Redigerer Isfjorden (Svalbard) (avsnitt)

== Marin flora og fauna ==
[[fil:Stout Eelblenny Anisarchus medius.jpg|thumb|Den slanke fisken [[rundhalet langebarn]] foretrekker bunnsedimenter. {{Byline|NOAA}}]]
[[fil:Expl0392 - Flickr - NOAA Photo Library.jpg|thumb|Polartorsk måler mindre enn 20 cm, her et individ som hviler i islagt vann]]
[[fil:Clione limacina by NOAA.jpg|thumb|''Clione limacina'' er en kjøttetende, hvit vingesnegl. {{Byline|NOAA}}]]
[[fil:Limacina helicina 7.jpg|thumb|''Limacina helicina '' er en algeetende, svart vingesnegl.]]
[[fil:Adventelva outlet IMG 3625.JPG|thumb|[[Sjøområdet]] nær utløpet av Longyearelva, et eksempel på tidevannsflate hvor fine sedimenter og lavt saltinnhold favoriserer bentiske tidevanns-arter. {{Byline|Erlend Bjørtvedt}}]]
[[fil:Nematoda Fadenwurm.jpg|thumb|[[Rundormer]] ''(Nematoda)'' er en viktig gruppe av oranismer i finkornede, oksygenfattige bunnsedimenter. {{Byline|Richy Schley}}]]
[[fil:Seepocke fg02.jpg|thumb|Rur av den nordatlantiske arten ''Semibalanus balanoides'' lever på større stein langs fjordbreddene. {{Byline|Fritz Geller-Grimm}}]]
[[fil:Laminaria solidungula IMG 3680 adventfjorden.JPG|thumb|Brunalgen ''Laminaria solidungula'', tangklase fotografert ved Adventfjorden. {{Byline|Erlend Bjørtvedt}}]]

Tilførselen av ferskvann påvirker hvilke [[art]]er som overlever i hver fjord. Tilsiget fra elver gjør vannet ekstra lite saltholdig nær utløpene, og i forskjellige dybdelag lengre utover fjordene. Sedimentene i elvevannet reduserer også sikten og lystilfanget nedover i vannsøylen. Det er rikest marint plante- og dyreliv i tidevannssoner.<ref name="Weslawski" /> I tidsvannsbeltene livnærer ulike [[sjøfugl|sjø]]- og [[vadefugler]] seg på det tallrike lille [[skjelldyr]]et ''Onisimus litoralis''. Det er mulig å treffe på [[alke]], [[lundefugl]], [[polarlomvi]], [[teist]], [[polarmåke]], [[ismåke]] og en rekke andre fuglearter.

I fjordområder med lite elvetilsig av sedimenter og ferskvann, trives de større marine dyrene godt, såsom [[kvithval]], [[vågehval]], [[ringsel]], [[storkobbe]], og sjeldnere også [[hvalross]]. Andre sjeldne gjester er [[grønlandshval]].<ref name="Svalbardposten04052" />

De fleste av Svalbards 100 arter av [[fisk]] kan påtreffes i Isfjorden. Mest vanlig i indre fjorder er den lille ål-liknende hornkvabbe-slektningen [[rundhalet langebarn]] (''Anisarchus medius''), som lever i fjordbunnens sedimenter, og små medlemmer av [[ulkefamilien]] (Cottidae) – såsom slektene ''Icelus, Triglops'' og ''Myoxocephalus'', og da spesielt artene [[arktisk knurrulke]] (''Triglops pingelli''), [[tiskjegg]] (''Agonus decagonus''), [[vanlig ulke]] (''Myoxocephalus scorpius'') og [[tornulke]] (''Icelus bicornis''). Viktigst for sjøfugl og sel er kanskje [[polartorsk]]en (''Boreogadus saida''), som er forbundet med is og tidvis danner stimer.

