Redigerer Italiensk (avsnitt)

==Språkhistorie==
Italiensk er et språk som stammer fra vulgærlatinen. Vulgærlatin er gatespråket i det gamle Roma, og et ord som «testa» (hode) viser det folkelige opphavet. ''Testa'' betyr krukke på korrekt latin. ''Cavallo'' (hest) betydde opprinnelig "gamp", på korrekt latin skal det hete "equus".

Talespråket i det gamle Roma og i provinsene må tidlig ha begynt å skille seg fra den latinske standarden. Etterhvert som Romerriket gikk i oppløsning og produksjonen av skriftlig materiale gikk kraftig ned, hadde ikke latinen noen innflytelse på talespråket lengre. Dermed utviklet talespråket seg ukontrollert, og endret seg kraftig. Blant annet ble det kompliserte kasussystemet i latin brutt fullstendig ned, og intetkjønnet forsvant fra språket. Det ble skrevet svært lite, men det ble stort sett skrevet på latin. Fra 1000-tallet ble det produsert poesi og sanger på ulike dialekter på halvøya. Stor litteratur oppsto i Firenze og Toscana på 1200-1300-tallet, skrevet av forfattere som [[Dante Alighieri|Dante]], Petrarca og Boccaccio. Dermed fikk toskansk en forrang fremfor andre dialekter, og ble et standardspråk. Utover i århundrene etterpå vant toskansk frem i alle deler av Italia, og skjøv til side skriftlig prosa på de ulike dialektene. Det er bemerkelsesverdig at denne prosessen skjedde samtidig som Italia var oppdelt i ulike stater. Da Italia ble samlet i den bevegelsen som kalles [[Risorgimento]], var toskansk uttale en selvfølgelighet.

Italiensk var tidligere et utbredt fremmedspråk i resten av Europa. Karl V av Østerrike og Spania uttalte for eksempel: «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min». Spesielt innenfor opera og operette har italiensk alltid hatt en sterk stilling, både på grunn av italienernes enestående musikkarv og fordi ikke-italienere som [[Wolfgang Amadeus Mozart]] skrev noen av verkene sine på italiensk.