Redigerer Invasjonen av Polen (avsnitt)

==Opptakten til invasjonen==
Etter at Adolf Hitler og [[NSDAP]] (nazipartiet) hadde fått makten i Tyskland i 1933 gikk Hitler tilsynelatende først inn for en forsoningspolitikk med Polen.  Resultatet av denne linjen var den polsk-tyske ikke-aggresjonspakten fra 1934.  Etter Tysklands annektering av [[Østerrike]] i 1938 og mesteparten av [[Tsjekkoslovakia]] i 1939 så snudde naziregimets politikk.

Av spesiell interesse for Tyskland var [[Fristaden Danzig]] (Gdansk og et område rundt) og det faktum at den tyske [[enklave og eksklave|enklaven]] [[Østpreussen]] var skilt fra moderlandet med en smal stripe land kjent som «[[Den polske korridor]]».  Korridoren ga også Polen tilgang til Østersjøen.

Danzigs situasjon var også til pågående irritasjon for tyskerne. Byen hadde en overveiende tysk majoritet på vel over 95 prosent, men hadde etter første verdenskrig blitt skilt fra moderlandet og stilt under Folkeforbundets overhøyhet. Siden begynnelsen av 1930-årene hadde nasjonalsosialistene fått regjeringsmakt også i Danzig, og gikk sterkt inn for gjenforening. I begynnelsen hadde den tyske regjeringen forsøkt å samarbeide med Polen og bedt nazistene i Danzig slutte å lage problemer, men senere gikk også den tyske regjeringen inn for umiddelbar gjenforening. 

{{Sitat|Krigen mot Polen kan bedre forstås som det endelige stadiet i en stort sett ukoordinert bevegelse for å etablere nye territorielle imperier i 1930-årene, enn det konvensjonelle synet som ser det som den innledende konflikten i andre verdenskrig.|note=<ref group="note">The war against Poland can better be understood as the final stage in a largely uncoordinated movement to found new territorial empires in the 1930s, rather than the conventional view that sees it as the opening conflict of the Second World War.</ref><ref>Overy 2021, s. 67</ref>|Historikeren Richard Overy, i boken ''Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945}}

Tidlig i 1939 begynte Hitler å gi ordrer om å forberede å løse «det polske problem» med militære midler.  Tyskland gjentok kravene om reannektering av Danzig i sterkere ordelag, i tillegg til å kreve at det skulle bygges en vei gjennom Den polske korridoren for å knytte sammen Øst-Preussen med resten av Tyskland.  Fall Weiss var klar 3. april.

Hitler og de fleste rådgiverne hans ventet at den polske regjeringen skulle gi etter for disse kravene, slik andre regjeringer hadde gjort før dem. Den polske regjeringen nektet, og ble støttet av Frankrike og Storbritannia.  Begge lovte å forsvare Polen mot tysk aggresjon, og Romania mot andre trusler.  Garantien de ga var dog ikke komplett, da den ikke garanterte polsk eiendomsrett over landområder, bare polsk uavhengighet. Dette økte Hitlers selvtillit, da han regnet med at Frankrike og Storbritannia ikke var villige til å gå til militære mottiltak. Den 28. april trakk Tyskland seg både fra ikke-angrepspakten med Polen og flåteavtalen fra 1935, som begrenset marineopprustning.

Den 4. mai hadde de britiske og franske regjeringene et møte i [[Paris]], hvor de vedtok at «Polens skjebne avhenger av det endelige utfallet av krigen, som igjen avhenger av vår evne til å beseire Tyskland snarere enn sende hjelp til Polen ved krigsutbruddet».  Den polske regjeringen ble ikke informert om dette utfallet, og polsk-britiske forhandlinger i [[London]] fortsatte samtidig.

I mai hadde Polen og Frankrike kommet fram til et hemmelig tillegg til den polsk-franske alliansen fra 1921 som sa at Frankrike skulle tilby Polen våpenhjelp «så fort som mulig».  I tilfelle krig med Tyskland så forpliktet Frankrike seg til å øyeblikkelig starte mindre operasjoner på bakken og i luften, og å starte en større offensiv ikke senere enn 15 dager etter krigserklæringen.  En full militærallianse mellom Polen og Storbritannia skulle underskrives 22. august, men dette ble utsatt av den britiske regjeringen til 25. august.

På samme tid så ble hemmelige samtaler mellom Tyskland og Sovjetunionen holdt i [[Moskva]], som endte i Molotov-Ribbentrop-pakten 22. august.  Hitlers mål med denne pakten var å avverge sovjetisk motstand mot invasjon av landets vestlige nabo.  I et hemmelig tillegg til denne pakten hadde tyskerne og sovjeterne blitt enige om en fordeling av Polen seg i mellom, hvor Tyskland beholdt den vestlige tredjedelen av landet og Sovjetunionen beholdt resten.  Vestlige etterretningstjenester var blitt kjent med innholdet i pakten, men informerte ikke polske myndigheter.

Det tyske angrepet var opprinnelig planlagt til 26. august (se også [[angrepet på Jablonkovpasset]]), men da Storbritannia den 25. august erklærte sin formelle garanti for polsk uavhengighet ble angrepet utsatt til 1. september.  Hitler prøvde 26. august å få overtalt Frankrike og Storbritannia til å ikke gripe inn i en polsk-tysk konflikt.  Han ble under samtalene overbevist om at de vestallierte ikke kom til å erklære krig mot Tyskland, og om de så gjorde så ville de være villige til å gå med på et fordelaktig kompromiss etter at Polen var erobret.  I mellomtiden så var økt aktivitet over grensen, overflyvninger av overvåkningsfly og sabotasje et klart tegn til Polen om at krig var nært forestående.

Den 28. august trakk [[Tyskland]] seg ut av ikke-aggresjonspakten fra 1934.  Den 29. august ga de Polen et ultimatum, hvor de forlangte å få Den polske korridor.  Polakkene nektet, og den [[Tysklands utenriksministre|tyske utenriksministeren]] [[Joachim von Ribbentrop]] erklærte at forhandlingene med Polen var avsluttet.  Polske styrker gjorde seg klare for krig, blant annet ble den polske marinen sendt til Storbritannia 30. august.  Dette var for å unngå å bli ødelagt av den overveldende tyske marinen inne i Østersjøen.  

Samme dag erklærte marskalk Rydz-Śmigly mobilisering av polske styrker, men ble presset av Frankrike til å trekke tilbake ordren.  Franske myndigheter håpet å fremdeles kunne løse konflikten diplomatisk.  Før krigens utbrudd på morgenen 1. september hadde Polen bare klart å mobilisere 70 % av styrkene sine, og mange avdelinger var ikke klare da angrepet begynte.