Redigerer Jan Karski (avsnitt)

===Reisen i 1942===
{{se også|Kjennskap til Holocaust i samtiden}}
Det var mange franske arbeidere i det tyskokkuperte Polen på den tiden. Disse franske arbeiderne hadde rett til ferie, og den polske motstandsbevegelsen betalte da for å låne identiteten til arbeidere for å få kurerer over til Frankrike. Karski reiste på denne måten gjennom Tyskland til Paris i november 1942. Med nye falske papirer reiste han inn i [[Vichy-regimet|Vichy-Frankrike]] til [[Perpignan]] og videre over [[Pyreneene]] med hjelp av spanske kommunister. I Barcelona ble han tatt i mot av [[Office of Strategic Services|OSS]] (CIAs forløper). Han reiste videre til [[Gibraltar]] hvor han tok fly til London i november 1942 (kartet viser at han i 1942 reiste gjennom Tyskland og okkupert Frankrike).<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s. 251</ref> Ved siden av egen hukommelse hadde han flere hundre dokumenter på mikrofilm.<ref>Power, Samantha.''" A Problem from Hell": America and the Age of Genocide.'' Basic Books, 2013.</ref>
[[File:FRANKFURTER, FELIX. JUSTICE LCCN2016862746 (cropped).jpg|thumb|Karski møtte [[Felix Frankfurter]] som utbrøt: «I am unable to believe you. I did not say this young man is lying. I said I am ''unable'' to believe him. There is a difference.» Frankfurter var [[USAs høyesterett|amerikansk høyesterettsdommer]] og tidligere professor ved [[Harvard]]. Frankfurter var født i [[Wien]] av en jødisk familie.<ref name="Gragg" /><ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s.17, 258</ref> ]]
[[Edward Raczyński]], Polens utenriksminister i eksil, skrev straks etter Karskis ankomst til London en note til de allierte regjeringen:
{{sitat|Most recent reports present a horrifying picture of the position to which the Jews in Poland have been reduced. The new methods of mass slaughter applied during the last few months confirm the fact that the German authorities aim with systematic deliberation the total extermination of Jewish population of Poland and of the many thousand Jews whom the German authorities have deported to Poland from Western and Central European countries and form the German Reich itself.<br>
(De siste rapportene presenterer et skrekkelig bilde av den situasjonen som jødene i Polen har blitt plassert i. De nye massedrapsmetoder som har blitt brukt i de siste månedene, bekrefter det faktum at de tyske myndighetene med fullt overlegg tar sikte på systematisk og fullstendig utryddelse av den jødiske befolkningen i Polen og av de mange tusen jødene som de tyske myndighetene har deportert til Polen fra Vest- og Sentral-Europa inkludert det tyske riket.)|[[Edward Raczyński]] til de allierte, desember 1942<ref name="Vogt" />{{rp|71}}}}
I London avga han rapport om forholdene i Polen til den polske eksilregjeringen der han deltok i møter med eksilregjeringen og møtte senere general [[Władysław Sikorski]].<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s. 253</ref> Eksilregjeringen var mest opptatt av hvordan de kunne få tilbake landet, og mindre av jødenes skjebne.<ref name=":2" /> [[Arthur Koestler]] satte Karski i forbindelse med parlamentsmedlem [[Eleanor Rathbone]] som var en av de første til å ta Karski på alvor.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Mad Dogs and Englishmen: Towards a Taxonomy of Rescuers in a ‘Bystander’ Country - Britain 1933-45|publikasjon=The Journal of Holocaust Education|doi=10.1080/17504902.2000.11087114|url=https://doi.org/10.1080/17504902.2000.11087114|dato=2000-01-01|fornavn=David|etternavn=Cesarani|serie=2|bind=9|sider=28–56|issn=1359-1371|besøksdato=2021-02-09}}</ref> Han møtte medlemmer av det britiske kabinettet, blant andre [[Anthony Eden]] og [[Hugh Dalton]]. Eden var mest bekymret for hvor jødene skulle dra om de bli sluppet fri, Storbritannia hadde ikke kapasitet til å flere flyktninger – «vi har allerede gjort nok ved å ta i mot {{nowrap|100 000}}» skal Eden ha sagt til Karski i et møte i februar 1943.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s. 138, 253, 259</ref><ref name="NYTobituary" /> 

