Redigerer Joachim de Knagenhjelm (avsnitt)

== Amtmann i Nordland ==
I et dokument fra Rentekammeret den 19. mars 1771 sies det at Knagenhjelm «[…] melder at han bliver færdig til at reise til Nordland sidst i Juli eller August 1771 og beder sig entlediget fra N. Bergenhus Amtmandskab».{{Sfn|Rasch og Moe|1960|s=64–67}}{{Sfn|Timberlid|2017|s=16–20}} Rett før han reiser nordover døde hans mor. Etter arveoppgjøret ble han tildelt en stor arv som gir ham en betydelig formue ved oppstarten som amtmann i Nordlandene.{{Sfn|Timberlid|2017|s=16–20}}

Knagenhjelm tok residens på storgården [[Bodøgård]] i årene 1771 til 1789, da han var amtmann for Nordlandene. Han hadde fått overdratt amtmannsgården i 1773, og han bodde der til 1791 da han solgte den videre til neste amtmann.<ref name=BB>{{ Kilde bok | forfatter = Coldevin, Axel | utgivelsesår = 1966 | tittel = Bodø by 1816-1966 | utgivelsessted = Bodø | forlag = [s.n.] | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042401105 | side = 43-45}}</ref> At han kjøpte gården betyr at staten ikke påtok seg å bekoste amtmannsgård.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Coldevin, Axel | utgivelsesår = 1989 | tittel = Jordegods og storgårder i Nord-Norge | isbn = 8274040279 | forlag = Lokalhistorisk forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015090708066 | side = 162–169 }}</ref> Denne gården var kjent for å være svært stor, men amtmennene foretrakk heller å bo sør i landet. Dermed hadde de bare kortvarige opphold i landsdelen de skulle administrere. Knagenhjelm var den første siden 1686 som bodde fast i Bodø (som ikke var etablert som by på den tiden).<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Holberg, Eirin og Røskaft, Merete | utgivelsesår = 2015 | tittel = Nordlands historie 1 – Før 1600 – Håløyriket | bind = 1 | isbn = 978-82-450-1830-1 | utgivelsessted = | forlag = Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS | url =  | side = 157-158}}</ref>

Han var amtmann i Nordland til han trakk seg tilbake fra arbeidslivet, og sannsynligvis hadde han rehabilitert seg etter hendelsene i Bergen. I 1777 og 1780 mottok han resolusjoner med uttrykk for kongens tilfredshet med hans embetsførsel og han fikk stadig økt sin lønn.{{Sfn|Rasch og Moe|1960|s=64–67}}

=== Hans karakteristikk av nordlendingen  ===
[[File:Nordlandboat.jpg|mini|[[Nordlandsbåt]]er utenfor [[Svolvær]]. På slutten av 1700-tallet opplever fiskerallmuen i Nordland en kraftig inntektsvekst fra fisket som fører til nye og flottere vaner. Knagenhjelm og andre embetsfolk var så skeptiske til dette at de vil begrense muligheten for å kunne kjøpe kostbare importerte varer.{{byline|[[Library of Congress]]}}]]

Knagenhjelm ga i sin tid som amtmann en omfattende beskrivelse av næringsveier og allmuens mentalitet. Det startet med at biskop [[Marcus Fredrik Bang]] (1711–1789) hadde vært på [[Bispevisitas|visitas]] nordpå i 1770-årene og beskrev sine inntrykk slik: «Den nordlandske nasjon synest i alminnelighet temmelig å inklinere til lathet, dovenskap og deslike laster som foruten uorden i det moralske, tillike fører størst tap og skader med seg i det huslige. Deres hengivenhet til havet og fiskeriet, er nesten in excessu (overdreven)»<ref name=BB/><ref name="Bodøbyshistorie">{{ Kilde bok | forfatter = Coldevin, Axel | utgivelsesår = 1937 | tittel = Bodø bys historie | utgivelsessted = Bodø | forlag = Bodø kommune | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061808215 | side = 23-24}} </ref><ref name="Nordland">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1976 | tittel = Nordland | isbn = 8205088306 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009072201121 | side = 45}} </ref>