Oppvarming av [[Atlanterhavet]] har bragt mer sørlige arter nordover til Svalbard siden omkring 2002<ref name="Svalbardposten04052" />, inkludert [[torsk]] (''Gadus morhua''), [[flyndre]]r, [[hyse]], [[lyr]], [[lodde]] og [[sild]].<ref name="Weslawski" /><ref name="Svalbardposten04052" /> Torsk, hyse, sild og lodde er nye arter og de to sistnevnte konkurrerer med polartorsken om den samme maten, nemlig krepsdyrene [[raudåte]] og [[ishavsåte]].<ref name="Svalbardposten04052" /> [[Laks]] er tatt flere ganger, og i 2013 var det mye [[makrell]] i Isfjorden.<ref>{{Kilde www|url=http://www.npolar.no/no/kronikker/2013/2013-19-02-makrell-svalbard.html |tittel=Makrellen har kommet – til Arktis |besøksdato=2014-02-07 |utgiver=Norsk Polarinstitutt |dato=2013-10-02}}</ref> Områdets største fisk er [[håkjerring]] som kan veie 700&nbsp;kg, men denne påtreffes mest ytterst i Isfjorden og er sjelden i de indre fjordene. Det er også forekomster av [[rognkjeks]] (''Eumicrotremus spinosus'').

==== Enkle organismer ====
Der hvor det om vinteren er islagt, vil isen absorbere det meste av sollyset og de fleste gjenlevende livsformer vil stige oppover i vannsøylen for å livnære seg ved det lille sollyset som trenger igjennom like under isen. Vanntemperaturen var stort sett mellom -1&nbsp;°C og 1&nbsp;°C i Adventfjorden årene 2006-07, men kunne nå opp i 7&nbsp;°C helt ned til 8–10 meters dyp om sommeren.<ref name="Weslawski" /> I [[2012]] derimot ble det målt høyere temperaturer i hele området, og ytterst i Isfjorden var det dette året var det atlantisk vann som ikke var kaldere enn 1,5 C på noe dyp i ytre Isfjord.<ref name="Svalbardposten04052" />

[[Autotrofi|Autotrofe]] organismer omdanner sollysets fotoner og inorganiske næringsstoffer til energi og organisk materiale, gjennom [[fotosyntese]]n. Denne primærproduksjonen er stor i de indre fjordene, med eksempelvis 4 - 180 gram organisk [[karbon]] produsert per kvadratmeter opplyst overflate i Adventfjorden. Straks sola vender tilbake i [[april]] begynner havisen og snøen å smelte, og tilføre mildere ferskvann til havet. Fjordene blir grønne og lukter «fisk» på grunn av framveksten av sympagiske [[alge]]r som lever under havisen, og en-cellede autotrofe [[diatomer]] på mellom 0,005&nbsp;mm og 0,5&nbsp;mm - som lever inne i et glassaktig skall og produserer illeluktende [[lipid]]er.<ref name="Weslawski30" /> Etter alger blomstrer raskt mengden zooplankton opp, hvor ''Cirripedia nauplii'' er helt dominerende i vårmånedene.<ref name="Pawlowska" /> Men de sympagiske algene er enestående ved å blomstre under isen, og kan slik starte livssyklusen inntil to måneder før [[planteplankton]]. Algene gir derfor rom for tidlig beiting fra [[ishavsåte]] og andre [[hoppekreps]] som i sin tur gir føde for fisk.<ref>[http://www.forskning.no/artikler/2010/juli/255940 Følsomt liv under isen] {{Wayback|url=http://www.forskning.no/artikler/2010/juli/255940 |date=20131231000233 |df=iso }} - ''forskning.no'' 20. kuli 2010.</ref>

Ettersom næringsstoffene uttømmes utover sommeren, faller primærproduksjonen til ti prosent av toppnivået i april. Om sommeren smelter [[isbre]]ene i dalene og brevannet fører med seg store mengder mineraler til fjordene, noe som reduserer mengden biologisk liv betraktelig, også på havbunnen.<ref name="Pawlowska" /> Spesielt ser dette ut til å  dette ut over forekomstene av [[hoppekreps]] av ordenen ''Harpacticoida''. Utover høsten reduseres både elveføringen og turbulensen i sedimentene, og vannmassene faller mere til ro ved fjordbunnene. Derfor stiger mengden biologisk materiale igjen flere steder, og i november er mengden ofte større enn i sommermånedene.<ref name="Pawlowska" /> Produksjonen av marint liv, særlig enkle [[mikroorganismer]], er altså størst om våren og avtar raskt om sommeren, og er meget lav om vinteren. Dersom vinteren er isfri, vil derimot den biologiske primærproduksjonen være større i pelagiske vannmasser.<ref name="Pawlowska" />

