Redigerer Insulær kunst (avsnitt)

== Insulært metallarbeid ==
[[Fil:NMSMonymuskReliquary2.jpg|venstre|miniatyr|Monymusk-relikvieskrinet, gjort en gang rundt år 750.]]
[[Fil:Derrynaflan paten.jpg|thumb|Derrynaflan-paten, 700- eller 800-tallet.]]
[[Kristendom]]men, den nye religionen, forbød den gamle skikken med å legge gaver og annet gravgods hos de gravlagte. I det minste fra angelsakserne finnes det langt færre arkeologiske funn fra den kristne tiden enn tilfellet er for det store antallet hedensk, førkristent gravgods.<ref>Dodwell (1982), s. 4</ref> De fleste objektene som har blitt bevart fra den kristne perioden har blitt funnet i en arkeologisk sammenheng som antyder at de har blitt skjult i all hast, gått tapt eller blitt forlatt. Det er noen få unntak, mest kjent er fraktbare eller portable helligdommer («[[cumdach]]») for bøker eller [[relikvie]]r, flere har blitt eid uavbrutt i alle år, hovedsakelig av kirker på fastlandet, skjønt [[Monymusk-relikvieskrinet]] har alltid vært i Skottland.<ref>Youngs, ss. 134-140, katalogiserer to eksempler fra Italia og ett i Norge. Se også Laing, som beskriver betydelige stykker fra perioden og området ved ulike punkter.</ref> Generelt er det åpenbart at for de fleste objekter som har overlevd har det skjedd ved tilfeldigheter, og det er kun bevart fragmenter av en del typer, særlig de største og minst fraktbare. Det som er av høyest verdi er enten smykker for adelen, de største og mest forseggjorte objekter var antagelig gjort for menn, eller servise og bestikk, eller gjenstander for kirkens [[alter]]e som tilsynelatende var gjort en meget lik stil. For en del av disse objektene kan de ikke skilles mellom de som var gjort for kirkens alter eller for det kongelige middagsbordet. Det synes mulig, faktisk også sannsynlig, at de fineste kirkestykkene ble gjort av verksteder utenfor kirken, ofte tilknyttet den kongelige husholdning, dog ble det også gjort praktstykker i verksteder knyttet til klostrene.<ref>Youngs, ss. 15-16, 125</ref> Det er bevis som antyder at irske metallarbeidere og [[smed]]er produserte mange av de beste stykkene,<ref>Youngs, ss. 53</ref> imidlertid er funnene fra den kongelige graven ved [[Sutton Hoo]], lengst øst i England, og fra begynnelsen av perioden, blant noe av de vakreste i design og utgjør noe av den fremste håndverksmessige dyktigheten.<ref>Wilson, ss. 16-25</ref> Disse overgår mye av det som ble produsert på Irland.

[[Image:Ardagh chalice.jpg|thumb|right|Ardagh-kalken, ca 750-tallet.]]
Det er et antall store brosjer, inkludert flere av tilsvarende kvalitet som [[Tara-brosjen]]. Bortimot alle disse er oppbevart i [[Irlands nasjonalmuseum]], [[British Museum]], [[Skottlands nasjonale museer]], eller i ulike lokale museer på De britiske øyer. Hver av formgivningene er i sin helhet individuelle i detaljene, og den håndverksmessige dyktigheten er variert i teknikk og kvalitet. Mange elementer i formgivningen kan bli direkte knyttet til elementer som er benyttet i manuskripter. Bortimot alle av de mange teknikkene kjent innenfor metallarbeid kan bli funnet i insulære arbeider. Bevarte steiner benyttet i dekorasjonen er semiedle, hvor [[rav]] og [[kvarts]] er blant de vanligste, foruten også en del bruk av [[Granat (mineral)|granat]]. Farget glass, [[emalje]], og [[millefiori]], antagelig importert, ble også brukt.<ref>Youngs, ss. 72-115, og 170-174 om teknikker; Ryan, Michael i ''Oxford Art Online'', S2; Wilson, ss. 113-114, 120-130</ref>

