Redigerer Italias samling (avsnitt)

==Risorgimento (1815–1870)==
Tiden fra 1815 til 1870 representerer en periode der ønsker om nasjonal samling viste seg både i opprør mot øvrigheter og ideologi, og da om å være noe mer enn en samling små nasjoner under fremmed styre. Periodens begynnelse er da de italienske områdene gikk mer eller mindre tilbake til de politisk geografiske skillene fra før Napoléons invasjon, men fortsatt med viten om at et mer samlet Italia var mulig gjennomførbart. Periodens slutt markeres med inkluderingen av Kirkestaten, og dermed ved at Italia var samlet.

===Wienerkongressen og kullbrenneroppgjør (1815–1831)===
[[Bilde:Europe 1815 map en.png|miniatyr|Europas grenser etter [[Wienerkongressen]].]]
Til tross for at Napoléon jobbet, og lyktes i stor grad, med å skape en lojalitet til et franskstyrt Italia, skapte han også separatisme og ideen om et selvstendig Italia. Italias samling virket imidlertid alt annet enn sannsynlig etter [[Wienerkongressen]] i 1815.<ref>Side 67, Haddock</ref> [[Storbritannia]], [[Russland]], [[Preussen]] og Østerrike ble enige om å tilbakestille landegrensene til 1792. Italia var delvis med på dette, og det «nygamle» Italia ble igjen et lappeteppe. Lombardia og Veneto ble ett rike – [[Kongedømmet Lombardia-Venetia]] – under Østerrike. Huset Habsburg, som styrte Østerrike, fikk også kontroll over Parma og Piacenza frem til Marie Louise av Østerrike døde, da det ble gitt til familien Bourbon – som kontrollerte Napoli. Da Parma og Piacenza ble del av Bourbon-riket, ble Lucca del av [[Storhertugdømmet Toscana]], som tilhørte en annen gren av Habsburg-familien, Habsburg-Lothringen. I tillegg gikk [[Hertugdømmene Modena og Reggio|Modena]] til Habsburg-Este, Kirkestaten gjenoppsto, og Sicilia og Napoli ble slått sammen til Kongeriket De to Sicilier. For å styrke grensen mot Frankrike fikk Italias eneste selvstendige rike, Piemonte, Sardinia og Genoa med seg under navnet [[Kongeriket Sardinia|Kongeriket Sardinia –Piemonte]].<ref>Side 169-170, Cassina Wolff</ref>

Fyrst [[Klemens von Metternich]] hadde muligens østerriksk egeninteresse i tankene da han omtalte Italia som «et geografisk begrep som stod for et antall av selvstendige stater».<ref>Side 167, Cassina Wolff</ref> Likevel var det ikke helt feil. Ledende skikkelser i Piemonte hadde heller militære interesser enn politiske og administrative. Østerrike på sin side anså enhver form for liberal reform for å være kontraproduktiv, og en fare for rikets sikkerhet. Undertrykkelse av tale- og møtefriheten ble dermed også svært ødeleggende for italienske nasjonalister.<ref>Side 67-68, Haddock</ref>

Sensuren fjernet ikke nasjonalismen, men den ble drevet i det skjulte. I nord var det særlig [[Filippo Buonarroti]]s ''Sublime perfekte mestre'' som dominerte. Buonarroti hadde erfaringer fra de franske jakobinske sirkler i 1790-årene, men ble anklaget for å ha vært del av [[Gracchus Babeuf]]s «De likes sammensvergelse» og deportert. I Italia var Buonarrotis hemmelige organisasjon inspirert av nettopp denne sammensvergelsen. Forskjellige grupper hadde ulike mål, mens det overordnede målet var en radikalt egalitær republikk med diktatur med en revolusjonær elite i en overgangsperiode.<ref>Side 68-69, Haddock</ref> Det er også blitt foreslått at en form for [[kommunisme]] var målet.<ref>Side 77, Lyttelton</ref>

