Redigerer Ikaria (avsnitt)

=== Osmansk tid ===
[[Fil:GR-Ikaria-map.svg|thumb|Moderne gresk kart over Ikaria.]]
[[Malteserordenen|Sankt Johannes-ridderne]] (den senere [[Malteserordenen]]), som hadde sin base på [[Rhodos]], utøvde en viss kontroll over Ikaria fram til [[1521]] da [[Det osmanske rike]] la øya inn under seg. Da osmanene sendte de første skatteleggeren som kom for å presse penger av innbyggerne lot øyboerne ham henge til han ikke plagde dem mer. Da tyrkerne kom for å undersøke var det ingen som ville peke ut de skyldige, og tyrkerne innså at det var ingen økonomisk gevinst i å straffe hele befolkningen på Ikaria.<ref>Georgirenes, Joseph (1677): [http://books.google.no/books?id=y1eKHscpLHsC&printsec=frontcover&dq=inauthor:%22I%C5%8Ds%C4%93ph+Ge%C5%8Drgarin%C4%93s%22&hl=no&sa=X&ei=yOo-UrSBPdTX4QTRxIGoBw&ved=0CC8Q6AEwAA#v=onepage&q&f=false ''A Description of the Present State of Samos, Nikaria, Patmos, and Mount Athos''], London</ref>

Tyrkerne hadde en løs administrasjon av Ikaria og sendte ikke noen myndighetsperson til Ikaria i flere århundrer. Den beste redegjørelse fra disse årene er fra erkebiskop Josef Georgirenes<ref>[http://www.dourisfamily.org/whoswho/Joseph%20Georgirenes.pdf Joseph Georgirenes, Bishop of Samos & Ikaria 1666 – 1671] {{Wayback|url=http://www.dourisfamily.org/whoswho/Joseph%20Georgirenes.pdf |date=20130926202333 }} (PDF)</ref> som i [[1677]] beskrev at øya hadde tusen hardføre, langlivet innbyggere som var blant de fattigste i Egeerhavet.<ref>Georgirenes, Joseph (1677), [http://books.google.no/books?id=z442AAAAMAAJ&pg=PA1&dq=description+present+state+samos&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false s. 54-70]; Georgirenes er kilden for sammendraget av den tradisjonelle kulturen som følger.</ref> Uten en havn var øya avhengig for sin meget begrensete samhandling med verden utenfor av små fartøyer som ble trukket opp på strendene. Innbyggerne hadde godt omdømme for sine små båter som var bygget av [[Edelgranslekten|edelgran]], som det var rikelig av på Ikaria. De solgte båter og tømmer for mynter og korn på [[Khíos]]. I havområdene ved kysten av øya, forsikret Georgirenes, skaffet de beste muslinger blant alle øyene rundt. Geiter og sauer gikk uforstyrret i det berglendte landskapet. [[Ost]] ble framstilt for eget forbruk i hver husholdning. Ikaria var på [[1600-tallet]] uvanlig i den forstand at den [[vin]] de produserte ikke ble ekspert, men lagret på tønner for eget konsum, og de fortsatte å lagre den på gammeldags vis i terrakottakrukker, ''[[Pithos|pithoi]]'', som ble grav ned i jorda.

Bortsett fra tre små byer som hver av dem ikke hadde mer enn 100 hus,<ref>Georgirnes (1677), s. 58. Sitat: «Cachoria, Steli, famous for its nut-trees, and Musara, with its church containing relics of Saint Theoctistes of Lesbos; the Byzantine ruins remained of a larger town than any existing village»</ref> men det var tallrike små landsbybosetninger hvor hvert hus hadde en frukthage bak en mur og noe dyrket mark. I motsetningen til tett bygde byene på Samos bodde innbyggerne adskilt i befestede, men enkle, umøblerte gårder. De som uten sengetøy og stappet sitt eget tøy rundt seg. Befolkningen ble ofte svært gamle.<ref>Georgirenes (1677), s. 61. Sitat: «it being an ordinary thing to see persons in it, of an 100 years of age, which is a great wonder, considering how hardily they live.»</ref> De omgikk ikke med fremmede og giftet seg kun med hverandre.

Ruinene av et [[fyrtårn]] på et forberg som var vendt mot Samos, kalt for «Ikaros' tårn», var forbudt for øyboerne på Ikaria å gå til, da tradisjonen hevdet at det var en skatt som lå der.<ref>Georgirenes (1677), s. 57</ref>

I [[1827]], under [[den greske selvstendighetskrigen]] (1821–1829), brøt Ikaria ut fra [[Det osmanske riket]], men øya ble ikke inkludert i det smale området som utgjorde det første uavhengige Hellas, og ble tvunget til å akseptere tyrkisk styre for ytterligere noen år.<ref name="Papalas">Papalas, Anthony J. (2004): ''Rebels and Radicals Icaria 1600–2000'', Bolchazy-Carducci Publishers</ref>