiderbevegelsen, der han ble omtalt som «landsforræder» og «Ryggs lakei».<ref name="Kjølås-149" />

15. februar 1928 tok [[Johan Ludwig Mowinckels andre regjering]] over, og nok en gang tok Mowinckel både stats- og utenriksministerrollene. På tross av å kun ha 30 mandater bak seg i Stortinget varte regjeringen i tre år da Mowinckel vekselvis gikk til Høyre og Bondepartiet og til Arbeiderpartiet for å skaffe flertall. Blant sakene Mowinckel fikk igjennom i denne perioden var en [[Jordloven av 1928|ny jordlov]], at den norske kronen igjen skulle [[Gullstandard|knyttes til gull]] og innlemmelsen av [[Jan Mayen]] og [[Bouvetøya]] i Norge. Han tok også initiativet til [[Oslo-konvensjonen]] i 1930.<ref name="Borgen-208" /> I 1930 stilte Mowinckel kabinettsspørsmål rundt loven om [[listeforbund]], noe som også var et kontroversielt spørsmål i eget parti.<ref name="Kjølås-150" />

[[Lilleborg-saken]] i 1930 kom til å felle Mowinckels andre regjering. I forbindelse med [[Lilleborg (selskap)|Lilleborgs]] planlagte oppkjøp av [[Denofa]] ville store deler av norsk fettindustri havne på utenlandske hender, og som forutsetning for å gi konsesjon til oppkjøpet, krevde Mowinckel en avtale som skulle sikre driften til norske margarinfabrikker. [[Trustkontrollen]] og [[Wilhelm Thagaard]] nektet imidlertid å godkjenne avtalen, og Mowinckel forberedte et lovforslag som kunne overstyre Trustkontrollen. I 1931 kom saken opp for [[Stortingets protokollkomité]], der Arbeiderpartiet og Bondepartiet mente at konsesjonen aldri burde ha vært gitt. Mowinckel truet med å gi seg med politikk for godt dersom lovforslaget ikke gikk igjennom, men han fikk bare støtte av Høyre.<ref name="Kjølås-150" /> Mowinckel tapte avstemningen i Odelstinget knepent med 57 mot 55 stemmer, og det må ha vært ekstra bittert at Venstre-representantene [[Rudolf Peersen]] og [[Carl Hartmann]] gikk imot egen partiledelse og bidro til flertallet som felte Mowinckel.<ref name="Borgen-209" /><ref name="Debes-181" />