Redigerer Holocaust i Frankrike (avsnitt)

=== Motstand og bistand ===
Den [[Katolsk|katolske]] kardinal [[Pierre-Marie Gerlier]] fra [[Lyon]] var en antisemitt som trofast hadde støttet Vichyregimets anstrengelser for å løse «jødespørsmålet» i Frankrike, men han motsatte seg oppsamlingen av jøder, og argumenterte i en preken at den «endelige løsningen» var å ta ting for langt; han følte det bedre å konvertere jøder til katolisismen.<ref name="Ousby_1922">Ousby (2000), s. 192.</ref> Erkebiskop [[Jules-Géraud Saliège]] av [[Toulouse]] erklærte i et [[hyrdebrev]] av 23. august 1942: «Du kan ikke gjøre hva du vil mot disse mennene, mot disse kvinnene, mot disse fedrene og mødrene. De er en del av menneskeheten. De er våre brødre.»<ref name="Ousby_193">Ousby (2000), s. 193.</ref> Pastor [[Marc Boegner]], president for ''Fédération protestante de France'', fordømte overgrepet mot jødene i en preken i september 1942, og ba kalvinister om å skjule jøder.<ref name="Ousby_193" /> En rekke katolske og kalvinistiske skoler og organisasjoner som ''l'Amitié Chrétienne'' til [[Jesuittordenen|jesuitten]] Pierre Chaillet tok imot jødiske barn og utga dem som kristne.<ref name="Ousby_193" /> 

Mange [[Protestantisme|protestantiske]] familier, med minner om sin egen historiske forfølgelse, hadde allerede begynt å skjule jøder, og etter sommeren 1942 begynte [[den katolske kirke]], som inntil da hadde gitt bred støttet til Vichyregimets antisemittiske lover, å fordømme antisemittisme, og organiserte innsats for å skjul jøder.<ref name="Ousby_193" /> Den offisielle propagandaen  var at jødene ble «bosatt på nytt i øst» eller ble flyttet til et «jødisk hjemland» et sted i Øst-Europa.<ref name="Ousby_193" /> Etter hvert som året gikk var det stadig flere og flere franskmenn som mistenke at ryktene om at jødene ble utryddet var sanne.<ref name="Ousby_1922" /> 

Til tross for en gjennomgående antisemittisme i det franske samfunnet var det mange vanlige mennesker likevel var forberedt på å forsøke å redde jødene. Det kanskje mest bemerkelsesverdige eksemplet var innsatsen til det kalvinistiske ekteparet André og Magda Trocmé, som mobiliserte en hel kommune, Le Chambon-sur-Lignon i [[Haute-Loire]], for å redde mellom 800 og 1000 jøder.<ref>Sémelin (2013), s. 736.</ref> Jødene i Frankrike hadde gått inn i den tyske okkupasjonen motløse og isolerte, og da trusselen ble brutalt åpenbart, var deres valg skarpere definert.<ref name="Ousby_193" />

==== Motstandsbevegelsen ====
[[Den franske motstandsbevegelsen]] under ledelse av [[Jean Moulin]] motarbeidet både den tyske okkupanten og Vichy. Moulin var de Gaulles representant i Frankrike. Jøder i Frankrike deltok både motstandsbevegelsen og i jødisk undergrunn som ''Armee Juive'' (den jødiske arme) som arbeidet med redde jøder fra deportasjon.<ref name="Rozett 2013" />

Jøder var overrepresentert på alle nivåer i den franske motstandsbevegelsen. Studier viser at selv om jødene i Frankrike bare utgjorde én prosent av den franske befolkningen, utgjorde de ≈15–20 prosent av motstandsbevegelsen.<ref>Suhl (1967), s. 181–183.</ref> Blant disse var det også mange jødiske emigranter, som [[Ungarn|ungarske]] kunstnere og forfattere.<ref name="Kiss">Kiss, Edit Bán; Munkás, Béla Mészöly; Wittmann, Zsigmond (12. april 2010): [http://mardishongrois.blogspot.com/2010/04/art-proscrit-szamuzott-muveszet.html «’Art proscrit’ – ’Száműzött művészet’ – Exposition à Budapest du 17 avril au 15 août 2010»]. ''Holocaust Memorial Center'' (Budapest).</ref>

Den jødiske ungdomsbevegelsen ''Eclaireuses et Eclaireurs israélites de France'' (EEIF), tilsvarende guttespeidere og jentespeidere i andre land, hadde i de første årene av okkupasjonen formelt vist støtte til de tradisjonelle verdiene til Vichy-regimet.<ref>Jackson (2003), s. 364.</ref> Ungdomsbevegelsen ble forbudt i 1943, hvoretter dets eldre medlemmer snart dannet væpnede motstandsenheter.<ref name="Jackson_368">Jackson 2003, s. 368.</ref>

En militant jødisk [[Sionisme|sionistisk]] motstandsorganisasjon, den jødiske hæren (Armée Juive), ble grunnlagt i 1942. Den ble etablert og ledet av [[Abraham Polonski]], Eugénie Polonski, Lucien Lublin,<ref>[https://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/Holocaust/resistgroup.html «Jewish Resistance Groups and Leaders»], ''The American-Israeli Cooperative Enterprise''.</ref> David Knout og Ariadna Skriabina<ref>Berenbaum & Peck (1998), s. 835.</ref> (datter av den russiske komponisten [[Aleksandr Skrjabin]]).<ref>Jackson (2003).</ref> De fortsatte væpnet motstand under et sionistisk flagg til frigjøringen endelig kom. Armée juive organiserte rømningsveier over [[Pyreneene]] til Spania, og smuglet rundt 300 jøder ut av landet i løpet av 1943–1944.

De fordelte millioner av dollar fra amerikanske [[Joint Distribution Committee]] til hjelpeorganisasjoner og kampenheter i Frankrike.<ref>Epstein & Rosen (1997), s. 13.</ref> I 1944 gikk EIF og den jødiske hæren sammen for å opprette ''Organisation Juive de Combat'' (OJC), som hadde fire hundre medlemmer sommeren 1944,<ref name="Jackson_3682">Jackson 2003, s. 368.</ref> og deltok i frigjøringen av Paris, [[Lyon]], [[Toulouse]], [[Grenoble]] og [[Nice]].<ref>Zuccotti (1999), s. 275.</ref>

I den sørlige okkupasjonssonen reddet Œuvre de Secours aux Enfants, en fransk-jødisk humanitær organisasjon med vekt på redde barn, ofte kalt OSE, livene til mellom 7000 og 9000 jødiske barn ved å forfalske papirer, smugle dem ut ti lnøytrale land og å gi dem ly på barnehjem, skoler og klostre.<ref>Jackson (2003), s. 370.</ref>