Diatomer (sp. ''Fragilariopsis, Pinnularia, Pleurosigma'') teller milliarder for hver liter vann og bruker [[lys]] og næringsstoffer til å binde [[karbondioksid]] og produsere mer organisk materiale. Siden alger og diatomer er svært små, er også de planteetende organismene svært små i fjorden, stort sett kopepoder på 1 – 5&nbsp;mm eller [[krill]] på maksimalt 3&nbsp;cm. Over disse i næringskjeden følger mindre dyreetende organismer som [[amfipoder]], [[vingesnegler]], [[kammaneter]] og [[fiskeyngel]]. Over disse igjen følger kjøttetende [[fisk]], [[måker]], [[Seler|sel]] og [[hval]]. Diatomene er ryggraden i [[næringskjede]]n i mange fjorder. Algene utskiller [[polysakkarid]]er som gir næring for en «suppe» av [[bakterier]]. Bakteriene er uhyre tallrike og utgjør en viktig næringskilde for større organismer, som små svømmende [[flagellater]] (prasinophycean, 0,002 - 0,02&nbsp;mm). Om sommeren er det lite tilbake av bakteriene og algene, nå dominerer diatomer og flagellater sammen med [[dinoflagellater]] (''Gymnodinium'' sp.) og [[flimmerdyr]] (''Parafavella'' sp.) som er mixotrofiske (kan både vegetere på andre organismer, og utføre fotosyntese). I løpet av høsten dør de fleste av dem selv om enkelte kan overleve vinteren.<ref name="Weslawski" />

[[Zooplankton]] er små [[dyr]] som svømmer dårlig og utgjør tre hovedgrupper: [[Mikrozooplankton]] (0,01&nbsp;mm) er i fjorder med mye elvetilførsel dominert av larvene til virvelløse [[bentisk]]e dyr. [[Mesozooplankton]] (0,1 – 1&nbsp;mm) er ofte dominert av planteetende [[hoppekreps]] (''Acartia, Oithona''). [[Makrozooplankton]] (> 1&nbsp;cm) domineres av planteetende (''Thysanoessa inermis'') og øvrige arter [[krill]], dyreetende [[amfipoder]] (''Themisto libellula''), ''medusae'', planteetende svarte ''Limacina helicina'' [[vingesnegl]]er, dyreetende hvite ''Clione limacina'' vingesnegler (liten havengel), og [[fiskelarver]]. Krillen ''Thysanoessa inermis'' er med sine 3&nbsp;cm den største [[pelagisk]]e planteeteren på Svalbard. Blant kjøtteterne er den 20&nbsp;cm lange rosa kamsneglen ''Beroe cucumis'' størst, den livnærer seg på sin mindre fetter ''Martensia ovum''. Større makrozooplankton utgjør på sin side en viktig matkilde for unge [[fisk]] og [[sjøfugl]].<ref name="Weslawski" />

Når en sjelden gang kaldt, lav-salint artisk vann trenger inn i Isfjorden, dominerer den 4&nbsp;cm lange [[Amfipoder|amfipoden]] ''Gammarus wilkitzkii'' samt stedbunden ''Gammarus setosus'' i enkelte sidefjorder - begge foretrekker iskaldt vann. Når varmere, mer saltholdig atlantisk vann trenger inn i fjorden, dominerer den 3&nbsp;cm lange [[krill]]en ''Meganyctiphanes'' og den lille [[vingesnegl]]en ''Limacina retroversa'', mens den atlantiske ''Gammarus oceanicus,'' beveger seg gradvis innover Isfjorden. Oppvarming reflekteres av at [[blåskjell]] (''Mytilus'') kom tilbake til Isfjorden i 2004<ref name="Svalbardposten04052" /> og til Adventfjorden året etter, etter om lag 1&nbsp;000 års fravær på øygruppen.<ref>Weslawski, Jan Marcin: ''[http://www.iopan.gda.pl/projects/Advent-book.pdf Adventfjorden - Arctic Sea in the Backyard]''. Hefte, Polske oseanografiske institutt, Sopot, 2011, side 28. Besøkt 26. desember 2013.</ref> Trolig har blåskjell-larver flytt fritt nordover med det varmere atlantiske vannet.<ref name="Svalbardposten04052" /> I [[2012]] ble det også tatt mye [[lodde]] og stor, gytemoden [[sild]] under forskningsfangst i fjordene - dette er to arter som konkurrerer direkte med polartorsken om føden, som utgjøres av [[raudåte]] og [[ishavsåte]].<ref name="Svalbardposten04052" /> Den norske [[grisetang]]-slekten ''Ascophyllum nodosum'' har vært observert i Isfjorden, men individene kan ha flytt over havet fra Nord-Norge uten å slå rot.

