Redigerer Hundreårskrigen (avsnitt)

== Hundreårskrigen ==
=== Begynnelsen på krigen: 1337–1360 ===
[[Fil:BattleofSluys.jpeg|thumb|left|Slaget ved Sluys fra et manuskript med ''Froissarts krøniker'', Brugge, ca. 1470]]
Åpen fiendskap brøt ut da franske skip begynte å rekognosere kysten ved Den engelske kanal, og i [[1337]] krevde [[Filip VI av Frankrike]] lenet [[Gascogne]] ved å hevde føydal lov og uttalte at [[Edvard III av England]] hadde brutt sin ed (troskapsbrudd) ved ikke å ta seg av behovene og kravene til sin overherre. Edvard III svarte med å si at han faktisk var den rettmessige arvingen til den franske trone, og på [[allehelgensdag]] kom [[Henry Burghersh]], biskopen av Lincoln, til Paris med denne utfordringen fra kongen av England. Krigen var blitt erklært.

I de første årene av krigen allierte Edvard III seg med adelen i [[Nederlandene]] og [[burgh]]ene i [[Flandern]], men etter to militære felttog hvor ingenting ble oppnådd, falt denne alliansen sammen i [[1340]]. Betaling av subsidier til tyske fyrster og kostnadene av å opprettholde en hær utenlands førte den engelske regjeringen mot [[konkurs]] og ødela i stor grad Edvards prestisje. Til havs hadde Frankrike overherredømme for en tid ved å bruke mannskap og krigsskip fra [[republikken Genova]]. Flere byer langs den engelske kysten ble angrepet og herjet, en del gjentatte ganger. Det førte til frykt og forstyrrelse hos den engelske kystbefolkningen. Det var også en konstant frykt for at franskmennene ville invadere England. Fransk sjømakt førte til økonomiske forstyrrelser i England da det senket eksporten av ull til Flandern og importen av vin fra [[Gascogne]]. Imidlertid i 1340, i et forsøk på å forhindre en engelsk hær i å gjøre landgang på kontinentet, ble den franske flåten bortimot ødelagt i [[slaget ved Sluys]]. Etter dette var England i stand til å dominere sjøfarten i [[Den engelske kanal]] for resten av krigen og forhindret muligheten for en fransk invasjon av [[De britiske øyer]].

[[File:Crécy - Grandes Chroniques de France.jpg|thumb|right|[[Slaget ved Crécy]], 1346]]
I [[1341]] førte konflikten over tronfølgen i [[hertugdømmet Bretagne]] til [[Bretonske tronfølgerkrigen|den bretonske krigen]] hvor Edvard støttet [[Johan V av Bretagne|Johan V av Montfort]] og Filip støttet motparten, [[Karl av Blois]]. Hendelsene i de neste få årene var fokusert på framgangen og tilbakeslagene i kampene i [[Bretagne]] hvor byen [[Vannes]] skiftet herredømme flere ganger, foruten også hærtokt inn i [[Gascogne]] med blandet suksess for begge parter.

I juli [[1346]] satte Edvard i gang en storstilt invasjon over kanalen, og gikk i land på [[Cotentin]]halvøya i [[Normandie]]. Den engelske hæren erobret byen [[Caen]] på kun en dag, noe som overrasket franskmennene som hadde forventet at byen skulle holde ut lengre. Filip samlet sammen en stor hær, men Edvard valgte å marsjere nordover mot [[Nederlandene]], herjet og ødela etter hvert som han avanserte framfor å erobre og holde på noe landområde. Til sist forsto han at han ikke var i stand til å utmanøvrere Filip, og stilte da opp sine styrker for slag. Filips hær gikk raskt til angrep, men det berømte [[slaget ved Crécy]] ble en stor katastrofe for de franske, hovedsakelig kreditert de [[Engelsk langbue|engelske langbuene]] og at den franske kongen tillot sin hær å angripe før de var samlet og klare.<ref> [http://www.britishbattles.com/100-years-war/crecy.htm «The Battle of Creçy 1346»], ''British battles'' </ref><ref> [http://www.luminarium.org/encyclopedia/crecy.htm «Battle of Crécy (August 26, 1346)»], med lenker til andre ressurser </ref> Edvard fortsatte deretter videre nordover uten å møte motstand og beleiret byen [[Calais]] ved kanalen. Den ble erobret i [[1347]]. Det ble en viktig strategisk sted for de engelske. Det gjorde det mulig å ha tropper fast og trygt i Frankrike. Calais forble under engelsk kontroll til mot slutten av krigen i [[1558]] da den ble gjenerobret av de franske. I samme tidsrom, den [[17. oktober]] [[1346]], gikk England seirende ut av [[slaget ved Neville's Cross]] mot [[Skottland|skottene]], hvor den skotske konge [[David II av Skottland|David II]] ble tatt til fange, noe som i stor grad passiviserte Skottlands deltagelse på fransk side i årene framover.<ref> [http://www.battlefieldstrust.com/resource-centre/medieval/battleview.asp?BattleFieldId=28 «Battle of Neville's Cross 17th October 1346»]. ''UK Battlefields Resource Centre'' </ref>

