Redigerer Ingvar Kristensen (avsnitt)

==== Spørsmålet om ansvaret for elektrisitetsforsyningen ====
Staten hadde på begynnelsen av 1900-tallet kjøpt opp mange vassdrag for å forhindre spekulasjon i fallrettigheter. Et vassdrag kunne bli kjøpt og solgt flere ganger før det endelig kom i besittelse av en seriøs utbygger. Dette skapte stor prisstigning som ble sett på som svært ugunstig fordi kostnadene ved vannkraftutbygginger dermed kunne bli urimelig store. [[Konsesjonslovene]] ble innført for å forhindre slik spekulasjon, og skulle også forhindre utenlandsk industrietableringer på bekostning av nasjonal industri. Imidlertid var det politiske kontroverser om hva staten skulle gjøre med vassdragene når de først var kjøpt. Opprinnelig var meningen at vassdragene skulle selges videre til kommunene og fylkene, og at noen vassdrag skulle bygges ut av staten for å elektrifisere jernbanen. Først i 1913 ble det vedtatt at staten skulle bygge vannkraftverk.<ref name="SK" />

Generelt var det kommunene som hadde stått for de fleste kraftutbygginger for alminnelig energiforsyning, mens industrien bygget kraftverk for å dekke sitt behov. [[Gunnar Knudsen]] (statsminister 1908–10 og 1913–20) var av den oppfatning ved stortingsforhandlingene om konsesjonslovene i 1909 at hensikten måtte være statlig utbygging. Dette for å skaffe gode vilkår for kraftleveranser til industrien. Statlig ansvar for alminnelig energiforsyning var også vurdert som viktig. I 1919 ble [[Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919|Elektrisitetsforsyningskomisjonen]] opprettet av stortinget for å utarbeide en landsomfattende plan for rasjonell kraftforsyning. Det var på denne tiden åpenbart at en stod ved et veiskille både teknologisk og samfunnsmessig.<ref name="SK" />

Kristensen hadde i sin posisjon en sentral rolle som leder av statsetaten som tok seg av den faglige siden av denne typen spørsmål. Kristensen argumenterte for at staten skulle få monopol på levering av kraft til alminnelig forsyning. Han hadde flere innvendinger mot at kommunene skulle stå for energiforsyningen: Kommunene mente han så på sine egne geografisk isolerte behov, og ikke hva som var rasjonelt for et større distrikt. Det var på denne tiden også vanskelig for fattige kommuner som lå langt unna vannfall å få kraftforsyning. Han mente vider at kommune ikke hadde langsiktige mål. De så ofte på sine anlegg for kraftforsyning som en viktig inntektskilde og hadde dermed interessa av å holde høye priser. Kristensens hovedpoeng var at kraftforsyningen måtte utvikle seg fra å være et lokalt anliggende, til å bli en infrastruktur som må komme alle landsdeler til gode. Dette skulle skje  med bygging av store kraftverk og [[Overføringsnett|kraftlinjer]]. Vassdragsdirektøren led nederlag for sitt syn da staten i 1916 solgte sine eierinteresser i [[Tafjordvassdraget]] til 13 kommuner i [[Møre og Romsdal]]. Dette til tross for at Vassdragsvesenet hadde laget planer for utbygging.<ref name="SK" />