Bang var ny biskop og hadde fått sine inntrykk på kun én visitasreise i Nordland. På denne reisen hadde han kun hatt korte opphold på prestegårdene, slik at det neppe var egne observasjoner som lå til grunn. Dermed var det meninger og oppfatninger mottatt fra mange hold om landsdelen og innbyggerne han overbrakte.{{Sfn|Bottolfsen|1995|s=190–191}} Historikere har forsøkt å forklare at embetsfolk i denne tiden oppfattet befolkningen i Nord-Norge som dovne med at de generelt nedvurderte fisket. Til tross for alt slitet på fiskebåtene ble dette sett på mer som hasardspill enn arbeid. Imidlertid hadde prisen på rundfisk i årene før den tiden Bang var på visitas steget med rundt 500 %. Prisen var da kommet opp i 1,5 riksdaler for en [[våg (måleenhet)|våg]] (18 kg) fisk.<ref name=BB/><ref name="Bodøbyshistorie"/>

[[Rentekammeret]] i København henvendte seg til Knagenhjelm i desember 1775 for å få hans syn på biskopens beskrivelse. Han ble bedt om å komme med en vurdering av manglene, i tillegg til å foreslå forbedringer. Svaret han ga kom etter grundige undersøkelser og vurderinger. Han sendte sitt svar først i mars 1778 i et [[Aide-mémoire|Pro Memoria]] på 36 sider. Han fremholdt der blant annet at{{Sfn|Bottolfsen|1995|s=190–191}} «Lathet og dovenskap er forherskende feil uti nogle egne, dog kan eller bør den ikke være en almindelig nasjons feil, ti ialmindelighet gis i de tvende søndre fogderier, Helgelands og Saltens som utgjør den største del av amtet, især tillands og i fjordene for det meste hurtige og i arbeidet idelig beskjeftigede folk […] Derimot ute ved havsiden er lathet og dovenskap mer, ja fast ganske almindelig. Der er lathet for de allerfleste forbunden med jordbrukets forsømmelse, med fattigdom, med usunnhet, og der er folkemengden størst. Årsaken til sådan der befindede dorskhet er formentlig først den der idelig vedvarende tykke, tåkede og fuktige luft der forårsaker [[skjørbuk|skorbutiske væsker]] og et tykt slimaktig blod […]»''<ref name=BB/><ref name="Bodøbyshistorie"/><ref name="Nordland"/> 

Han mente at i kyststrøkene hadde klima, levemåte og et kosthold først og fremst bestående av fisk, ført til dovenskap som igjen ga stor fattigdom. Den store interessen for fiske tok mye av tiden, og den øvrige tiden brukte allmuen til å sove. Derimot mente han at oppdyrking og arbeid med jorden ville fordrive skjørbuk og det tykke, slimete, blodet. I neste omgang ville sunnere mat gi bedre kraft i allmuens legemer. På reiser hadde han sett at det fantes store, jevne, frodige, marker egnet til åkerbruk, men som ingen hadde dyrket opp.{{Sfn|Bottolfsen|1995|s=190–191}} Et annet forhold han påpeker var allmuens dårlige forstand på å utnytte [[Gjødsel|husdyrgjødsel]]. I [[Lofoten]] og [[Vesterålen]] så han at gjødselen bare ble liggende i hauger like store som husene. I andre tilfeller ble fjøsene lagt nært ved en elv slik at møkken kunne skylles bort og renne ut i havet.{{Sfn|Bottolfsen|1995|s=196}}