[[Bilde:Carbonari.svg|miniatyr|Carbonarienes flagg.]]
I sør dukket det også opp en strengt hierarkisk nasjonalistisk organisasjon kjent som [[carbonariene]]. Også disse hadde egne celler som ikke var knyttet sammen direkte. Oppgavene kunne variere fra intellektuelle som jobbet med politisk propaganda til andre som forberedte [[geriljakrig]] mot monarkiene. Kravet var et konstitusjonelt, antiklerikalt, liberalt og demokratisk styre. Carbonariene ble egentlig startet for å bekjempe fransk innflytelse og for å få til en grunnlov under Joseph Murat, men da det ikke gikk, ble Bourbon-familien neste mål.<ref name="Side 173-174, Cassina Wolff">Side 173-174, Cassina Wolff</ref> Det skjedde allerede i 1821, inspirert av [[den spanske borgerkrigen fra 1820 til 1823|et militært opprør mot den strenge styreformen i Spania]] og [[den greske selvstendighetskrigen]]. Gugliemo Pepe gikk mot Napoli med en italiensk oversettelse av Cádiz-grunnloven, og fikk den godkjent av kongen.<ref>Side 174, Cassina Wolff; Side 78, Lyttelton</ref>

Carbonariene hadde spredd seg til hele Italia, og i Torino ble et tilsvarende opprør forsøkt. Det medførte at kong [[Victor Emmanuel I av Sardinia]] gikk av. Den reaksjonære broren [[Karl Felix av Savoia|Karl Felix]] tok over, men det ble [[Karl Albert av Sardinia|Karl Albert]] som måtte ta avgjørelsen ettersom Karl Felix var i Modena. Karl Albert sympatiserte med de liberale, men etter positive tegn i begynnelsen, valgte han ikke å støtte carbonariene.<ref name="Side 173-174, Cassina Wolff"/> En av utfordringene var imidlertid at i Nord-Italia, og spesielt i Torino, var ikke carbonariene like sterkt organisert, og det var vanskeligere å undergrave hæren enn i sør.<ref>Side 78, Lyttelton</ref> Deretter slo Østerrike tilbake, og de liberale fordelene ble trukket tilbake. Medlemmer av Carbonaria ble straffeforfulgt og fengslet, et par dømt til døden. Flere flyktet utenlands. Paven lyste Carbonaria i bann og truet medlemmer med ekskommunikasjon.<ref>Side 175, Cassina Wolff</ref>

Et nytt forsøk, inspirert av [[Julimonarkiet|Julirevolusjonen]] i Frankrike, ble igangsatt i 1831. Dette foregikk i Midt-Italia, nærmere bestemt i Modena, Parma og Piacenza. Nok en gang viste monarker seg villige og trakk seg i siste liten. I tillegg ble Metternich trukket inn, og kort tid etter ble motstanden igjen knust av Østerrike. Carbonariene hadde utfordringer med at det var store interne uenigheter. I tillegg kom det frem at det ikke forekom en klar plan for de italienske områdene etter en eventuell revolusjon.<ref>Side 175-76, Cassina Wolff</ref>

===Nasjonalisme som ideologisk øvelse (1831–1847)===
Etter at to revolusjonsforsøk på ti år begge endte med fiasko, begynte nå en roligere periode for italienske nasjonalister. Det var behov for en samlende idé. Det kom særlig tre konkurrerende. [[Giuseppe Mazzini]] representerte den sekulære, humanistiske republikken, [[Vincenzo Gioberti]] en kristen samling med paven som overhode og [[Cesare Balbo]] samling av Italia som et monarki under Piemontes ledelse.

====Mazzini og republikanismen====
[[Bilde:Giuseppe Mazzini.jpg|miniatyr|[[Giuseppe Mazzini]] var en ledende nasjonalist og republikaner som agiterte for samling via sin gruppe ''[[La Giovine Italia]]''.]]
Giuseppe Mazzini kom fra [[Genova]] og var bare noen dager gammel da byen ble del av det franske riket, og 10 år gammel da det ble del av Sardinia-Piemonte. Mazzini ble særlig påvirket av sin mor til å lese italienske klassikere, men også [[Voltaire]], [[Jean-Jacques Rousseau]], [[Johann Wolfgang von Goethe]], [[Friedrich Schiller]], [[Lord Byron]] og mange flere. Han studerte juss, men ble som 25-åring arrestert og dømt til eksil for sine kritiske kommentarer mot Sardinia-Piemonte. Han endte opp i [[Marseille]], der han også møtte andre patrioter. Han lot seg inspirere av Bounarrotis politikk og mente at Italia måtte være én nasjonalstat og republikk.<ref>Side 176-77, Cassina Wolff</ref> Mazzini sendte også i juni 1831 en appell til kong Karl Albert av Sardinia-Piemonte (Karl Felix døde i april samme år) om at han måtte støtte kampen for uavhengighet, ellers måtte nasjonalistene velge republikanisme.<ref>Side 80, Lyttelton</ref>

