Redigerer Ingjald Illråde (avsnitt)

==''Ynglingatal'' og ''Historia Norwegiae''==
[[File:Ynglingesaga 23 Gerhard Munthe.jpg|thumb|Ingjald og hans datter Åsa; [[Gerhard Munthe]]s illustrasjon til [[Heimskringla]], 1898]]
Det er verdt å merke seg at den tidlige skalden [[Tjodolv den kvinværske]] i ''[[Ynglingatal]]'' ikke beskriver Ingjald som en ond eller dårlig konge, men tvert imot omtaler han som en «''djerv konge''».

{|
|-
|''Ok Ingjald''
|Og røyk veltet
|-
|''í fjörvan trað''
|på Räning
|-
|''reyks rösuðr''
|da ild kvalte
|-
|á Ræningi,
|Ingjald levende
|-
|þá er húsþjófr
|og hustjuven
|-
|hyrjar leistum
|steig igjennom
|-
|goðkonung
|guders ætling
|-
|í gegnum steig.
|på gloheit lest.
|-
|-
|Ok sá urðr
|Slik lagnad
|-
|allri þjóðu
|sjelden var
|-
|sjaldgætastr
|blant svearne,
|-
|með Svíum þótti,
| - det alle syntes -
|-
|er hann sjálfr
|at han sjøl
|-
|sínu fjörvi
|en djerv konge
|-
|frœknu fyrstr
|skulle ende
|-
|um fara vildi.<ref>[http://web.archive.bibalex.org/web/20051231070651/http://www.heimskringla.no/original/heimskringla/ynglingasaga.php Tjodolv den kvinværske, Ynglingatal, vers 20]</ref>
|sitt eget liv.<ref>Norsk oversettelse ved Anne Holstmark og Didrik Arup Seip, Norges kongesagaer (Heimskringla), 1981</ref>
|}

''[[Historia Norwegiæ]]'' gir en latinsk oppsummering av ''Ynglingatal'' som også er eldre enn Snorre. Etter kong Anund står det om Ingjald:
{|
|
''Post istum filius suus Ingialdr in regem sublimatur, qui ultra modum timens Ivarum cognomine withfadm regem tunc temporis multis formidabilem se ipsum cum omni comitatu suo cenaculo inclusos igne cremavit. Ejus filius Olavus cognomento tretelgia [...]''<ref>Storm, Gustav (editor) (1880). ''Monumenta historica Norwegiæ: Latinske kildeskrifter til Norges historie i middelalderen'', Monumenta Historica Norwegiae (Kristiania: Brøgger), pp. 101-102.</ref>
|
''Etter ham ble sønnen hans, Ingjald, gjort til konge. Han var så over alle grenser redd for en annen konge, Ivar, med tilnavnet Vidfavne, som på den tiden var en trusel for mer enn én, at han brente seg selv og hele hirden sin inne i en gildeskåle. Sønnen hans, Olav, med tilnavnet Tretelgje,[...]''<ref>Theodricus Munk, Historien om de gamle norske kongene, Norges historie (Thorleif Dahls kulturbibliotek), 1990, s 28</ref>
|}