Redigerer Jens Bjørneboe (avsnitt)

== Steinerskolen og romanen ''Jonas'' ==
[[Fil:Jens Bjørneboe underviser Rudolf Steinerskolen i Oslo 1952.jpg|miniatyr|Bjørneboe underviser på Rudolf Steinerskolen i Oslo i 1952.]]

I 1950 ble han ansatt som sløydlærer ved [[Steinerskolen i Oslo]]. Han underviste også i andre fag og trivdes ifølge et senere utsagn godt med skolearbeidet; Bjørneboe elsket barn, og [[Odd Nerdrum]], som var én av elevene hans, har bekreftet at elevene hadde utbytte av hans fantasifulle undervisning.<ref>[http://www.steinerskolen.no/forbundet/arkiv/skagen_dagbladet/tillit2.pdf steinerskolen.no]{{død lenke|dato=juli 2017|bot=InternetArchiveBot}} (pdf)</ref>

Skolens undervisningsopplegg passet ham, og han ble der i syv år; men lønnen var lav, arbeidet tungt, og det ble lite fritid. Den fritid han hadde, brukte han til å skrive i. Han arbeidet nærmest døgnet rundt, kjente seg etter hvert utbrent og tydde til [[alkoholisme|alkoholen]], som gradvis tok overhånd. Til slutt måtte han gi opp læreryrket, men han mintes siden årene ved skolen med glede.
<!-- == ''Jonas'' == -->
Læreryrket inspirerte ham til romanen ''[[Jonas (roman)|Jonas]]'' (1955). Den vakte berettiget oppsikt. Boka rommer flere livshistorier, men handler først og fremst om en ordblind gutt som den offentlige skolen ikke forstår seg på. I skolen er de såkalte ''salamanderne'' i ferd med å få stadig mer makt. De er mer opptatt av egen karriere enn av barna. De sverger blant annet til [[IQ|intelligensmålinger]] og [[samnorsk]], satser på lærebøker som nok inneholder kjensgjerninger, ispedd «litt pjatt her og der», siden de henvender seg til barn; men bøkene er ribbet for anekdoter og fortellinger som kunne fått stoffet til å feste seg hos elevene. Dikt blir gjerne gjengitt mer eller mindre forvrengt, bibelstoff blir banalt presentert og elevene blir åndelig underernærte. Det mener i alle fall overlærer Jochumsen og hans gode venn Werner. Men Jochumsen er av den gamle skole.

Jonas faller utenfor og rømmer hjemmefra da det blir snakk om å sende ham på [[spesialskole]]. Han kommer seg om bord på en båt som blindpassasjer. En jungmann, egentlig en lektor som er gått lei av skolearbeidet – og som med rimelighet kan leses som forfatterens [[alter ego]], finner Jonas. Symbolsk nok har gutten gjemt seg i en livbåt. Jungmannen tar seg av den vettskremte ungen, og må love at han ikke skal sendes på spesialskolen. Denne kaller barna for «Iddioten», og Jonas vil heller dø enn komme dit.

Jungmannen, som til og med kan fortelle eventyr, vinner guttens fortrolighet. Han følger opp også etter at Jonas er begynt på en ny og annerledes skole der menneskelighet settes høyere en prestasjoner. Her får Jonas det godt. Etter en stund blir også jungmannen knyttet til skolen, som lærer.

De alternative pedagogiske ideene, det menneskevennlige synet og fraværet av konkurransementalitet ved denne skolen, gjør at Jonas' angst fortar seg. Han suger i seg sanger og historier. Skolen imøtekommer dype behov. Lærerne oppmuntrer barna til å bruke fantasien, og forteller for dem så de får del i kulturarven gjennom øret. Den første fortellingen Jonas hører av lærer Back lever videre i ham på denne måten:
::''«Aller mest husket han den fordi han så alt like tydelig for seg som de bildene han pleide å se om aftenen like før han sovnet. Hvert ord som Back sa, ble med en gang til noe Jonas kunne se; det var som om det ble tryllet hele tiden, og når han så det, ble han varm i kroppen og svevet høyt oppe, helt der oppe hvor denne historien begynte.''
::''Det var Gud Fader som satt blant alle stjernene og englene sine, og englene var som store søyler av en slags ild. Det var ikke så svært langt fra solen. Men dypt under dem var jorden med fjell og stener og mange dyr som gikk omkring. De kunne se den ovenfra, fordi den var så grønn og fordi det glitret fuktig i den. Menneskene var meget snille.»''<ref>(Sitat fra ''Jonas'', 1972utg., s. 184</ref>

Romanen ''Jonas'' har vært oppfattet som en anbefaling av Steinerskolene. Den offentlige skolen har imidlertid også sine store personligheter, men de er tydeligvis på vei ut i det romanunivers som Bjørneboe skaper. Når de fantasiløse ''salamanderne'' får stadig mer makt i samfunnet og i den offentlige skolen, blir det verken plass for et barn som Jonas, eller for det gode mennesket, representert ved overlærer Jochumsen.

Romanen ''Jonas'' har etter alt å dømme inspirert den pedagogiske debatt og praksis i Norge. «Da romanen kom ut i 1955 vakte den storm. Den ble oversatt til flere språk og i Norge er den kommet i utallige opplag. Ingen annen norsk roman har betydd mer for skolen, for lærere og foreldre.»<ref>Fra baksideteksten på utgaven av ''Jonas'' fra Pax forlag 1983</ref> En kan imidlertid vanskelig forstå skole- og samfunnskritikken i ''Jonas'' til bunns om en ikke får med seg i hvilken grad Bjørneboes bok står i dialogforhold til [[Karel Čapek]]. Bjørneboe «mente å se en menneskefiendtlig smålighet blant mennesker i ledende stillinger. Disse paragraf-rytterne er salamanderne, begrepet er hentet fra Karel Čapeks ''[[Salamanderkrigen]]''. Jonas er et offer for systemet».<ref>Sitert fra introduksjonen i Den norske bokklubbens utgave av ''Jonas'' fra 1972</ref> Science fiction-romanen ''Salamanderkrigen'' (1936), skildrer hvordan de menneskeliknende, men følelseskalde og fantasiløse salamanderne formerer seg i en uforutsett grad og bokstavelig talt oversvømmer vår klode så menneskene (og menneskeligheten) blir mer og mer fordrevet. Det blir stadig klarere at leseren skal assosiere til Hitlers Tyskland. I ''Jonas'' er nazismen et stort tema, og gjennom allusjonene til Čapeks bok mer enn antyder Bjørneboe at nazistiske tendenser kan finnes der man ikke skulle tro det, for eksempel i et samfunn som det norske etter annen verdenskrig.

I 1976, etter Bjørneboes død, utgav og redigerte [[André Bjerke]] essaysamlingen ''Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole'' med tekster av Jens Bjørneboe om pedagogikk og steinerskole.