Redigerer Honorius (avsnitt)

=== Alarik og angrepet på Roma ===
[[File:ChristianPendantMaria398-407.JPG|thumb|Kristent pendant (hengende ornament) for keiserinne Maria, datter av Stilicho, og hustru av Honorius. [[Louvre|Musée du Louvre]]. Pendanten leser rundt en sentralt kors hvor bokstavene danner et [[kristogram]]: HONORI; MARIA; SERHNA; VIVATIS; STELICHO.]]
Med Stilicho død gikk Honorius etter hans allierte, drepte og torturerte folk, og beordret konfiskering av eiendom til enhver som hadde fått posisjon mens Stilicho var aktiv. Honorius’ hustru, Termantia, datter av Stilicho, ble fjernet fra den keiserlige tronen og sendt til hennes mor. Eucherius, sønn av Stilicho, ble også henrettet.<ref>Zosimus, 5,44</ref> Sammensvergelsen massakrerte også familiene til folk innen Stilichos hær, særlig de av ikke-germansk opphav, og resten deserterte i mengder og søkte opp Alarik for å søke beskyttelse hos ham. Med sin formidable motstander død kom Alarik tilbake fra sine vandringer i Sentral-Europa, og søkte ned mot Roma som han beleiret. Senatet forsøkte å kjøpe seg fred, og betalte ham gull, silke, lær og pepper for at han skulle trekke seg tilbake. Alarek tok imot og trakk seg tilbake, skjønt rikdom var ikke det han søkte.<ref name="Bauer_82"/>

I 409 kom Alarik tilbake til Italia med samme sak, og møtte ingen effektiv motstand. Han sendte beskjed til Honorius om at han ville beleire Roma på nytt om han ikke fikk et land i Illyricum som hans vestgotere kunne bosette seg i. Honorius nektet, og Alarek gjorde hva han hadde truet med, marsjerte rett mot Roma og beleiret byen. Beleiringen trakk ut i tid, og byen ble plaget av sult, utmattelse og sykdom som spredte seg. Alarek ga beskjed at han ville la byen sulte til døde om vestgoterne ikke fikk et sted å bosette seg. Honorius satt i Ravenna og kunne gjøre lite. Det romerske senatet kom et forslag til Alarek. De kunne aldri akseptere ham som keiser, men senatet ville erklære en av sine egne som senator, [[Priscus Attalus|Attalus]], istedenfor Honorius. Alarek kunne bli hans ''magister militum'', hans fremste militære leder, i praksis samme posisjon som Stilicho tidligere hadde hatt, og således bli den reelle herskeren av Vestromerriket i alt annet enn i navnet.<ref name="Bauer_82"/>

Alarek gikk med på avtalen og forsegle den ble det utvekslet gisler. En av dem som senatet sendte var den fjortenårige sønnen til en høytstående senator ved navn [[Flavius Aëtius]], og som etter å ha vokst opp blant goterne ble en mann av betydning. Med dette var det tre keisere i Vestromerriket: Honorius i Ravenna; Attalus i Roma; og [[Konstantin III (motkeiser)|Konstantin III]] i [[Arles]] som hadde tatt kontrollen over Gallia, og ikke lenge etter var det en romersk general som gjorde i opprør i Hispania og opphøyd seg selv til keiser.<ref name="Bauer_83">Bauer (2010), , s. 83</ref>

I 410 sendte Østromerriket seks legioner for å støtte Honorius. Det var 6 000 menn da en legion på denne tiden var på rundt 1 000 menn, ned fra rundt 6 000 i legionene under [[Den romerske republikk|republikken]] og i [[Det romerske keiserriket|den tidlige keisertiden]].<ref>Norwich, John Julius (1989): ''Byzantium (I): The Early Centuries'', Knopf, s. 136</ref> Disse ble sendte fra Ravenna for å forsvare Roma, men gikk i et bakholdsangrep på veien og kun en håndfull nådde fram.<ref>Goldsworthy, Adrian (2010): ''The Fall of the West: The Slow Death of the Roman Superpower'', Phoenix, s. 310</ref> Honorius forsøkte å forhandle med Alarek for å sikre korntransport til Roma fra Nord-Afrika, antagelig for å stille Attalus på sidelinjen. Da senatet foreslo å sete sammen en felles hær av romere og gotere enn ledelse av en goter, satte Attalus seg på bakbeina. En goter som kommanderte en romersk hær var en fornærmelse, slo han fast, og Alarek fikk nok. Han beordret Attalus til møte opp i Ariminum (dagens [[Rimini]]) hvor han rev av ham hans keisersymboler: hans purpurkappe og diadem, og satte ham i fangenskap.<ref name="Bauer_83"/>

Deretter marsjerte Alarek med sin vestgotiske hær mot Roma, og i august 410 tvang han seg gjennom byens porter uten større vanskeligheter. Han var bitter for at han aldri ble anerkjent av romerne, og rasende over å ha blitt avvist. Han lot sine menn herje og brenne fritt i byen, unntatt kristne kirker da han selv var kristen, om enn [[Arianisme|ariansk]] kristen. Han tok Honorius’ søster Galla Placidia som sin personlige fange.<ref name="Bauer_83"/>

Roma var mer enn Romerrikets hovedstad: den var den evige by og rikets åndelige sentrum. Det var første gang på bort imot 800 år at Roma hadde blitt inntatt av en utenlandsk hær, og det ble opplevd som et sjokk på kristenheten. Det var mer enn et symbol på at Romerriket kunne falle, det betydde at kristenheten også kunne gå under. I [[Betlehem]] satt [[Hieronymus]] og skrev at «Byen som har tatt hele verden, har blitt tatt.»<ref>St Jerome (Hieronymus): ''Letter CXXVII. To Principia'', [https://en.wikisource.org/wiki/Nicene_and_Post-Nicene_Fathers:_Series_II/Volume_VI/The_Letters_of_St._Jerome/Letter_127 Letter 127 paragraph 12].</ref> I den nordafrikanske byen Hippo satt [[Augustin av Hippo|Augustin]] og innså at den evige by ikke lenger eksisterte, men hva med biskopen i Roma, paven over kristenheten, ville det også bety at den kristne kirke ville gå under? Det tok ham tretten år å komme opp med svaret i boken ''[[Om Gudsstaten]]'' (''De civitate Dei'') hvor han framla tanken om dobbel eksistens og dualistisk autoritet. Roma hadde falt, men Guds by vil eksistere for alltid.

Med korntilgangen fra nordlige Afrika blokkert, og Italias landsbygd kunne knapt skaffe mat til egen befolkning, og absolutt ikke til en stor gotisk befolkning. Roma i seg selv hadde liten nytte i seg selv for Alarek. Mangelen på mat tvang vestgoterne sørover. De ville over til Afrika hvor maten ble produsert.<ref>Wallace-Hadrill, J.M. (1964): ''The Barbarian  West 400-1000'', 5. utg., London: Hutchinson University Library, s. 23</ref> Det ble en kort reise. [[Jordanes]] forteller at en voldsom storm ødela skipene ved Sicilia og tvangvestgoterne tilbake til sørlige Italia. Her døde Alarek brått av sykdom. Hans lik ble gravlagt på elvebunnen til Busento og hans svoger [[Ataulf]] ble valgt til ny vestgotisk konge. Ikke lenge etter giftet han seg med Galla Placidia i en by i nordlige Italia, og bestemte seg for at Gallia var bedre sted å danne et gotisk hjemland enn Italia.<ref name="Bauer_91">Bauer (2010), , s. 91</ref>