Redigerer Italias historie under monarkiet og første verdenskrig (avsnitt)

=== Politikk ===
Den italienske staten var ganske svak, og hadde vanskeligheter med å gå legitimitet, særlig i sør, hvor man i motsetning til i nord både var inntatt militært, og ikke opplevde noen positive effekter gjennom økonomisk utvikling som følge av samlingen. Dette er også en bakgrunn for at det i hele denne perioden (og helt fram til Sicilia ble en [[autonom region]] i [[1946]]) eksisterte [[Separatisme|separatistiske]] strømninger på Sicilia.

Videre åpnet de svake politiske strukturene for både korrupsjon, bytte av tjenester og utnevnelser av venner og andre man kunne av fordeler av til offentlige verv. Den konservative statsministeren [[Marco Minghetti]] ble i [[1876]] skiftet ut med sosialisten [[Agostino Depretis]], og han og [[Benedetto Cairoli]] satt sammenhengende som statsminister fram til 1887 og avløst av [[Francesco Crispi]] fram mot århundreskiftet. Denne lange sosialistperiode ble imidlertid preget av omfattende korrupsjon, ustabilitet, fortsatt fattigdom i sør og uro ble møtt med autoritære midler. Denne situasjonen, kombinert med den sårbare, men også sterkt lønnsomme sitrondyrkingen på Sicilia, ga bakgrunnen for framveksten av [[Mafia#Den sicilianske mafiaen|den organiserte kriminaliteten på Sicilia]], noe som gjorde den sentrale statlige styringen enda vanskeligere.

Samtidig hersket det en frykt for at grensene ikke var sikre i nord, og i [[1882]] sluttet Italia seg til [[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]] som et defensivt tiltak mot [[Østerrike-Ungarn]], som var også en alliansepartner, men slik sørget Italia for velvilje fra [[Tysklands historie (1871-1918)|Tyskland]].

Men det sterke fokuset på utenrikspolitikken førte til at utviklingen av landbruket som hadde vært i nedgang, ble forsømt slik at fattigdommen og klasseskillet på landsbygda bare økte. Samlet førte dette til at offentlige, økonomiske virkemidler ikke fungerte.

I [[1890-årene]] ble [[Giovanni Giolitti]] statsminister første gang. Han var en tidligere medarbeider av Depretis og Garibaldi, og hadde vært drivkraften for tilslutningen til Trippelalliansen. Han var også en autoritær politiker, som ikke vek tilbake for å bruke unntakslover mot sine politiske motstandere, men innførte også en liberal helsereform og etablerte også mekanismer for å anke politiske vedtak som ble opplevet som overgrep.

I [[1913]] ble det innført stemmerett for alle menn, og dette førte til at sosialistpartiet ble den desiderte sterkeste politiske kraften.