Mazzini videreutviklet de politiske ideene sine i Marseille. Imidlertid hadde han allerede før han kom dit bestemt seg for at en nasjonalistisk gruppe ikke kunne overleve gjennom hemmelige organisasjoner med hemmelige mål. Mazzini hadde tro på et utopisk Italia der alle arbeidet sammen i en harmonisk og samarbeidende ånd, men bare dersom de lyktes i å ta initiativet, og å danne en nytt politisk identitet. Derfor skapte han den nasjonalistiske bevegelsen ''[[La Giovine Italia]]'' («Det unge Italia»). Bevegelsen hadde som mål å opplyse befolkningen og å planlegge opprør.<ref>Side 72, Haddock</ref>

La Giovine Italia ga ut eget tidsskrift i tillegg til Mazzinis egne publikasjoner der de manet til en intern samlingsbevegelse, ikke en der de var avhengig av utenlandske krefter. På mange måter ble La Giovine Italia det første politiske partiet i Italia. Mazzini brukte ofte i sine verker betegnelsen ''il popolo'' («folket»), og det var alle italienere som delte språk, historie, tradisjoner og idealer. Det var dermed ikke en etnisk, men en politisk nasjonalisme der alle som støttet opp om Mazzinis tanker var med. Den var imidlertid ikke politisk i en sosialistisk retning, og ''folket'' betyr ikke ''arbeiderklassen'' eller ''massene''. Noe senere tok Mazzini avstand fra [[Karl Marx]], han ville heller samle det folket som var i Italia fremfor å dele dem inn i grupper.<ref>Side 178-179, Cassina Wolff</ref>

Opprørene som ble organisert eller i det minste inspirert av La Giovine Italia, ble mislykkede i stor grad, men forsøkene hadde sin egen propagandaverdi. Om forsøkene var dårlige, var det også klart at administrasjonen av de forskjellige rikene hadde vært svak både i 1821 og 1830. I tillegg var forsøket på å danne et samlet Italia en ny retning, og tanken om lokal tilhørighet fremsto som anakronistisk.<ref>Side 72-73, Haddock</ref>

====Gioberti og ny-guelferne====
[[Bilde:Vincenzo Gioberti iii.jpg |miniatyr|[[Vincenzo Gioberti]] ønsket en konføderasjon av små stater samlet under paven.]]En annen intellektuell inndeling av frihetskjempere i Italia var i ny-guelfere og ny-ghibellinere, basert på kampen mellom [[ghibellinerne og guelferne]] på tolvhundretallet, der de førstnevnte var keisertro og de sistnevnte pavetro. Ny-guelferne argumenterte sterkt for at det var den dekadente renessansen som ledet Italia vekk fra selvstendighet, og at motreformasjonen og videre støtte til kirken var det eneste naturlige.<ref>Side 85, Lyttelton</ref>

Den piemontesiske presten Vincenzo Gioberti markerte seg særlig i 1840-årene. I 1843 ga han ut boken ''Del primato morale e civile degli Italiani'' («Om italienernes moralske og sivile overlegenhet»). Her argumenterte han med en blanding av realisme og utopisk tankegods for et Italia styrt som en konføderasjon av stater, der paven var den eneste naturlig samlende element. Det skulle imidlertid være Piemonte som sto for den viktige militære støtten. Boken gikk ikke i dybden med eventuelle politiske reformer eller diplomatiske problemer mellom paven og det katolske Østerrike, og hadde som funksjon å forene italienerne uten å provosere noen.<ref>Side 75, Haddock</ref>

Gioberti hadde flørtet med sympati med carboneriene, og han måtte i 1833 gå i asyl. Da boken kom ut, var han ikke lenger republikaner eller demokrat – noe han ble senere – men så for seg en mellomvei mellom enevelde og konstitusjonelt monarki. Monarkene, altså paven, skulle støtte seg på et statsråd valgt av aristokratene. Boken til Gioberti ble en bestselger i Italia og ble solgt i 80 000 eksemplarer.<ref>Side 183, Cassina Wolff</ref>