==== Bentisk liv ====
Forekomsten av [[bentos]] (bunndyr) er betydelig i sedimentrike fjorder som Adventfjorden, med overlevelsesmuligheter helt ned mot 30 meters dybde for autotrofiske organismer på fjordbunnen. En studie i 2006-07 kartla mer enn 52 arter av meio- og makrobentos i Adventfjorden<ref name="Pawlowska" />, mens en annen studie fant 46 arter av bentiske [[poredyr]] (encellede protister) fordelt på 37 slekter.<ref>Majewski, Wojciech, og Zajaczkowski, Marek: [http://jfr.geoscienceworld.org/content/37/2/107.abstract «Benthic foraminifera in Adventfjorden, Svlabrd: Last 50 years of local hydrographic changes»], i ''Journal of Foraminiferal Research'', volum 37 nummer 2 2007, side 107-124.</ref> Selv på havbunnen kan fotosyntese foretas av makrofytter, og makroalger på havbunnen produserer generelt mer karbon enn hva plankton gjør, selv om karbonen ikke kommer til samme nytte lengre oppe i vannsøylen (pelagisk).<ref name="Weslawski30" />

Det bentiske bunnlivet er avhengig av mengden organisk materiale som synker fra høyere i vannsøylen, lystilfang, sedimentbevegelse, turbulens og mineralsk avrenning fra brevann.<ref name="Pawlowska" /> Det er størst andel bunnsand og lavest tilfang av sedimenter, leire, og organisk materiale om vinteren. Høyest tilførsel av døde alger og andre mikroorganismer til fjordbunnen forekommer i april, mens mengden leirsedimenter er størst om sommeren. Derimot er mengden dødt, organisk materiale også høyt om senhøsten med en topp i november, fordi opphøret av elveføring fører til redusert turbulens i vannmassene slik at det organiske materialet på fjordbunnen ligger roligere og mer tilgjengelig for bunnfaunaen.<ref name="Pawlowska" />

[[Mikrofytobentos]] omfatter mikroskopiske [[alge]]r og andre [[protister]], og mudderbunnen forhindrer at strømmer og turbulens fører mikroorganismene utover i dypet hvor det er for lite lys til at de kan overleve. Den stadige avsetningen av døde pelagiske organismer fra vannsøylen, gir liv til bakterier på havbunnen som omsetter de døde organismene til næringsstoffer. Bakteriene gir grunnlag for autotrofiske diatomer som kan observeres som olivengrønne dekker på steiner og fjordbunn, eller på tidevannsflater. Akkurat som i vannsøylen, vil også bunnlevende diatomer (''Gyrosigma'' sp.) utskille polysakkarider som gir mat for mikrober, som i sin tur spises av flagellater, som i sin tur spises av flimmerdyr (ciliater) og dinoflagellater (0,1&nbsp;mm).<ref name="Weslawski20" />

[[Meiobentos]] (< 0,5&nbsp;mm) er en svært variert gruppe i elvefjordenes sedimenter, med hoppekreps-ordenen av leddete ''Harpacticoida'', [[flerbørstemarker]] (''Polychaeta''), [[rundormer]] (''Nematoda''), og bjørneliknende ''Tardigrada'' - totalt mer enn 200 fargeløse, dyre- eller planteetende arter. Meiobentos utgjøres også av flimmerdyr og dinoflagellater, som kan forlate fjordbunnen sporadisk for å jakte eller forflytte seg, og gir næring for større dyr. Den dominerende slekten av meiofauna i sand og grusbunn er de myke [[flimmerorm]]ene (''Turbellaria''), en gruppe av [[flatorm]]ene som livnærer seg på [[protozo]]-[[flimmerdyr]]. I finkornet slambunn med lavt oksygeninnhold og høyt næringsinnhold dominerer rundormene med flere titalls arter i Adventfjorden. Ørsmå hoppekreps av ''Harpacticoida''-ordenen og edderkpp-liknende ''Halacarida'' foretrekker fine sedimenter rike på alger og diatomer. Meiofauna er mest tallrik i de næringsrike delta-områdene (10.000 per 10&nbsp;cm²), og mindre tallrike i grovere sedimenter (10 - 100 per 10&nbsp;cm²).<ref name="Weslawski20" /> Den bentiske meiofanuaen er størst i april-mai og i oktober-november, og minst i februar og i juli-august. I en studie i Adventfjorden 2006-07 var den biologiske mengden størst om våren og minst fra november - og gjennom året utgjorde rundormer (''Nematoda'') hele 90 % av individene blant 10 arter, øvrige betydelige grupper er havbørsteormer og ''Herpacticoida''.<ref name="Pawlowska" /> Mer sjeldne er [[muslingkreps]] (''Ostracoda'').