I [[1348]] begynte [[svartedauden]] å herje Europa.<ref> Birdsall, Jean (red. Richard A. Newhall) (1953): ''The Chronicles of Jean de Venette'', N.Y. Columbia University Press. Introduction s. 3-5.</ref> I [[1356]], etter at pesten hadde passert og England igjen var i stand til å komme seg finansielt igjen, invaderte Edvards sønn av samme navn, prinsen av Wales, kjent som [[Edward, den svarte prinsen]], Frankrike fra Gascogne, og han vant en stor seier i [[Slaget ved Poitiers (1356)|slaget ved Poitiers]].<ref> Belloc, Hilaire (1913): [http://www.archive.org/details/poitiers00belluoft ''Poitiers''], London: H. Rees. Via [[Internet Archive]].</ref>

[[Fil:Jacquerie meaux.jpg |right|thumb|''Jacquerie'', de opprørske bøndenes nederlag]]
Etter slaget ved Poitiers, ble den franske landsbygda kastet inn i det komplette kaos. Plyndringen og omstreifende herjinger fra både adelen og profesjonelle soldater var voldsom og omfattende. Adelen hadde ingen omtanke for de bøndene som de var formodet å beskytte. I [[1358]] samlet bøndene seg til opprør i hva som siden ble kalt for ''[[Jacquerie]]''<ref> Birdsall, Jean (1953): ''The Chronicles of Jean de Venette'', kapitlene 1347, 1356</ref> ettersom adelen hånte bønder som «Jacques» eller «Jacques Bonhomme» grunnet deres polstrete skjorter, ''jacque''.<ref> [[Tuchman, Barbara]] (1978): ''A Distant Mirror: The Calamitous 14th Century''. Alfred A. Knopf, NY, s. 155ff.</ref> De privilegerte i Frankrike, adelen, handelsklassen, og presteskapet, tvang bondestanden til å betale stadig økende skatter og til tvangsarbeid, foruten å stille som soldater for å beskytte godsene til de rike, uten kompensasjon.<ref> Dommanget, Maurice (1971): ''La Jacquerie'', Paris</ref> Det var de umiddelbare årsakene til de spontane opprørene i nordlige Frankrike i [[1358]]. Underliggende lå også at bøndene la skylden for nederlaget ved Poitiers på adelen, og i tillegg kom uroen og forstyrrelsen ved at blant annet engelske, tyske og spanske soldater, foruten leiesoldater uten oppdragsgivere, og rene banditter drev ukontrollerte plyndringstokt rundt om på landsbygda. De drepte, stjal og voldtok uten at de franske myndighetene viste interesse eller maktet å hindre dem.

