Redigerer Jan Puzyna (avsnitt)

===Kardinal===
Han ble kreert til [[kardinal]] den 15. april 1901 av [[pave Leo XIII]], og ble gitt kirken [[Santi Vitale, Valeria, Gervasio e Protasio]] som [[tittelkirke]].<ref>''Acta sanctae sedis'', Volume 33 (Rome 1901), s. 513–515. (The date given is 16 April, not 15 April).</ref> Han mottok sin røde hatt den 9. juni 1902.<ref>{{Cite newspaper The Times |articlename=Latest intelligence  – Papal Consistory|day_of_week=Tuesday |date=10. juni 1902 |page_number=7 |issue=36790| }}</ref>

Han deltok på [[konklavet 1903]] som endte opp med å velge pave [[Pius X]]. På sin reise fra Kraków til Roma for å være med på valget, møtte Puzyna keiser [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef]], og foreslo at keiseren presenterte sitt veto, ''[[jus exclusivae]]'', mot et eventuelt valg av kardinal [[Mariano Rampolla del Tindaro]]. Rampolla hadde vært Pavestolens statssekretær, en slags pavelig utenriksminister, helt siden 1887. (Prinsesse Katarina Radziwill forteller at dette veto opprinnelig hadde vært keiserens idé, ikke kardinal Puzynas, og at keiseren hadde forsøkt å få erkebiskopen av Wien, kardinal [[Anton Joseph Gruscha]], til å frembære vetoet, men at keiseren ikke fikk erkebiskopen til å gå med på dette.<ref>Prinsesse Katarina Radziwill: ''The Austrian Court from Within'' (New York 1916), 188–190</ref>) 

Kardinal Puzyna ønsket selv å unngå at kardinal Rampolla ble pave: Rampolla var sympatisk innstilt overfor Russland og Tyskland.{{Tr}} Han forsøkte blant å vinne keiserriket Russlands gunst ved å avskaffe bruken av det polske språk og erstatte det med russisk i kirkelig sammenheng i de kirker havnet i områder under russisk side under den siste delingen av Polen. Keiseren på sin side kunne ikke legge til side sin antipati mot Rampolla for mange år tidligere å ha motsatt seg at hans sønn [[Rudolf, kronprins av Østerrike]], skulle få en kirkelig begravelse.{{Tr}} Rudolf hadde begått selvmord. (Når han likevel fikk det, var det etter at leger hadde erklært at han åpenbart hadde lidd av en sinnsforvirring.) Rampolla hadde også åpent støttet politiske krefter i Østerrike som var fiendtlig innstilt mot keiseren.{{Tr}}

Keiseren sluttet seg til vetoforslaget, og Puzyna presenterte vetoet på konklavets tredje dag, i Hans Apostoliske Majestet Frans Josef, keiser av Østerrike og konge av Ungarns, navn.<ref>Den latinske tekst er i A. Battandier (red.): ''Annuaire pontificale catholique'' (Paris 1905), s. 135.</ref>  

Da vetoet ble lest i Roma, svarte kardinalkollegiets dekan, kardinal [[Luigi Oreglia di Santo Stefano]]: «Denne kommunikasjon kan vikke tase imot verken offisielt eller uoffisielt. Ingen kardinal må forholde seg til dette 'veto' og alle må fortsette med å stemme i pakt med sin samvittighet.»<ref>John-Peter Pham: ''Heirs of the Fisherman: Behind the Scenes of Papal Death and Succession'' (Oxford: OUP 2004), kap 4, som siterer Carlo Snider, ''L' episcopato del cardinale Andrea C. Ferrara'', Volume II, «I tempi di Pio X», som gjengir kardinal [[Andrea Carlo Ferrari]]s detaljerte dagbok fra konklaven.</ref>  Med andre ord ble forsøket på å nedlegge veto egentlig avvist. 

Dette var den siste gang et slikt veto ble benyttet. Vetoet, skjønt ikke anerkjent av kirkeloven, og dermed ikke bindende, hadde ikke desto mindre sin politiske egenvekt, ettersom det var kardinaler som ikke gjerne ville våge å motsette seg en av de kristne monarkers vilje.{{Tr}}

Vetoretten, som en gang var blitt innrømmet til keiseren, til kongen av Frankrike, og til kongen av Spania, og blitt en slags tradisjonell rettighet, ble avskaffet av den nyvalgte pave Pius X, som innførte at enhver som skulle våge seg på å introdusere noe veto, eller på annet vis forsøkte å influere på valget, ville bli ekskommunisert. Pave Pius X dekreterte videre at alle kardinaler skulle avlegge en ed ved konklavets åpning at de ikke ville assistere noen verdslig makt som ville influere noe pavevalg. Han forbød også at noen i ettertid røpet noe fra konklavets overlegninger.<ref>Konstitusjonen ''Commissum nobis'' (20. januar 1904). [http://www.documentacatholicaomnia.eu/04z/z_1904-01-20__SS_Pius_X__Constitutio_'Commissum_Nobis'__LT.doc.html Tekst til ''Commissum nobis'' (Documenta Catholica Omnia).]</ref>