[[Fil:Notes on the Cross of Cong, detail.png|left|150px|thumb|Detalj fra Congkorset.]]
[[Ardagh-kalken]] og [[Derrynaflan-kalken]], [[paten]] (oblattallerken for nattverden) med stativ, strainer og fat (først oppdaget i 1980), er de mest framstående metallarbeider knyttet til kirken som er bevart for ettertiden. Det er kun tre andre [[Kalk (liturgi)|kalker]], og ingen andre paten, som har overlevd. Disse stykkene er antatt datert til 700- eller 800-tallet, men datering av metallarbeid er vanskelig, og er basert hovedsakelig på sammenligning med manuskripter. Kun fragmenter gjenstår fra hva som antagelig var store stykker i kirkeinnboet, antagelig verker i tre med metallarbeid som en del av verket, slike som helligdommer, relikvieskrin, kors og andre gjenstander.<ref>Youngs, ss. 125-130, og med katalog, inkludert Derrynaflan-forrådet.</ref> [[Congkorset]] er et irsk prosesjonskors og relikvie fra 1100-tallet som viser insulær dekorasjon, muligens lagt til i en bevist nostalgisk ånd.<ref>Rigby, ss. 562</ref> Den bronseforgylte [[Korsfestelseplaketten fra Athlone]], kanskje fra 700-tallet, er det best kjente av en gruppe på ni nedtegnede irske metallplaketter med korsfestelser, og er stilistisk sammenlignbar til figurene på mange av [[Keltisk høykors|høykorsene]]; det kan ha hatt sin opprinnelse fra et bokomslag.<ref>Johnson, Ruth: (1998): «Irish Crucifixion Plaques: Viking Age or Romanesque?» i: ''The Journal of the Royal Society of Antiquaries of Ireland'', Vol. 128, (1998), ss. 95-106. [http://www.jstor.org/stable/25549845 JSTOR]. [https://web.archive.org/web/20110711123122/http://gravelwalks.com/files/Bronze_Plaque_from_Athlone.jpg Bilde av gjenstanden].</ref> Den er i dag bevart i Irlands nasjonalmuseum.

[[Fil:Sutton.Hoo.ShoulderClasp2.RobRoy.jpg|thumb|Tidlig angelsaksisk skulderklips fra [[Sutton Hoo]], tidlig på 600-tallet. Gull, granat, og millefioriglass.]]
Inventaret til en betydelig klosterkirke i denne perioden er vanskelig å se for seg; en ting som synes klart er de fleste av de meget dekorerte manuskriptene ble stilt ut og behandlet som vakker dekor som smykket kirken framfor å være ordinære bøker som ble lest. Den vakreste og mest storslåtte av dem alle, ''[[Kellsboken]]'', hadde flere tekstfeil som ikke var blitt korrigert, og da den ble stjålet i [[1006]] på grunn av sitt verdifulle smykkebelagte metallomslag, ble den tatt fra [[sakristi]]et, ikke biblioteket. Boken kom til rette igjen, men uten omslaget, noe som også ble skjebnen til ''[[Lindisfarne-evangeliene]]''. Ingen av de mest betydningsfulle insulære manuskriptene har fått sine kostbare omslag i metall og pyntet med kostbare steiner bevart for ettertiden, men det er kjent fra dokumentariske bevis at disse var like storslåtte som de få eksemplarer som er bevart på det europeiske fastlandet.<ref>Calkins, ss. 57-60. ''[[Dimma-boken]]'', en evangeliebok i lommeformat fra 700-tallet, har et vakkert omslag fra 1100-tallet.</ref> Den gjenbrukte omslaget for baksiden av [[evangeliene]] fra det tyske klosteret i [[Lindau]], som i dag er oppbevart i [[Morgan Library & Museum|Morganbiblioteket]] i [[New York]],<ref>[http://www.themorgan.org/collections/collections.asp?id=70 Jeweled upper cover of the Lindau Gospels, ca. 880]</ref> ble gjort i sørlige [[Tyskland]] en gang rundt [[880]], sterkt influert av insulær kunst, og er kanskje den beste indikasjonen på hvordan de opprinnelige omslagene på insulære manuskripter faktisk så ut. Det er også bevart et stykke i gull og granat fra et forråd i [[Staffordshire]] som ble funnet i [[2009]], og som ''kan'' være et hjørne av et bokomslag. Formgivningen på [[evangeliebok]]en fra Lindau er dominert av et kors, men hele overflatene er dekorert med paneler mellom korsarmene i flettverkmønster. [[Cloisonné]]-emaljen viser italiensk innflytelse og noe tilsvarende er ikke avdekket på De britiske øyer, men det generelle inntrykket minner svært meget om en [[teppeside]] typisk for et insulær manuskript fra perioden.<ref>Lasko, ss. 8-9, og plate 2; [http://www.themorgan.org/collections/collections.asp?id=67 omslaget til Lindau-evangeliene] {{Wayback|url=http://www.themorgan.org/collections/collections.asp?id=67 |date=20100613042530 }}, fra Morganbiblioteket</ref>