Knagenhjelm foreslo at om ikke allmuen ville skikke seg, fikk lovgivningen ta hånd om dem. Handelen burde bare «bestå av grove lerreter og klæde, vadmel, fiskeredskaper, forarbeidet jern til bondens bruk, samt andre grove og durable varer, der såvel passer sig på bøndernes arbeide som og er tålelig og nødvendig for dem å bli forsynt med. Derimot bød de (borgere og gjestgiverne) ikke føre eller ha i deres kramboder oplagt og selge fløieler, damasker, nogenslags silketøi, fine stoffer, sirser, fine lerreter, kammerduk, silketørklær, silkebånd eller kniplinger under sådanne varers konfiskasjon […] på det almuen ikke skal forledes til derpå å forøde sin velferd». Folk hadde nemlig de siste årene fått råd til å kjøpe slike finere stoffer. Flottheten var en følge av den gunstige økonomiske utviklingen på siste halvdel av 1700-tallet, slik at allmuen fikk nye vaner. Mange embetsmenn var skeptiske til utviklingen.<ref name=BB/><ref name="Bodøbyshistorie"/><ref name="Nordland"/> For øvrig var det en gjengs medisinsk teori på amtmannens tid at sykdom skyldtes ubalanse mellom kroppens væsker.{{Sfn|Bottolfsen|1995|s=190–191}}

Historikere peker på at i Nordland og Troms var slått og fôrsanking en krevende aktivitet som hele familien deltok på. Til tross for at utmarkslåtter ofte måtte drives langt unna gårdene og bruk av mye tilleggsfôr var nødvendig, greide folk nordpå å holde en husdyrproduksjon på omtrent landsgjennomsnitt. Husdyrhold var kvinnearbeid, og mye av ansvaret for familienes overlevelse lå på kvinnene. I datidens kombinasjonsdrift var husdyrhold den sikreste næringen, for åkerbruket kunne slå feil og fisket var sjansebetont.{{Sfn|Bottolfsen|1995|s=192–195}}

=== Skolevesenet forsøkes forbedret ===
[[File:Der kleine Catechismus 1535.jpg|mini|Den lille [[katekisme]] var sentralt i undervisningen av barn og unge i 1700-tallets allmueskole.]]

Knagenhjelm var involvert i forbedring av skolevesenet i Nordland. Bakgrunnen var at biskop Bang skrev et brev datert 20. mai 1775 til amtmannen der det heter seg: «Den af de betydeligste Mangler som ieg paa mine Omreiser her igjennom Landet med bedrøvelse har erfahret er Ungdommens slette Kundskap som en følge af Skole-Væsenets tilstand, det ieg paa alle Stæder, har fundet ganske forfalden...»{{Sfn|Fygle|1991|s=208}} Biskopen mener at en forbedring må komme istand fra det offentlige, og han henviser til en forordning av 1739: «Om Skolerne paa Landet og hvad Klokkerne og Skoleholderne maa nyde», kjent som allmueskoleloven av 1739. Denne var så omfattende og kostbar å gjennomføre, at den ikke en gang ble forsøkt satt ut i livet. Regjeringen sendte noen år senere ut «Plakaten av 5. mai 1741 angaaende Skolerne paa Landet i Norge.» Loven la opp til at det skulle være opp til presten og prestegjeldet hvordan skolen skulle organiseres. I korte trekk skulle spesielt egnede menn av allmuen beskikkes til skolemestre. [[Klokker]]en skulle ha hovedansvaret for undervisningen, mens presten har ansvaret for det administrative.{{Sfn|Fygle|1991|s=205-206}}

Amtmannen og prost Peder Heiberg Fabricius (1729—90) i Bodø la sammen ned mye arbeid i siste del av 1770-årene for å få utarbeidet en forordning for skolevesenet i Nordland. Noen av reglene for skoleordningen var at «sognepresten utvelger til skolemestre de av bøndene som er vant med bondekost, har grundig kunnskap i de guddommelige sannheter, har et øvet sinn, en uforfalsket Gudsfrykt og et kristent levnet […].» Videre stod det at skolemestrene de skulle holde manntall over sognebarna, lære dem å lese og god stavelse, samt delta i konfirmasjonsundervisningen sammen med presten. Dessuten måtte de ikke  befatte seg med omfattende gårdsbruk. Imidlertid var det rundt om i distriktene store problemer med finansieringen. Selv om embetsfolkene ønsket at skolemestrene skulle lønnes godt, samt at det skulle bygges skolehus, lyktes en ikke med å få til dette. Generelt hadde skolemestrene en tarvelig tilværelse der de var langt nede på rangstigen. Et annet problem var kravet i punkt 8 i fundansen: «Intet Barn maa antages i Skolen, uden det først hjemme har lært at kjenne bokstaverne, eller at legge sammen […]» som de fleste foreldre av allmuen ikke kunne innfri.{{Sfn|Fygle|1991|s=208-209}}