====Balbos konstitusjonelle monarki====
[[Bilde:Cesare Balbo 1848.jpg|miniatyr|[[Cesare Balbo]] mente at den eneste måten å sikre et stabilt styre på, var gjennom et konstitusjonelt monarki med Piemonte som dominerende.]]
Allerede året etter boken til Gioberti kom Cesare Balbo ut med sin bok, ''Delle speranze d’Italia'' («Italias håp»). Også denne ble overraskende populær. Balbo gikk ut mot Giobertis verk fordi han hadde et grunnleggende motsatt syn på Italias splittelse: For Balbo, som for [[Niccolò Machiavelli]] før ham, var det Kirken som splittet Italia. Slik ble Balbos retning kalt en neoghibellisme som en motpol til Giobertis neoguelfisme.<ref name="enåttefire">Side 184, Cassina Wolff</ref>

Der Gioberti og til en viss grad Mazzini hadde vage tanker for gjennomføringen av sine ideer, hadde grev Cesare Balbo en langt mer presis gjennomgang. Liberale elementer innen overklassen og middelklassen skulle møtes på en politisk plattform med kompromisser mellom liberalisme og katolisisme, bevaring av privat eiendomsrett og sosiale reformer og fremskritt og konservatisme. Deretter skulle den piemontesiske hæren gjennomføre et oppgjør og overtale eller tvinge kongen til å utstede en grunnlov inspirert av fransk og britisk tankegods. Neste skritt var å vente på det riktige tidspunkt og så erklære krig for å erobre landområdene øst for Piemonte.<ref name="enåttefire" /> Tanken var at Østerrike kunne akseptere et tap i Nord-Italia mot å styrkes på Balkan.<ref name="søttiseks">Side 76, Haddock</ref>

Balbos fetter, [[Massimo d’Azeglio]], opplevde personlig opptøyene i Romagna i 1845, og hans observasjoner var at både de revolusjonære og styresmaktene var svært dårlig styrt. Grunnen til at Mazzini hadde så stor popularitet, var nettopp at fyrstene styrte landet så dårlig at en republikk var langt mer fristende. D’Azeglio advarte fyrstene om at de bare ville beholde makten dersom de gikk med på politiske og sosiale reformer. Samtidig måtte også Det unge Italia lære at det ikke var så enkelt å få med seg folk på opprør i deres navn; revolusjonen måtte forklares nøye før den kunne brukes.<ref name="søttiseks" />

=== Revolusjon og diplomati (1848–1857) ===
{{utdypende|Den første italienske frigjøringskrig}}
Allerede i januar 1848 begynte det opptøyer i Italia i året som ble kjent som [[Revolusjonene i 1848|revolusjonsåret 1848]]. Både Milano og Sicilia gjorde opprør. I sør spredte opprøret seg raskt til hele Sør-Italia, der blant annet kravet fra bøndene var felles jord som under føydalismen. I nord spredte opptøyene seg til Toscana, Piemonte og Venezia i løpet av årets første tre måneder. Venezia tok også imot Giuseppe Mazzini, som befant seg i London, som leder av byen.<ref>Side 189, Cassina Wolff</ref>

Cesare Balbo, som nå var statsminister i Sardinia-Piemonte, rådet kong Karl Albert om å intervenere i Lombardia for å hjelpe de moderate. Hvorvidt krigen var en selvstendighetskrig for Italia eller en ekspansjonskrig for Sardinia-Piemonte, er uklart, men de fikk hjelp fra Toscana, Kirkestaten og Napoli for å støtte Piemonte og Lombardia mot Østerrike. Også skikkelser som Gugliemo Pepe og [[Giuseppe Garibaldi]] deltok. Dessverre for den samlede troppen var de sterke uenighetene mellom Mazzini-tilhengerne, Gioberti-tilhengerne og Balbo-tilhengerne og alle et eller annet sted imellom så store at hæren ikke fungerte særlig godt. Kirkestatens styrker trakk seg, og deretter Napolis og Firenzes. Pavens problemer med å gå til krig mot et katolsk land gjorde at han trakk seg fra videre krig mot Østerrike. I tillegg slet paven med å støtte de sterkt republikanske skikkelsene som Mazzini, Garibaldi og deres likemenn.<ref name="ReferenceA"/> Det betydde at Giobertis linje hadde spilt fallitt.<ref>Side 189-190, Cassina Wolff</ref>