En redegjørelse om opprøret av den samtidige kronikøren [[Jean le Ble]] omfattet beskrivelser av forferdelig grusomheter; bøndene «drepte en ridder, satte ham på et spidd og stekte ham mens hans hustru og barn så på...»<ref> Cohn, Jr., Samuel K. (2005): [http://books.google.no/books?id=7zNo7eFPZ9gC&pg=PA152&lpg=PA152&dq=%22killed+a+knight,+put+him+on+a+spit,+and+roasted+him+with+his+wife+and+children+looking+on%22&source=bl&ots=EifBhiI-mK&sig=N-emK3rQd-SB7y4IKCPeYRnWcrc&hl=no#v=onepage&q=%22killed%20a%20knight%2C%20put%20him%20on%20a%20spit%2C%20and%20roasted%20him%20with%20his%20wife%20and%20children%20looking%20on%22&f=false ''Popular Protest in Late Medieval Europe'']. Manchester: Manchester University Press. s. 152</ref> Men opprøret manglet organisering og spredte seg ukontrollert. Opprøret ble slått ned av den franske adelen ledet av [[Karl II av Navarra]], fetter, svoger og dødsfiende av den franske regenten, hvis trone han forsøkte tilrane seg. I et hærtokt gjennom regionen [[Beauvais]] ble utallige bønder lynsjet, og rundt 20 000 bønder ble drept i raseriet som fulgte, og i massakrer andre steder.<ref> [http://www.historyguide.org/ancient/jacquerie.html «Jean Froissart on the Jacquerie (1358)»], ''The History Guide''</ref>

Edvard invaderte Frankrike for tredje og siste gang i håp om å dra fordel av uroen og erobre den franske tronen, men selv om ingen fransk hær samlet seg mot ham, var han likevel ikke i stand til å ta [[Paris]] eller [[Reims]] fra [[Le Dauphin|''dauphin'']], den franske tronarvingen, den senere kong [[Karl V av Frankrike]]. Han forhandlet fram [[Freden i Brétigny|fredstraktaten av Brétigny]] som ble signert i [[1360]]. De engelske kom dog fordelaktig ut av denne fasen av krigen med halvparten av [[Bretagne]], [[Aquitaine]] (i seg selv en fjerdedel av Frankrike), [[Calais]], [[Ponthieu]], og omtrent halvparten av Frankrikes vasallstater som deres allierte, noe som representerte en åpenbar fordel for et forent England mot et generelt splittet Frankrike.

=== Første fred: 1360–1369 ===
[[Fil:100 Years War France 1435 no-1.svg|mini|Situasjonen i 1435]]
Da [[Johan II av Frankrike|Johan II]]s sønn [[Ludvig I av Anjou|Ludvig I]], hertug av Anjou, sendt til de engelske som gissel på vegne av Johan II, rømte i [[1362]], overga Johan II seg ridderlig og vendte frivillig til fangenskap til England. Han døde i fangenskap i [[1364]] og [[Karl V av Frankrike|Karl V]] etterfulgte ham som konge av Frankrike.

Freden i Brétigny hadde fått Edvard til å gi avkall på sitt krav på den franske trone. På samme tid utvidet det stort hans områder i [[Aquitaine]] og bekreftet hans erobring av [[Calais]]. Den ratifiserte versjonen, freden i Calais, hadde en mindre endring: utveksling av nasjonale avsvergelser ville skje etter utveksling av områder, ikke umiddelbart, slik som det hadde blitt fastsatt i fredsavtalen i Brétigny.

Grunnet [[kongedømmet Navarra]]s angrep i Frankrike, gjorde Edvard III ytterligere et forsøk på å kreve større territorier fra den franske konge. Karl V passifiserte kongen av Navarra ganske raskt. Med tiden hadde Edvard III glemt den formelle utvekslingen av avsvergelser av nasjonaliteter. Imidlertid måtte begge monarkene ''de facto'' oppfylle avtalen; Edvard III måtte slutte å benytte seg av det franske våpenskjoldet som en del av det engelske, og agenter fra den franske kongene kunne ikke lenger trenge seg inn i Aquitaine.

Prinsen av Wales, nå også fyrste av Aquitaine, la skatt på sine undersåtter for at de skulle betale for krigen i [[Kongedømmet Castilla|Castilla]]. Protester kom ikke fra folkene i de områdene som nylig var blitt avgitt til den engelske kronen, fra engelske [[Gascogne]]. Før tapet av fransk overherredømme, hadde folkene i Gascogne vært kontrollert av en fjern hertug, men nå ville de engelske ha langt tettere kontroll på dem. Således protesterte greven av Armagnac til sin lensherre, som var kongen av England, men selv før det var mulig for den engelske monarken å svare, hadde greven bedt om innblanding fra Paris.