[[Makrozoobentos]] (> 0,5&nbsp;mm) er også tallrike, men finnes i mindre variasjon i de fine og næringsrike tidevannssedimentene med skiftende saltholdighet, nær land. Her lever arter av ormedyr og det viktige krepsdyret ''Onisimus litoralis''. Rur-arten ''Semibalanus balanoides'' lever på steinbunn i tidevannssonen, sammen med grønne og brune alger. Under steinene lever amfipoder av slekten ''Gammarus''. Blant tang og alger lever også sneglene ''Margarites helicinus'', krepsdyrene ''Caprella septentrionalis'', og fisk som ulkearten ''Myoxocephalus scorpius''.<ref name="Weslawski20" /> I studien 2006-07 var mengden makrozoobentos høyest i april og lavest i juli, med en ny topp i november. Gjennom året utgjorde [[flerbørstemarker]] hele 52&nbsp;% av individene blant 42 arter i Adventfjorden. Øvrige betydelige grupper var [[bløtdyr]] (''Mollusca'') som utgjorde 33&nbsp;%, og [[krepsdyr]] (''Crustacea'') med 7&nbsp;%.<ref name="Pawlowska" />

I finkornede sedimenter på mer enn 20 meters dybde, dominerer ulike ormedyr som lever av dødt materiale fra høyere lag. I bratte skråninger hvor vannmasser og sedimenter stadig beveger seg, dominerer mindre ormedyr som ''Chaetozone setosa'' og ''Cossura longocirrata''. Videre nedover i det stabile bunnmiljøet kan bofaste, større ormedyr som ''Maldane sarsi'' og ''Pectinaria hyperborea'' overleve, sammen med dyreetende snegler som den store ''Buccinum undatum'' og den mindre ''Cylichna occulta''.<ref name="Weslawski20" />

[[Makroalge]]r er mer iøynefallende og distinkte grupper av alger og brunalger i grunne kystfarvann, som danner plante-liknende [[tang]]. De antar størrelser på flere centimeter eller meter, noe som øker sjansen for å tilegne seg føde og overleve selv. Makrofytter (tang, «grønske») tilfører store mengder organisk materiale og oksygen, og er en viktigere del av fjordens økosystem enn hva mikrofytobentos er, og mange kan observeres fra tidevannsområdet og ned mot 10 meters dybde som brun (''Saccharina latissima, Palmaria palmata, Fucus distichus/evanescens, Desmarestia aculeata'') eller grønn (''Acrosiphonia'' sp., ''Ulva'' sp.) «tang».<ref name="Weslawski20" /> Tang av slektene ''Laminaria'' (''Laminaria digitata'') og ''Alaria'' (''Alaria esculenta'') kan bli 2-3 meter lange, de har fytosyntetitiske pigmenter - men der stopper også den organiske likheten med planter. De kan danne veritable «skoger» under vann, som de gjør i stort antall ved [[Bohemanflya]] på nordsiden av Isfjorden. Rødalger gjør enda bedre bruk av det sparsomme sollyset i sin fotosyntese, og kan derfor overleve noe dypere nedover enn brunalgene. Når is eller stormer skurer bentiske alger av fjordbunn eller steiner, føres de enten ned i dypet og fortæres av bakterier, eller opp på land hvor de blandes med sand og slam til en illeluktende masse.<ref name="Weslawski20" />