Sardinia-Piemonte ville ikke helt gi seg, og da Vincenzo Gioberti ble utnevnt til statsminister, foreslo han at nytt angrep for å samle demokratene som hadde gjort opprør i Firenze, Roma og Venezia. Imidlertid slo angrepet feil, og Østerrike beseiret Sardinia-Piemonte fullstendig ved Novara. Som resultat av det måtte kong Karl Albert abdisere til fordel for sin sønn, [[Viktor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]], som lyktes med å forhandle frem en fredsavtale med Østerrike der de ikke måtte avstå noe land.<ref>Side 191, Cassina Wolff</ref>

Opprørene i Roma og på Sicilia inkluderte grunnlover. Den på Sicilia var moderat, skrevet av baroner, og lot seg inspirere av 1830-grunnloven i Frankrike. Den i Roma var radikal, skrevet av intellektuelle fra middelklassen og ville fjerne Kirkens fordeler og skape mer etterrettelighet og etterprøving.<ref>Side 192, Cassina Wolff</ref>

==== Cavour tar over (1852–1857) ====
[[Bilde:Francesco Hayez 041.jpg|miniatyr|[[Camillo Benso di Cavour]], regnet som «en av de mest skaprsinidge polikiske taktikere på denne tiden – og noensinne».<ref>«one of the shrewdest political tacticians of that or any age» - Side 547, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995</ref>{{byline|type=Malt av|Antonio Ciseri}}]]
Vincenzo Gioberti gikk også av i 1849 og døde tre år senere. Hans etterfølgere satt bare i kort tid, før Massimo d’Azeglio overtok. Heller ikke d’Azeglio statsministerperiode var særlig vellykket, og da [[Camillo Benso di Cavour]] samarbeidet med lederen for de moderate demokratene, ble Azeglio felt og Cavour tok over som statsminister.

Gjennom sitt samarbeid med de moderate demokratene hadde Cavour tilsidesatt både de sterkt monarkistiske på høyresiden og de sterkt republikanske Mazzini-tilhengerne på venstresiden. Dette sikret ham langt mer stabilt styre enn hans forgjengere. Han sikret seg godt samarbeid med de moderate demokratene ved å vise moderasjon i egne krav.<ref>Side 86-87, Haddock</ref>

Likevel var det klart at Cavour styrket Sardinia-Piemonte gjennom modernisering. Under ham økte jernbanen fra 8 kilometer i 1848 til 850 i 1859, og han hadde handelsavtaler med Storbritannia, Frankrike, Belgia og Østerrike. Også fabrikker ble igangsatt under ham, om enn med store offentlige utgifter. I 1854 lyktes det også Cavour å innføre [[de facto]] parlamentarisme i Sardinia-Piemonte.<ref>Side 197-98, Cassina Wolff</ref> Han var også flink til å se en mulighet. Det var Victor Emmanuel II som ivret etter at de skulle delta i [[Krimkrigen]]. Cavour så i utgangspunktet liten hensikt i det, men han gjorde det likevel, og jobbet godt med mulighetene som dukket opp ved å kunne delta under fredsforhandlingene.<ref name="Side 89, Haddock">Side 89, Haddock</ref> Cavour fremsto der som det konservative, men ikke reaksjonære, alternativet. Han fordømte det reaksjonære styret i Kirkestaten og Napoli, og Østerrikes okkupasjon av områder utenfor Lombardia og Veneto. Samtlige av disse trekkene kunne medføre revolusjonære og republikanske opprør, advarte han om.<ref>Side 198, Cassina Wolff</ref>

Avslutningsvis ble Società Nazionale dannet i 1857 av Daniele Manin og Giorgio Pallavicino i Piemonte ettersom 1848-opptøyene hadde lettet på sensuren og åpnet for møtevirksomhet. Daniele Manin hadde tidligere samarbeidet med Mazzini i Venezia, men brukte nå tid på å forklare at nasjonalisme kunne eksistere utenfor radikal republikanisme.<ref>Side 69-70, Lucy Riall: ''The Italian Risorgimento State society and national unification'', Routledge, London, 2004</ref> Dermed hadde Mazzinis republikanisme og opptøyer fått en sterk utfordrer, og mange gikk fra Aksjonspartiet til Mazzini og over til Società Nazionale, og forkastet sammenhengen mellom republikanisme og samling av Italia.<ref>Side 199, Cassina Wolff</ref>