Innledningsvis var ikke [[Karl V av Frankrike|Karl V]] sikker på hvordan han skulle forholde seg til denne bønnen. Om han aksepterte, ville det være jevngodt med å bryte fredsavtalen. Han samrådde med sin advokater og rådgivere. De argumenterte at ettersom Edvard III ikke hadde gjort utvekslingen av avsvergelser, var Aquitaine fortsatt under fransk overhøyhet og Karl V kunne lovlig akseptere bønnen. I [[1369]] erklærte Karl V av Frankrike krig mot Edvard III under det påskudd at han ikke hadde oppfylt vilkårene i fredsavtalen i Brétigny.

=== Fransk herredømme under Karl V: 1369–1389 ===
[[Fil:Du Guesclin Dinan.jpg|thumb|Rytterstatue av Du Guesclin i [[Dinan]], Frankrike]]
Styret til Karl V opplevde at de engelske ble presset tilbake. Selv om den bretonske krigen gikk i Englands favør i [[slaget ved Auray]], måtte hertugene av Bretagne etter hvert forsone seg med den franske trone. Den bretonske ridder [[Bertrand du Guesclin]], ble en av de mest kjente og suksessfulle franske generalene under hundreårskrigen.

På samme tid var den svarte prinsen opptatt med krigføringen på [[Den iberiske halvøy]] fra [[1366]], men på grunn av sykdom ble han avløst fra sin kommando i [[1371]], samtidig var Edvard III blitt for gammel til å slåss, noe som ga de franske ytterligere fordeler. [[Peter I av Castilla]], med tilnavnet den grusomme, hvis døtre [[Constance av Castilla, hertuginne av Lancaster|Constance]] og [[Isabella av Castilla, hertuginne av York|Isabella]] var gift med brødrene til den svarte prins, henholdsvis [[John av Gaunt]] og [[Edmund av Langley]], ble avsatt og drept av sin halvbror [[Henrik II av Castilla]] som tok tronen med støtte fra Du Guesclin og franskmennene under borgerkrigen i Castilla [[1366]]-[[1369]]. Det brøt deretter ut krig mellom [[Castilla]] og Frankrike på den ene siden, mens [[Portugal]] og England på den andre siden.

=== Andre fred: 1389–1415 ===
[[Fil:Battle najera froissart.jpg|thumb|Slaget ved Nájera, fra manuskript fra 1400-tallet, de engelske og Peter I av Castilla til venstre.]]
England var også plaget med indre strid i løpet av denne perioden, som opprør på [[Irland]] og i [[Wales]] som igjen ble fulgt av fornyet grensekrig med [[Skottland]] og to adskilte borgerkriger. De irske vanskelighetene fulgte det meste av styret til [[Rikard II av England|Rikard II]] som ikke hadde klart å løse dem på den tiden da han mistet livet og tronen til sin fetter [[Henrik IV av England|Henrik IV]], som tok makten i [[1399]].

Selv om Henrik IV hadde planlagt krigføring i Frankrike, var han ikke i stand til å sette planene i gang i løpet av sin korte tid som konge. I mellomtiden hadde den franske kong [[Karl VI av Frankrike|Karl VI]] blitt stadige mer mentalt syk, og det utløste en åpen maktkamp mellom hans fetter [[Johan den uredde]] og hans bror [[Ludvig av Orléans]]. Etter at Ludvig ble myrdet, tok [[Armagnac-partiet]] den politiske makten i opposisjon til Johan. I [[1410]] søkte begge sider støtte fra de engelske styrkene i den franske borgerkrigen.

