Redigerer Ho Chi Minh-byen (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Map of Saigon 1795 Jean-Marie Dayot.jpg|thumb|Kart over byen i [[1795]], med [[citadell]]et i sentrum]]
:''Se også: [[Vietnams historie]]''
Byen begynte som en liten fiskerlandsby, i et område som stort sett var sumpmark. Antagelig bodde [[khmerfolket]] der før vietnameserne ankom; området var del av det kambodsjanske rike. Stedet tiltrakk seg ikke bare vietnamesiske innflyttere, men også malayiske, kinesiske og indiske handelsfolk.

Vietnamesisk herredømme over områdene rundt det som skulle bli kalt Saigon og [[Bien Hoa]] ble formelt anerkjent av det kambodsjanske hoff i [[1691]]. I [[1698]] sendte herskeren Nguyen Phuc Chu en av sine betrodde, Nguyen Huu Canh, til området for å organisere administrative strukturer.

På grunn av sin gunstige beliggenhet for handel og som militært støttepunkt vokste stedet og ble en viktig by. I [[1772]] begynte Nguyen Cuu Dam å fylle igjen mange av kanalene som løp gjennom byen, og gjorde dem om til gateløp.

=== Fransk kolonisering ===
[[Fil:GiaDinh1815.jpg|thumb|Kart over byen fra [[1815]]]]
:''Utfyllende artikkel: [[Fransk Indokina]]''
I [[1859]] inntok [[Frankrike|franskmennene]] med [[Spania]]s hjelp Saigon og ødela byens festning. I [[1862]] avsto vietnameserne de tre sørligste av sitt rikes provinser til Frankrike, og i [[1874]] undertegnet [[Tự Đức|Tu Duc]] i [[Huế|Hue]] tilslutt denne avtalen, og dermed var hele [[Cochinkina]] også formelt på franske hender. Saigon ble hovedstaden. Under det franske kolonistyret ble byens videre vekst sterkt preget av franske byggeskikker, noe som er tydelig på flere bygninger og boulevarder. Byen ble et viktig jernbaneknutepunkt og viktigste utskipningshavn for eksporten av ris dyrket i [[Mekongdeltaet]].

=== Andre verdenskrig ===

Da Saigon ble okkupert av [[japan]]erne under den [[andre verdenskrig]] i [[1940]], fikk de franske kolonimyndigheter likevel fortsette med å administrere landet, inntil japanerne ombestemte seg og kastet dem i fengsel i [[1945]]. Noen måneder etter var krigen tapt for japanerne. Saigon hadde kommet fra krigsårene uten krigsskader eller større nød.

=== Første indokinesiske krig 1946–1954 ===
:''Utfyllende artikkel: [[Den første indokinesiske krig]]''
Etter [[andre verdenskrig]] erklærte [[Hồ Chí Minh]]s kommunistparti Vietnams selvstendighet i [[1945]]. Men [[Frankrike]] gikk ikke med på dette, og dermed brøt det ut krig mellom Frankrike og Ho Chi Minhs styrker, den såkalte [[Den første indokinesiske krig]]. Frankrike støttet den sørlige franskvennlige regjeringen som var opprettet av keiser [[Bao Dai av Vietnam|Bao Dai]]. Han hadde gjort Saigon til sin hovedstad i [[1950]]. Selve Saigon ble aldri krigsskueplass under denne krigen. Riktignok var det en del terrorbombinger i Saigon mellom [[1951]] og [[1953]] som kommunistene den gang ble mistenkt for å stå bak. Men det er senere blitt klart at det var Lien Minh-geriljaen under ledelse av Trinh Minh The, som hadde sin helt egen agenda, som var ansvarlig.

I [[1954]] ble franskmennene slått av [[Viet Minh]] i [[slaget ved Dien Bien Phu]], og trakk seg ut av Vietnam. Landet ble snart etter offisielt delt i to, og Sør-Vietnams hovedstad ble Saigon, mens [[Nord-Vietnam]] ble styrt fra den gamle hovedstaden [[Hanoi]].

=== Fjerning av Binh Xuyen-hæren ===
{{Utdypende|Binh Xuyen|Slaget om Saigon (1955)}}
Keiser [[Bảo Đại]] hadde gitt den uavhengige militære styrken [[Binh Xuyen]] kontrollen over den nasjonale politistyrken, men statsminister [[Ngo Dinh Diem]] i [[Staten Vietnam]] forlangte at de skulle komme under kontroll av den nasjonale regjeringen. For å tvinge sitt krav igjennom, gikk Diem [[27. april]] [[1955]] til militære angrep mot styrkene fra Binh Xuyen, og [[Sør-Vietnams hær|Staten Vietnams hær]] slo Binh Xuyen i løpet av en uke. Kampene fant stort sett sted i det kinesiske finansdistriktet i [[Cholon]], inne i byen sentrum. Mellom 500 og 1 000 mistet livet i kampene, og opp til 20 000 sivile ble hjemløse som følge av slaget. Slaget resulterte i at Binh Xuyen ble endelig slått, og den private hæren ble lagt ned, samtidig som politistyrken ble tilbakeført til statlig kontroll.