=== Italia samles gjennom diplomati (1858–1861) ===
[[Fil:Italian-unification.gif|mini|Italias gjenforeningsprosess.]]
Cavour lyktes særlig med å snakke med [[Napoleon III av Frankrike|Napoléon III]] under fredsforhandlingene etter Krimkrigen. Da nasjonalisten og carbonarien Felice Orsini i februar 1858 forsøkte å ta livet av Napoléon III fordi han mente keiseren sto i veien for Italias samling, hjalp det Napoléon III å bestemme seg for å støtte det italienske prosjekt. De to møttes høyst uoffisielt i [[Plombières-les-Bains]] i Frankrike. Der planla de en hemmelig forsvarsavtale. Dersom Østerrike angrep Sardinia-Piemonte, skulle Frankrike komme Sardinia-Piemonte til unnsetning. Landområdene som ble erobret i tilfelle seier, ville tilfalle Piemonte så lenge det var i nord. Områder sentralt i Italia kunne bli selvstendige riker, gjerne på bekostning av Kirkestaten. Samtidig måtte Sardinia-Piemonte som kompensasjon for Frankrikes innsats gi fra seg [[Alpes-Maritimes|Nice]] og [[Savoie (departement)|Savoie]]. I ettertid skapte dette en splid mellom diplomaten Cavour og Garibaldi, som selv kom fra [[Nice]].<ref name="Side 89, Haddock"/>

Cavour hadde nå som oppgave å tilrettelegge best mulig. Først hadde han nær kontakt med Società Nazionale og fikk dem til å støtte Cavours prosjekt. Han måtte imidlertid også passe på at britene ikke anså en provokasjon mot Østerrike som for åpenbar.<ref name="Side 90, Haddock">Side 90, Haddock</ref> Cavour innkalte en ny hær av frivillige fra hele Italia, og mange kom. Dette provoserte Østerrike, og de erklærte Sardinia-Piemonte krig den 26. april 1859.<ref>[http://www.victorianweb.org/history/risorgimento/3.html  The First Italian War of Independence (1848-49)-- a Military History] – Victorian Web</ref> Victor Emmanuel II var langt bedre enn sin far Karl Albert til å integrere soldater fra hele Italia inn i hæren, og dermed skapte trekket også en illusjon av et felles folkelig prosjekt. Blant de frivillige var Giuseppe Garibaldi, som ble utnevnt til general og ledet et korps [[Alpejegerne|alpejegere]].<ref>Side 201, Cassina Wulff</ref>

Østerrike angrep Sardinia-Piemonte, men ble beseiret av dem og særlig Frankrike i slagene ved [[Slaget ved Magenta|Magenta]] og [[Slaget ved Solferino|Solferino]]. Imidlertid begynte Napoléon III å bli nervøs overfor bevegelser fra [[Preussen|prøyssiske]] tropper ved [[Rhinen]] og ved stadig mer revolusjonære italienske grupper. Dermed inngikk han en fredsavtale med Østerrike som gjorde at Østerrike fikk beholde Veneto (inkludert [[Friuli-Venezia Giulia]]), til stor irritasjon for Cavour.<ref>Side 547-48, Palmer, Colton</ref>

Avtalen om at Mellom-Italia skulle deles inn i egne riker under fransk beskyttelse, ble forkastet, og ettersom Storbritannias nye liberale regjering var for en sterkere stat i Nord-Italia, ble Napoléon III mindre aktiv der. I stedet ble det raskt arrangert folkeavstemning i Emilia-Romagna og Toscana, som begge gikk klart i favør av å bli del av Italia, og i Nizza (Nice) og Savoia (Savoie) som gikk i favør av å bli franske. Disse plebisittene er blitt anklaget for å ha vært manipulert av staten.<ref>Side 202, Cassina Wolff</ref>