Dette ble fulgt av [[Owain Glyndŵr]]s opprør i [[Wales]], et opprør som ikke ble endelig slått ned før i [[1415]] og faktisk resulterte i delvis walisisk uavhengighet for et antall år. I [[Skottland]] førte endringen i styret i England til en rekke hærtokt over grensen som ble slått tilbake med en engelsk invasjon i [[1402]] og med et nytt tungt nederlag for skottene i [[slaget ved Homildon Hill]].<ref> Cavendish, R. (2002): «The Battle of Homildon Hill» i: ''History Today'', '''52'''(9), s. 54-55.</ref> Strid over krigsbyttet fra denne aksjonen mellom Henrik IV og [[Henry Percy, 1. jarl av Northumberland]] førte til en langvarig og blodig kamp mellom de to for kontrollen over det nordlige England som resulterte i en nesten total utslettelse av Percy-familien innen [[1408]]. Gjennom hele denne perioden var England også utsatt for gjentatte angrep fra franske og [[Skandinavia|skandinaviske]] [[pirat]]er, noe som var ødeleggende for handelen og marinen. Disse problemene utsatte en gjenopptagelse av striden med Frankrike fram til [[1415]].

=== Gjenopptakelse av krigen under Henrik V: 1415–1429 ===
Det siste fasen av spenningen som styrket Frankrike mellom [[1415]] og [[1435]] er den mest berømte fasen av hundreårskrigen. Det hadde vært lagt planer for å erklære krig helt siden Henrik IV kom på tronen i 1399. Imidlertid var det hans sønn, Henrik V, som til sist ble gitt muligheten. I 1414 avviste han et tilbud fra Armagnac-partiet om å gjenopprette grensene til Brétigny som gjenytelse for hans støtte. Isteden krevde han en tilbakevending til de territoriale forholdene under styret til [[Henrik II av England|Henrik II]]. I august gjorde han landgang med en hær ved [[Harfleur]] og erobret byen, skjønt den gjorde motstand lengre enn forventet. Det betydde at på den tiden han kunne marsjere videre, var det meste av årstiden hvor det var mulig å drive krigføring allerede over. Selv om han var fristet til å marsjere direkte mot Paris, valgte han å ta herjingstokt over Frankrike mot engelskokkuperte [[Calais]]. I en kampanje som minnet om Crécy, fant han seg snart utmanøvrert og med manglende forsyninger, og måtte stille opp mot en langt større fransk hær i [[slaget ved Agincourt]] nord for [[Somme]]. Til tross for hans disfavør, var hans seier nær total; det franske nederlaget var katastrofalt med tap av mange av lederne fra Armagnac-partiet. Rundt 40 prosent av den franske adelen ble drept ved Agincourt etter at Henrik beordret at fangene skulle henrettes.<ref name="population"/>

[[File:Vigiles du roi Charles VII 53.jpg|thumb|Slaget ved Baugé i 1421 hvor en hær på 10 000 engelskmenn led nederlag for en felles skotsk-fransk hær på 6000.]]
Den engelske kongen erobret det meste av [[Normandie]], inkludert [[Caen]] i 1417 og [[Rouen]] den 19. januar 1419, og gjorde Normandie engelsk igjen for første gang på to århundrer. Han gikk inn i en formell allianse med [[hertugdømmet Burgund]] som hadde erobret Paris etter at [[Johan den uredde]] var blitt myrdet i 1419. Henrik møtte den mentalt syke franske konge [[Karl VI av Frankrike|Karl VI]], som signerte [[fredstraktaten i Troyes]], hvor det ble bestemt at Henrik skulle gifte seg med Karls datter [[Katherine av Valois|Katherine]] og at Henriks arvinger skulle arve Frankrikes trone. ''Dauphin'', tronarvingen, [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]], ble erklært illegitim. Henrik reiste formelt inn i Paris senere dette året og enigheten ble bekreftet av den franske ''Estates-General'', [[Stenderforsamling]]en.

Henriks framgang ble nå stoppet av en skotsk hær på rundt 6000 menn som var kommet til Frankrike. Den [[21. mars]] [[1421]] knuste en fransk-skotsk styrke, ledet av [[John Stewart, jarl av Buchan]], en langt større engelsk hær i [[slaget ved Baugé]],<ref> [http://www.historyofwar.org/articles/battles_bauge.html «Battle of Baugé, 21 March 1421»], ''Historyofwar.org''</ref> og hvor den engelske kommandanten [[Thomas, 1. hertug av Clarence]] ble drept, dessuten ble de fleste engelske ledere også drept eller tatt til fange. De franske var så takknemlig at Buchan øyeblikkelig ble forfremmet til posisjonen som ''[[Connétable de France]]'', middelalderens høyeste militære embete i Frankrike. Kort tid etter slaget ved Baugé døde Henrik V ved [[Meaux]] i [[1422]], og ikke lenge etter døde også Karl VI i Paris. Henrik V barnebarn, den ett år gamle [[Henrik VI av England|Henrik VI]], ble kronet til konge av England og Frankrike, men Armagnacs-partiet forble lojale til Karls sønn, og dermed medlem av [[huset Valois]], [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]], og krigen fortsatte i det sentrale Frankrike.