=== Regulering av brennevinsomsetningen ===
På midten av 1700-tallet så myndighetene med stor uro på tiltakende fyll som resultat av stor og uregulert brennevinsomsetning. Svært ofte var det jekteskippere som solgte brennevin i store mengder, spesielt under [[lofotfisket]]. Mange embetsmenn var mer positivt innstilt til at gjestgiveriene skulle ha rettighet til å selge brennevin, men på grunn av motstridende signaler fra embetsmennene rundt om i Norge ble det utstedt bare noen få bevillinger for gjestgiverier i amtet: Kabelvåg i 1762, Halsøy i Vefsn, Troberg i Tjøtta og Brønnøy i 1763. Flere mente at salg av brennevin bare hos gjestgiverne ville begrense fyll og uorden. Knagenhjelm var sterk tilhenger av kontrollert salg bare hos disse. I 1773 utstedet han en «foranstaltning» som kun tillot at gjestgiverne fikk selge brennevin. Men gjestgiverne skulle heller ikke få lov til å reise rundt til markeder og kirkesteder for å selge brennevin. Sommeren 1777 ble det aksjonert mot borgere som solgte brennevin på markedene i Brønnøy og Dønna, der det ble utstedt store bøter til de som stod for uregulert salg. Amtmannen fikk også ansatt en egen betjent for å overvåke brennevinsomsetningen på Helgeland.{{Sfn|Elstad & Hutchinson|2015|s=252-253}}

[[File:Nybutikken og kafeen.jpg|mini|[[Grøtøy gamle handelssted|Grøtøy  handelssted]] var det første og største handelsstedet i Nordland. Først ble gjestgiverier opprettet for å begrense brennevinssalget, senere fant myndighetene ut at disse handelshusene kunne avhjelpe nød og fattigdom når fiskeriene slo feil.]]

I 1774 fantes det 22 gjestgiversteder i Nordland amt, der nesten halvparten var på Helgeland. Knagenhjelm utarbeidet en oversikt over steder som kunne egne seg for gjestgiveri. Myndighetene fikk øynene opp for en annen positiv virkning av gjestgivernes virksomhet: Etter en periode med nød på grunn av feilslåtte avlinger og manglende forsyninger sørfra, oppdaget de nytten med bondehandelen som gjestgiverne fikk i stand. Historikeren [[Nils A. Ytreberg]] skrev i 1942 at myndighetene på denne tiden gikk inn for en politikk der det ble skapt en privilegert handelsstand nordpå.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Ytreberg, Nils A. | utgivelsesår = 1942 | tittel = Nordlandske handelssteder | isbn = 8270284602 | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Bruns bokhandels forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018071348003 | side = 37-38}}</ref> Den som først fikk bevilling var Arent Schøning (1781–1848) som drev [[Grøtøy gamle handelssted|Grøtøy  handelssted]], og mange fulgte etter. I 1800 fantes det hele 37 gjestgivere på Helgeland, 40 i Salten og 60 i Lofoten og Vesterålen.{{Sfn|Elstad & Hutchinson|2015|s=252-253}}

=== Den store linesaken ===
{{hoved|Den store linesaken|seogså=Lofotfiskets historie}}
[[Fil:Ecomare - tekening visserijtechniek longline (longline).jpg|mini|Illustrasjon av line, med båt som legger den ut i havet. På hver krok er det agn og etter at den har stått en tid kan det være fisk på omtrent alle krokene. {{byline|Oscar Bos|grafikk}}]]