==== Garibaldis tusen (1860) ====
[[Fil:Battle of Calatafimi.jpg|miniatyr|Rødskjortene til Giuseppe Garibaldi bekjemper bourbonnernes styrker ved Calatafimi.]]
Cavour hadde gått av etter Napoléon IIIs fredsavtale, men han var tilbake igjen tidlig i 1860.<ref name="Side 90, Haddock"/> Da fikk han en ny utfordring. Sicilianske nasjonalister i høye posisjoner i Sardinia-Piemonte hadde snakket med patrioter og opprørere på Sicilia, og det ble bestemt at en ekspedisjon med omtrent 2000 menn, 94 000 lire og gamle våpen skulle dra til Sicilia. Det ble Giuseppe Garibaldi som påtok seg rollen å gå i land der. Gruppen ble vekselvis kalt ''I Mille'' («de tusen») eller ''rødskjortene''. Cavour prøvde å stoppe planen fordi den kunne påvirke enten Frankrike eller Storbritannia til å forsvare bourbonerne, og dermed kunne all gevinsten være tapt.<ref name="tonulltre">Side 203, Cassina Wolff</ref>

Det lyktes ikke, og Garibaldi gikk i land på Sicilia. Der fikk han bruk for geriljakrig-taktikken han hadde lært i Sør-Amerika, og han ble i løpet av kort tid diktator på Sicilia.<ref>Side 91, Haddock</ref> Britiske styrker brøt avtalen med bourbonerne og støttet Sardinia-Piemonte, baronene på øya forholdt seg passive, og bøndene støttet opprøret mot kongen.<ref name="tonulltre" />

Garibaldi fortsatte i Kongedømmet Napoli, men der ble det tøffere, særlig mot lokalbefolkningen. Likevel kom han til Napoli.<ref name="tonullfire">Side 204, Cassina Wolff</ref>

Nord for Napoli lå Kirkestaten, beskyttet av franske styrker. Dersom Garibaldi hadde ønsker om å erobre Roma, ville det kunne bli sett på som en provokasjon av Frankrike.<ref>Side 203-204, Cassina Wolff</ref> I tillegg var det ikke klart hvilket Italia Garibaldi så for seg: Han var en tilhenger både av republikaneren Mazzini og anarkisten [[Mikhail Bakunin]], og Cavour var ikke like overbevist som Victor Emmanuel II om Garibaldis lojalitet til kongen.<ref name="tonulltre" />

Gjennom manipulering av kontaktnettet sitt i Società Nazionale lyktes Cavour å få Sardinia-Piemontes hær og kongen til å vente på Garibaldis menn. Garibaldi hadde dermed to alternativer, enten å oppløse hæren eller å angripe en langt bedre utrustet hær og dermed utløse borgerkrig. Han valgte det førstnevnte.<ref>Side 91-92, Haddock</ref> I tillegg til å ha hindret Garibaldis angrep på Roma hadde også Sardinia-Piemontes hær erobret [[Umbria]] og [[Marche]] på veien og dermed alvorlig begrenset Kirkestatens territorium uten noen protester.<ref name="tonullfire" />

To ting av viktighet skjedde i 1861. For det første ble Italia skapt gjennom et møte i parlamentet i Torino i 1861, der Sardinia-Piemonte ble gjort om til Kongedømmet Italia og Victor Emmanuel II ble kronet til konge av Italia. Den andre tingen av viktighet er at i juni samme år døde Cavour som følge av sykdom.<ref>Side 550, Palmer & Colton; Side 205, Cassina Wolff</ref>

===Avslutningen (1861–1871 + 1919)===
{{utdypende|Den tredje italienske frigjøringskrig|Erobringen av Roma}}
[[Bilde:Giuseppe Garibaldi (1866).jpg|miniatyr|[[Giuseppe Garibaldi]] var en idealist som ville samle Italia gjennom en felles krig mot overmakten. Han er senere blitt et symbol for samlingen.]] Om Italia var samlet geografisk, Roma og Veneto unntatt, var den ikke samlet folkelig. Napoli og Sicilia protesterte, og det medførte en borgerkrig som varte fra 1861 til 1865. Enkelte, deriblant statsminister Massimo d’Azeglio, lurte på om Italia ville ha vært enklere å samle om de ga Napoli og Sicilia selvstendighet.<ref>Side 99—100, Lyttelton</ref>

Kulturelt var det heller ikke enkelt. Bare mellom 2,5 prosent og 10 prosent av befolkningen behersket italiensk, som var kulturspråket. De fleste brukte enten fransk (Cavour brukte det konsekvent) eller italienske dialekter (inkludert kong Victor Emmanuel II). Flesteparten av befolkningen, omtrent 70 prosent, jobbet i landbruk, og da særlig i kornproduksjon. Mye av kornproduksjonen utenfor Po-dalen var stort sett forpaktet eller for alle praktiske formål føydal i natur.<ref>Side 210-2011, Cassina Wolff</ref>

Det var et Italia med mange interne problemer som dermed måtte fullføre samlingen. Eksternt hadde de holdt en lav profil. Høyre-sentrum-regjeringen (kalt ''La destra storica'', eller «Det historiske høyre») valgte dette fordi Italias samling hadde vært på bekostning av Kirkestaten og Østerrike, og avhengig av nøytraliteten eller støtten fra stormaktene Frankrike og Storbritannia.