De engelske fortsatte å angripe Frankrike og i [[1429]] beleiret de den betydningsfulle franske byen [[Orléans]]. Et angrep på en engelsk forsyningskonvoi førte til trefningen som i dag er kjent som «[[slaget om sildene]]» da [[John Fastolf]] i nærheten av den franske byen [[Rouvray]] lot sine rundt 300 vogner med forsyninger, hovedsakelig fylt med [[sild]], danne en sirkel rundt sine rundt 1500 bueskyttere og soldater, og slo tilbake et ukoordinert skotsk-fransk angrep på kanskje rundt 4000 menn. Senere det samme året fikk de franske en frelser i form av en bondepike fra [[Domrémy-la-Pucelle|Domremy]], skjønt hun ble kjent som ''la Pucelle d’Orléans'', «jomfruen av Orléans». Det var [[Jeanne d’Arc]].

=== Fransk seier: 1429–1453 ===
{|align="right" cellpadding="10" style="background-color:#FFFFCC; width:30%; border: 1px solid #aaa; margin:5px; font-size: 92%;"
|'''<u><big> Jeanne d’Arc </big></u>'''
[[Fil:Joan of Arc miniature graded.jpg| frameless|right|150px]]
Ved å hevde guddommelig veiledning ledet [[Jeanne d’Arc]] ([[1412]]-[[1431]]) den franske hæren til flere betydningsfulle seirer under hundreårskrigen som brola vegen for at [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]] ble kronet som konge av Frankrike. 

Hun ble til sist tatt til fange av [[Hertugdømmet Burgund|burgunderne]], da alliert med England, fraktet til de engelske i bytte for penger, stilt for retten av den pro-engelske biskop av Beauvais, anklaget for «insubordinasjon og kjetteri»,<ref> Warner, Marina (1999): [http://books.google.no/books/about/Joan_of_Arc.html?id=_bD6v280aK4C&redir_esc=y ''Joan of Arc, Image of Female heroism''], University of California Press, s. 5</ref> og [[brenning på bål|brent på bålet]] dem 30. mai 1431, kun 19 år gammel.<ref> Barrett, W.P., red. (1932): ''The trial of Jeanne d'Arc''. New York: Gotham house. OCLC [http://www.worldcat.org/oclc/1314152 1314152].</ref>
|}

Ved 1424 havnet onklene til Henrik VI i en krangel om barnets regentskap, og den ene, [[Humphrey av Lancaster, 1. hertug av Gloucester| Humphrey, hertug av Gloucester]], gift med [[Jacoba I av Holland]], grevinne av Hainaut, invaderte Nederland for å erobre hennes tidligere besittelser, men det førte ham i direkte konflikt med [[Filip III av Burgund|Filip III, hertug av Burgund]].

Ved [[1428]] var de engelske igjen klare for å fortsette krigen og beleiret [[Orléans]]. Deres styrker var ikke tilstrekkelige for å erobre byen, men likevel forble de langt større franske styrkene passive. I [[1429]] overbeviste [[Jeanne d’Arc]] den franske tronarvingen om å sende henne til Orléans, hun hevdet at hun hadde mottatt visjoner fra [[Gud]] som befalte henne å drive ut engelskmennene. Hun løftet moralen til de lokale troppene og de angrep de engelske skansene, og tvang dem til å oppheve beleiringen. Inspirert av Jeanne, tok franskmennene flere engelske befestninger langs [[Loire]]. I et brev til borgerne av Tournai (i dag i Belgia) den 25. juni 1429 skrev hun: «...Jomfruen vil la dere vite at her, i åtte dager, har hun jaget de engelske ut av alle steder de holdt ved elven Loire ved angrep eller på andre måter: de er døde eller fanger eller mismodige fra å kjempe. Tro hva dere har hørt om jarlen av Suffolk, herren la Pole og hans bror, herre Talbot, Scales, Fastolf; mange flere riddere og ledere enn disse er beseiret.»<ref> Jeanne d’Arcs brev til borgerne i Tournai, 25. juni 1429; ''Quicherat V'', s. 125–126, overs. Wikipedia.</ref>

