Redigerer Jøder i Norge (avsnitt)

=== Andre verdenskrig ===
{{utdypende artikkel|Holocaust i Norge}}
[[File:Jødisk forretning - judisches unternehmen.jpg|thumb|«Jødisk forretning &ndash; Judisches Unternehmen». Skiltet ble satt opp ved Fredrikstad Varemagasin i mai 1940 av tyskerne, men ble snart tatt ned etter reaksjoner fra lokalbefolkningen. Nå en del av samlingene til [[Jødisk Museum i Oslo]].]]
[[File:Palestine calls, Oslo 1942.jpg|160px|thumb|Jødehat malt på butikken til en jødisk skredder i Oslo tidlig i 1942.]]
Ved utbruddet av andre verdenskrig var antallet i overkant av 2&nbsp;100. Av dette antallet var rundt 290 statsløse som hadde bodd fast i Norge i mange år, mens 350 var flyktninger fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia (Harald Skjønsberg oppgir 430<ref name=Skjonsberg/>).<ref name="jødar_på_flukt"/>

I den første tiden etter invasjonen gikk okkupasjonsmakten forsiktig fram. Livet gikk stort sett sin vante gang for jødene, men ble vanskeligere over tid. I begynnelsen av krigen flyktet en del nordmenn via sjøveien til [[Storbritannia]], også noen jøder. Etterhvert som krigen skred fram ble denne ruten svært vanskelig å bruke, og etter det første året gikk flukten stort sett til [[Sverige]].{{tr}}

I mai 1940 gikk det ut skriv til landets politimestere om å samle inn alle [[radio]]apparater i jødiske hjem. Radioapparatene ble forbudt for resten av befolkningen i august 1941. Okkupasjonsmakten begynte på samme tid også å utarbeide lister over så vel jøder i hele landet som jødiske bedrifter. Jødiske bedrifter ble etterhvert merket med «Jüdisches Geschäft». Fram til sommeren 1941 var kun et titalls jøder blitt deportert til tyske leirer, mens på samme tidspunkt hadde flere hundre andre nordmenn blitt deportert. Aksjonene spesifikt mot jøder var av den grunn lite synlige for folk flest, og folk ble i tillegg bombardert med tysk [[propaganda]] mot jødene. I januar [[1942]] gikk det ut beskjed til alle politimestre og lensmenn at [[pass]]et til alle jøder i Norge skulle stemples med en '''J'''.

På en konferanse [[20. januar]] [[1942]] i [[Wannsee-konferansen|Wannsee]] utenfor [[Berlin]] gjorde de tyske styresmaktene et vedtak om gjennomføringen av «Die Endlösung» &ndash; den endelige, fullstendige løsningen på jødespørsmålet. Det ble besluttet at alle jøder i tyske og tysk-okkuperte land skulle føres til [[konsentrasjonsleir]]er i [[Polen]] og [[Tyskland]]. Denne avgjørelsen fikk stor betydning for jødene i Norge.<ref name="jødar_på_flukt"/> I mars [[1942]] ble jødeparagrafen gjeninnført i grunnloven. Mot slutten av oktober 1942 vedtok okkupasjonsmyndighetene i Norge en lov som fastsatte at all eiendom som tilhørte norske eller statsløse jøder, skulle beslaglegges til fordel for [[statskassen]]. [[Quislings regjering]] opprettet [[Likvidasjonsstyret]] til å gjennomføre dette.

Den [[25. oktober]] 1942 sendte statspolitisjef [[Karl Marthinsen]] ut et iltelegram til alle politikammer i landet med følgende ordre:<blockquote>''«Alle mannlige personer over 15 år hvis legetimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover [...] Arrestasjonene skal skje mandag den 26. oktober kl. 0600 ...»''</blockquote>Enkelte personer fikk i løpet av 25. oktober varsel fra folk innenfor politiet, og de begynte straks å varsle videre i tillegg til å reise rundt for å varsle folk som ikke hadde [[telefon]]. Resultatet var at rundt 250 ble arrestert i Oslo og Sør-Norge, noe som var under halvparten av jødene det var utstedt arrestordre for.<ref name="jødar_på_flukt" /> Det skulle gå akkurat en måned før en tilsvarende aksjon ble iverksatt for å arrestere alle kvinner og barn. Arrestasjonene ble for det meste utført av nordmenn.