Konfliktene rundt linefisket hadde startet på 1600-tallet. Årsaken var introduksjon av [[Linefiske|linebruk]]. Liner var kostbare, men effektive, mens allmuen ikke hadde råd til annet enn [[jukse]], altså håndsnøre med krok og agn. Derimot hadde fiskere som stod godt i det, eller som ikke deltok i lofotfiske, men bekostet egne båtlag, råd til linebruk. Da saken kom opp for [[lensherre]] [[Frants Kaas]] (født rundt 1579 og død rundt 1638) i 1627 så han seg nødt til å imøtekomme [[allmuen]]s motstand mot line, og satte dermed forbud mot redskapen. Saken var imidlertid ikke løst, og var stridstema som lensherrer og amtmenn måtte forsøke å håndtere i de neste påfølgende 200 år.<ref> {{ Kilde bok | forfatter = Nordgård, O. | utgivelsesår = 1913 | tittel = Fiskerihistoriske Grundtræk | utgivelsessted = [Kristiania | forlag = Forlaget Norge | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016112348018 | side = 38}} </ref> Denne konflikten er kjent som [[den store linesaken]].

Et nytt omfattende regelverk for [[lofotfisket]] ble lagt frem av Knagenhjelm i 1772. For å gi like konkurranseforhold ble det satt ned forbud mot nye og kostbare fangstmetoder som line. På grunn av den store oppgangstiden i fiskeriene i siste del av 1700-tallet, var det mange som hadde fått råd til linebruk. Blant fiskerallmuen var det fortsatt ønske om regulering. Det kom til konfrontasjoner, og myndighetene i København var usikker på om forbudslinjen var veien å gå. Dermed beordret myndighetene amtmannen om å kartlegge når og hvor de ulike redskapene kunne brukes. Knagenhjelm holdt på sitt, totalforbød line og håndhevet bestemmelsene med hjelp fra sorenskriverne.{{Sfn|Elstad & Hutchinson|2015|s=252-253 }}

Knagenhjelm skrev i 1772 at på lofotfisket burde det brukes redskaper som alle kunne betjene seg av og som ikke førte til uenighet mellom deltakerne. Kostbare redskaper som bare kunne benyttes av noen få burde forbys, fordi det kunne gi tap for andre, og gi uenighet og forargelse på havet. Historikeren Øystein Bottolfsen skrev i 1995 at amtmannens ord om likhet for alle og å ta hensyn til de dårligst stilte, var som om det var sagt av statsminister [[Einar Gerhardsen]] 200 år senere.{{Sfn|Bottolfsen|1995|s=205–207}}

Etter to år med feilslått Lofotfiske var det i 1774 mange fiskebåter som trosset forbudet og brukte line. Dette fortsatte de neste årene, men amtmannen var streng og dermed ble 145 høvedsmenn som brukte line straffet med kraftige bøter i 1776. I tillegg ble lensmannen i Vågan som hadde ledet an for linefiskerne dømt til straffearbeid.{{Sfn|Elstad & Hutchinson|2015|s=257-258}} De bøtelagte fiskerne godtok ikke straffen, og sommeren 1776 var det to fiskere som fikk audiens hos kronprinsen i København for å legge frem sine klager. Prinsen viste forståelse for fiskernes ønske om å bruke line under lofotfisket, uten at så mye skjedde. Reglene ble brutt på ny, amtmannen gikk til sak for å håndheve lovene, og enda et nytt sendelag dro til København for å klage.{{Sfn|Elstad & Hutchinson|2015|s=257-258}}

Amtmannen ga i et brev av 1777 til [[Danske Kancelli]] en redegjørelse for de strenge dommene han hadde gitt. Her ga han ingen innrømmelser til de dømte, og slo kategorisk fast at dommene var «aldeles billige, rigtige og retmæssige» og at de var dømt «efter deres Gierningers særskilte Natur.»{{Sfn|Bottolfsen|1995|s=210–214}}

Sakene ble anket og verserte i rettssystemet i ti år frem til 1784, da samtlige fiskere ble frikjent. Myndighetene ville etter dette komme alle interesser i møte, dermed ble det bestemt at line kunne brukes i Lofoten etter 4. mars. For å hjelpe fattige fiskere ble det bestemt at staten skulle gi disse line vederlagsfritt. Konfliktene fortsatte imidlertid i flere år, men en ny lov i 1816 medførte mer ordnede forhold.{{Sfn|Elstad & Hutchinson|2015|s=257-258}}