[[Fil:Hundred years war.gif|thumb|250px|left|Hundreårskrigens utvikling. Franske områder: gule; engelske: grå; burgunderske: mørk grått.]]
Kort tid etter brøt en fransk hær på rundt 8000 menn gjennom den engelske forskansningen med bueskyttere ved [[Patay]] med 1500 tungt kavaleri, beseiret en engelsk hær på 3000 menn ledet av [[John Fastolf]] og [[John Talbot, 1. jarl av Shrewsbury]]. Denne seieren åpnet vegen for den franske tronarvingen til å marsjere til [[Reims]] for sin kroning som [[Karl VII av Frankrike]].

Etter at Jeanne d’Arc ble tatt til fange av burgunderne i [[1430]], senere solgt til de engelske, stilt for kirkerett og henrettet, ble franskmennene oppholdt i forhandlinger. Men i [[1435]] byttet burgunderne under Filip III side, signerte [[Kongressen i Arras|traktaten i Arras]] og reiste tilbake til Paris og til kongen av Frankrike. Burgunds allianse forble ustadig og uberegnelig, men deres fokus på å ekspandere sine besittelser inn i [[Nederlandene]] ga dem liten energi til å delta i krigshandlingene i Frankrike. De lange periodene med våpenstillstand som markerte krigen, ga Karl tid til å reorganisere hæren og regjeringen, erstatte sine føydale soldater med en mer moderne og profesjonell hær som kunne utnytte sin tallmessige overlegenhet, og til å sentralisere den franske staten.

En gjentagelse av Du Guesclins kampstrategi med delvis å unngå direkte slag betalte seg og franskmennene kunne gjenerobre by etter by. Ved [[1449]] hadde de franske gjenerobret [[Rouen]], og i [[1450]] hadde greven av Clermont og [[Arthur III av Bretagne|Arthur de Richemont]], jarl av Richmond, av den franske Montfort-familien og den framtidige Arthur III, hertug av Bretagne, nådd fram til en engelsk hær som forsøkte å hjelpe [[Caen]] i [[slaget ved Formigny]], og beseiret den. Den engelske hæren ble angrepet fra flanken og bakfra av Richemonts styrker rett før de holdt på å beseire Clermonts hær.<ref> Bradbury, Jim (1992): ''The medieval siege''. Boydell & Brewer. ISBN 978-0-85115-312-4. s. 176</ref> De franske dro videre og erobret Caen den 6. juli og deretter [[Bordeaux]] og [[Bayonne]] i [[1451]]. 

Forsøket fra [[John Talbot, 1. jarl av Shrewsbury|John Talbot]] på å gjenerobre [[Gascogne]], selv om de innledningsvis var ønsket velkommen av de lokale, ble kunst av [[Jean Bureau]], leder av det franske [[artilleri]], og hans kanon i [[slaget ved Castillon]] i [[1453]] hvor Talbot ledet en engelsk-gascognsk styrke på rundt 9 000 menn i et frontalangrep på en fransk forskanset leir med rundt 10 000 menn. De engelske fikk et tap på rundt 4000 som ble drept eller tatt til fange mot rundt 100 av de franske. Talbots hest ble drept av en kanonkule og han ble liggende fast under den inntil en franskmann gjenkjente ham og drepte ham med en håndøks. Talbots død, og den påfølgende gjenerobringen av [[Bordeaux]] tre måneder senere, førte til at hundreårskrigen ble avsluttet. Slaget ved Castillon ble det siste.<ref> [http://www.xenophongroup.com/montjoie/castilon.htm «Battle of Castillon (17 July 1453)»] {{Wayback|url=http://www.xenophongroup.com/montjoie/castilon.htm |date=20051028021944 }}. ''Xenophongroup''</ref>