Samme dag som arrestasjonene av kvinnene og barna, 26. november, ble 532<ref>[http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hvor-lang-tid-er-70-ar-7053776.html Hvor lang tid er 70 år?]</ref> personer i alderen 4 måneder til 81 år med makt ført om bord i fangeskipet [[DS «Donau»]] som lå fortøyd på Vippetangen i Oslo. Skipet seilte til [[Stettin]], dit det ankom 30. november. Fangene ble lastet over på tog som dro til [[Auschwitz]]. Bare ni av fangene var i live da krigen var over.<ref>[http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/reisen_med_donau.html «Transporten med D/S Donau»] {{Wayback|url=http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/reisen_med_donau.html |date=20201126112346 }}, HL-senteret.</ref>

I bladet ''Hirdspeilet'' stod det i november 1942: «''Et av [[Hirden]]s gamle mål ble realisert i denne måned, idet den store arvefienden jøden no endelig er blitt fratatt myndigheten til fortsatt opphold i Norge. Deres formuer er beslaglagt til stor ve og ynk for våre motstandere. Til syvende og sist var det imidlertid våre penger menneskene formidlet, og no er det altså slutt for godt.''» I desember samme år skrev NS-bladet ''Kringsjå'': «''Opprenskningene i den norske jødeverden skrider no sikkert framover. Alle mannlige jøder er forlengst på god veg til sitt fjerne, og foreløpige bestemmelsessted. De kvinnelige og barnlige avleggere går i disse dager samme veg. Samtidig avvikles alle jødeforetagender som ikke anses ønskelige i fortsatt drift. De jødiske formuer inndras videre etter hvert,''»<ref>Bjørn Westlie: ''Oppgjør'' (s. 80-1), forlaget Aschehoug, Oslo 2002, ISBN 82-03-22778-3</ref>

Under krigen ble [[sykehus]] i en del tilfeller et midlertidig tilfluktssted. Jøder ble fra tid til annen «innlagt» uten å være syke, noe som i mange tilfeller kjøpte dem nok tid til å unnslippe til Sverige, da okkupasjonsmakten i lang tid lot sykehusinnlagte jøder være i fred.

De jødiske flyktningene som ble berget, kom seg i hovedsak over til Sverige, selv om enkelte også ble berget over til Storbritannia. De ble hjulpet av motstandsfolk og andre sivile norske kvinner og menn, deriblant også enkelte polititjenestemenn. Det kostet mye penger å drive disse fluktrutene, så det ble vanligvis krevd penger av flyktningene. Ekstra penger gikk generelt til videre motstandsarbeid, og det var sjeldent noen ble avvist selv om de ikke hadde penger. Det ble brukt mange fluktruter, og kapasiteten på ruter med utgangspunkt i Oslo var høsten 1942 50&ndash;60 personer i uka. Motstandsfolk hadde prioritet, men det skjedde nesten aldri at jøder måtte vike til fordel for disse. Okkupasjonsmakten innførte i andre halvdel av 1942 dødsstraff for de som hjalp jøder å flykte. Losene gikk konstant i frykt for å bli arrestert, og de endte ofte selv opp som flyktninger. Enkelte fikk problemer med nervene etter å ha loset bare en eller to grupper flyktninger over grensen.{{tr}}

Selv om de fleste fluktrutene besto av transport med bil og tog og det siste stykket til fots, var det også en del oppfinnsomme metoder som ble brukt, slik som transport over grensen i plomberte jernbanevogner og høylass.

I løpet av krigen ble 772 personer av jødisk avstamning deportert &ndash; 34 av disse overlevde.<ref>[http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html «Deportasjonen av de norske jødene»] {{Wayback|url=http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html |date=20160402111352 }}, HL-senteret: «772 jøder deportert fra Norge. Bare 34 overlevde.»</ref> I tillegg mistet 22 jøder livet i Norge i samme tidsrom som følge av mord, utenomrettslige henrettelse og selvmord. Rundt 1100 ble berget ved å flykte til Sverige.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Irene Levin]], [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1738-den-jodiske-flukten-til-sverige.html «Norske jøders flukt til Sverige under krigen»]. Hentet 30. des. 2016.</ref>