Han reiste til USA der han 28. juli 1943 hadde et hemmelig møte med president [[Franklin D. Roosevelt]] personlig. Karski møtte også [[Herbert Hoover]], [[Cordell Hull]] og [[Henry L. Stimson]]. Kureren Jan Nowak som kom senere bekreftet Karskis fremstilling.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s. 138, 253, 259</ref><ref>Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995.</ref><ref name="NYTobituary" /> Leon Feiner oppfordret de allierte lederne til å henrette tyskere i alliert fangenskap, drive gjengjeldelsesbombing og spredning av flygeblad. Karski forklarte Feiner at forslagene var urealistiske, Feiner svarte at vi vet ikke hva som er realistisk og ikke, «vi dør her. Si det!». De jødiske lederne i London svarte Karski at Feiners krav var helt umulig.<ref>Power, Samantha.''" A Problem from Hell": America and the Age of Genocide.'' Basic Books, 2013.</ref>
[[File:Jan Karski missions en.png|thumb|centre|upright=2|Jan Karskis reiser under krigen. Den blå streken var siste turen og han fortsatte til USA i 1943. Karski vendte ikke tilbake til Polen før han var en gammel mann på 1990-tallet.]]
Til president Roosevelt sa Karski at uten alliert inngrep vil de polske jødene «opphøre å eksistere». Ifølge Karski lyttet Roosevelt nøye og stilte flere detaljerte spørsmål om forholdene i Polen med unntak av det som gjaldt jødene. Roosevelt avsluttet med: «si til Deres nasjon at vi skal vinne krigen». På dette tidspunktet regnet Karski med at nazistene kjente til ham og han ble derfor værende i USA og gikk offentlig ut med det han visste. Han møtte blant annet Felix Frankfurter, [[USAs høyesterett|høyesterettsdommer]] og nær rådgiver til Roosevelt, sammen med den polske ambassdøren. Frankfurter lyttet lenge og utbrøt «Jeg er ikke i stand til å tro på dette. Jeg sa ikke at den unge mannen lyver. Jeg sa at jeg ikke ''er i stand til'' å tro på ham. Det er ikke det samme.»<ref name="Gragg" /><ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s.17, 258</ref> Frankfurter hadde selv jødisk opphav i [[Wien]]<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/biography/Felix-Frankfurter|tittel=Felix Frankfurter {{!}} United States jurist|besøksdato=2019-03-03|språk=en|verk=Encyclopedia Britannica}}</ref> noe Karski var klar over.<ref>{{Kilde avis|tittel=The Unicorn and “The Karski Report”|url=https://www.newyorker.com/culture/richard-brody/the-unicorn-and-the-karski-report|dato=2010-12-16|besøksdato=2019-03-09|issn=0028-792X|språk=en|avis=New Yorker|etternavn=|fornavn=|side=|sitat=The descriptions that, thirty-four years after the meetings, Karski summons are of a novelistic level of precision and insight that are, in themselves, literary acts of the first order. The decisive moment that he describes with an astonishment that still arouses his deepest and most troubled emotions concerns his narration, to Frankfurter (who, as Karski knew, was Jewish), about the Warsaw Ghetto and the extermination camp Belzec.}}</ref> 

Karski følte at han hadde mislykkes i å bevege Roosevelt til handling. John Pehle, leder av War Refugee Board som ble etablert for å hjelpe overlevende jøder, uttalte senere at Roosevelt hadde besluttet å etablere War Refugee Board etter samtalen med Karski. Pehle uttalte at Karskis besøk «changed U.S. policy overnight from indifference to affirmative action.»<ref name="NYTobituary" /> Karski beklaget at han hadde mislykkes med sitt oppdrag under krigen og ikke hadde klart å redde flere, og ba gud om tilgivelse.<ref name="YadVashem" /><ref name=":5">{{Kilde www|url=http://www.timesofisrael.com/holocaust-whistleblower-jan-karski-honored-by-georgetown/|tittel=Holocaust whistleblower Jan Karski honored by Georgetown|besøksdato=2021-02-09|forfattere=|dato=|fornavn=Renee|etternavn=Ghert-Z|språk=en-US|verk=www.timesofisrael.com|forlag=|sitat=“He thought he had not done enough to save as many Jews as he should have,” explains White, who knew Karski well. “I remember how he turned and looked at the crucifix on the wall when he spoke at one of our annual commemoration ceremonies for the Shoah and the Armenian Genocide,” recalls White. “He had tears in his eyes as he said, ‘I hope God will forgive me.’”}}</ref>
[[File:Karski.Powell Colin.jpg|thumb|Karski sammen med general [[Colin Powell]] ved åpningen av [[United States Holocaust Memorial Museum]], 22. april 1993.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/jan-karski|tittel=Jan Karski|besøksdato=2019-03-09|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref>{{byline|US Holocaust Memorial Museum}}]]
Frem til slutten av 1942 hadde svensker bosatt i Warszawa, «[[Warszawasvenskene]]», formidlet informasjon om forholdene via det nøytrale Sverige. De rapporterte også til den svenske utenriksministeren og til hærens stabssjef. Carl Wilhelm Herslow, Sven Norrman og Carl Gösta Gustafsson hadde mange jødiske bekjente som de holdt kontakt med og forsøkte å hjelpe. I et tilfelle i 1942 gikk Norrman inn i ghettoen og tok flere filmer som senere ble overlevert til polsk etterretning i Stockholm. Mange av svenskene ble arrestert av Gestapo fra juli 1942, mens Norrman lot være å reise tilbake til Polen. Den svenske ruten var stengt da Karski formidlet sin detaljerte rapport og likvideringen av Warszawa-ghettoen begynte.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s.121</ref>

Det polske nasjonalråd i London vedtok 7. desember 1942 en resolusjon som påla regjeringen å handle uten forsinkelse i spørsmålet om utryddelsen av jødene. Den polske eksilregjeringen sendte 10. desember en appell til de allierte og 17. desember vedtok det allierte rådet (en forsamling av allierte land<ref>(Abzug, R. H. (1987). ''The Liberation of the Nazi concentration camps 1945: eyewitness accounts of the liberators.'' United States Holocaust Memorial Council.</ref>) en enstemmig resolusjon som ble offentliggjort. Den polske presidenten bønnfalt 18. desember pave [[Pius XII]] om hans intervensjon. Disse diplomatiske initiativene skjedde på bakgrunn av beviser som blitt samlet opp over mange måneder, og Karskis rapport var særlig viktig.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s. 254</ref>

Tanken var opprinnelig at Karski skulle reise tilbake til Polen i 1942, men den tyske okkupasjonsmakten hadde fått kjennskap til hans identitet og han kunne da gå offentlig ut med det han visste.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 84</ref>