Om Cavour var død, hadde Italias politikere lært av hans evne til å utnytte utenrikspolitiske situasjoner. Da Preussen og Østerrike [[Den østerriksk-prøyssiske krig|gikk til krig]] over fordelingen av territorier tatt av Danmark, var Italia allerede alliert med Preussen. Italias hær var dårlig ledet av general [[Alfonso La Marmora]], slet med kommunikasjonsproblemer på grunn av de store dialekt/språkforskjellene og hadde utdaterte våpen. Også marinen var en fiasko ettersom Sardinia-Piemontes og Napolis marine ikke var samordnet. Bare Garibaldis alpejegere gjorde en god innsats. Til tross for fiaskoen ble Italia tildelt Veneto av Preussen som takk for innsatsen. Veneto ble altså, som resten av Italia til da, del av Italia på grunn av andre nasjoners innsats.<ref>Side 223-224, Cassina Wolff</ref>

[[Bilde: Porta Pia Pagliari Vizzotto.JPG|miniatyr|venstre|Giacomo Pagliari dør under slaget ved Porta Pia.]] 
Roma spilte en viktig rolle geografisk som møtested mellom nord og sør, religiøst som Pavens tilholdssted, kulturelt gjennom Romerriket og de mange andre historiske og kunstneriske assosiasjonene og mytisk som et samlende punkt religiøst og historisk, men også for republikanere, liberale og konservative på hver sin måte.<ref>Side 224, Cassina Wolff</ref> Imidlertid var det som var igjen av Kirkestaten, det vil si omtrent nåværende [[Lazio]], lite begeistret for den italienske samling, og Kirken ga ut et vedlegg,  ''Syllabus errorum modernorum'' («Oversikt over moderne feil»). Der sto omtrent alt som hadde skjedd på 1800-tallet i Italia: liberalisme, kommunisme, sosialisme, rasjonalisme, individualisme, relativisme og demokrati. I 1868 kom Kirken med sin ''non expedit'' (omtr. «Det er ikke hensiktsmessig»), der de anbefalte gode katolikker å holde seg utenom italiensk politikk.

I 1862 gjorde Garibaldi et nytt forsøk på å nå Roma, men nok en gang ble han hindret ettersom Italia ikke ville ha en konflikt med Frankrike. I 1865 signerte Italia en avtale med Frankrike som ville garantere Roma fra ethvert angrep. Samtidig ble hovedstaden flyttet fra Torino til Firenze, til store protester fra Torinos innbyggere. I 1867 gjorde Garibaldi et tredje forsøk på å ta Roma. Aksjonspartiet til Mazzini håpet på støtte fra Kirkestaten, men det skjedde ikke. Garibaldi bekjempet Pavens tropper, men ble stoppet av de franske troppene.

Igjen ble eksterne konflikter løsningen for Italia. Frankrike måtte trekke ut sine styrker fra Kirkestaten under [[den fransk-prøyssiske krig]], og Italia grep muligheten til å erobre Kirkestaten under slaget ved Porta Pia. 20. september 1870 ble [[Erobringen av Roma|Roma erobret]] under ledelse av [[Raffaele Cadorna]]. Pave [[Pius IX]]  protesterte, men akkurat som da han mistet Umbria og Marche, fikk protestene ingen betydning. I 1871 ble hovedstaden flyttet til Roma.<ref>Side 226, Cassina Wolff</ref>
Først etter [[første verdenskrig]], gjennom [[Saint-Germain-traktaten]] ble [[Sør-Tyrol]], [[Trentino|Welschtyrol]] og [[Kanaldalen]] overført til Italia. I tillegg ble [[Istria]], nå hovedsakelig del av [[Kroatia]], også gitt til Italia.<ref>Side 271, Cassina Wolff</ref>