===  Andre indokinesiske krig (Vietnamkrigen) 1959–1975  ===

:''Utfyllende artikkel: [[Vietnamkrigen]]''
Under [[Vietnamkrigen]] ble tusenvis av amerikanske soldater stasjonert i Saigon, og amerikanerne bygde to svært store flybaser i området, den ene i byens nordlige utkant. Økonomien ble sterkt preget av kjøpesterke amerikaneres nærvær, og prostitusjonen grep også sterkt om seg.

==== Tết-offensiven 1968 ====
[[Fil:ARVN Rangers defend Saigon, Tet Offensive.jpg|thumb|[[ARVN]]-soldater i kampene om Saigon under [[Tết-offensiven]]]]
:''Utfyllende artikkel: [[Tết-offensiven]], [[Slaget om Saigon (1968)]]''
Saigon ble for første gang en krigsskueplass under [[Tết-offensiven]]s første fase [[30. januar]] – [[24. februar]] [[1968]]. De kommunistiske styrker foretok da koordinerte angrep en rekke steder over hele Sør-Vietnam. Det var en rekke angrep i og nær Saigon; omkring fem [[Front National de Liberté (Vietnam)|FNL]]-bataljoner hadde infiltrert byen. Den store flybasen ''Tân Sơn Nhất'' i Saigon ble angrepet av omkring 700 mann. Det kom til innbitte kamper, men de amerikanske tapene var bare på 110 mann. Flybasen i Bien Hoa noe lenger nordøst ble også angrepet, og to fly ble ødelagt. Angripernes tap i disse to angrepene og en rekke mindre kamphandlinger i og rundt byen var på over 1.100, men de vant kontroll over store deler av byen. Kampene pågikk nesten en uke, og noen deler av Saigon ble alvorlig rammet av amerikanernes luftangrep og artilleri. Kampene var over i midten av februar. Et av angrepene hadde vært mot den amerikanske ambassaden. Det var 20 kommunistiske commandos som angrep, men de ble raskt nedkjempet. Symbolverdien var imidlertid sterk.

Stor symbolverdi skulle også en annen episode få: Den [[1. februar]] hadde den sørvietnamesiske politigeneral Nguyen Ngoc Loan henrettet en sivilkledd Viet Cong-offiser på gaten i Saigon, foran amerikanske fotografer og fjernsynskameraer. Fangen, Nguyen Van Lem, var kaptein for en tropp Viet Cong-soldater som nettopp hadde henrettet sørvietnamesiske politifolks hustruer, barn og andre slektninger. 34 bundne og drepte sivilister var blitt funnet i bare ett dike. Nguyen Van Lem hadde angivelig vært stolt av sin dåd og skrytt av at han hadde klart å finne og likvidere alle på dødslisten han hadde fått.

Fotografen [[Eddie Adams]] vant [[Pulitzerprisen]] for bildet av henrettelsen, men skulle snart beklage den virkning fotografiet fikk i USA. Han skrev i [[Time (magasin)|Time]]:

{{Sitat|''Generalen drepte Viet Cong-mannen; jeg drepte generalen med mitt kamera. Fotografier er verdens sterkeste våpen. Folk tror på dem, men fotografier kan lyve, selv uten å være manipulerte. De er bare halve sannheter. ... .Hva fotografiet ikke sier var 'Hva ville du ha gjort dersom du var generalen på den tiden og det stedet den varme dagen, og du tok den såkalte onde personen etter at han hadde drept en, to eller tre amerikanere?''<ref>[http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,988783,00.html «Eulogy: GENERAL NGUYEN NGOC LOAN»] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,988783,00.html |date=20130828030410 }} [[Time (magasin)|Time]] 27. juli 1998, besøkt 24. oktober 2011</ref><ref>[http://article.nationalreview.com/?q=M2QxNWY0N2ZkY2IxMWJhZGQ4MTU3ZjhlZjg3NTk0NzE= There Are Tears in My Eyes - Eddie Adams & the Most Famous Photo of the Vietnam War, by Jonah Goldberg 1999] {{Wayback|url=http://article.nationalreview.com/?q=M2QxNWY0N2ZkY2IxMWJhZGQ4MTU3ZjhlZjg3NTk0NzE%3D |date=20100117103504 }}</ref>}}

Adams beklaget også personlig overfor general Nguyễn og hans familie for en uopprettelige skaden bildet gjorde mot ham. Da general Nguyễn døde i 1998, hyllet Adams ham som en «helt» i «en rettferdig sak».<ref>[http://www.cs.brown.edu/courses/cs024/imagesHistoric.html#06.jpg Image Canon - Historic Images]</ref>

==== Saigons fall 1975 ====
[[Fil:CH-53 landing at Defense Attaché Office compound, Operation Frequent Wind.jpg|thumb|Helikopter lander i Saigon under ''[[Operasjon Frequent Wind]]'']]
[[Fil:Vietnamese refugees on US carrier, Operation Frequent Wind.jpg|thumb|Vietnamesiske flyktninger på et amerikansk hangarskip under ''[[Operasjon Frequent Wind]]'']]
:''Utfyllende artikkel: [[Saigons fall]]''
Mot slutten av krigen var Saigon et hovedmål for [[Front National de Liberté (Vietnam)|FNL]] og [[Vietnams folkehær|Den nordvietnamesiske hær]]. [[30. april]] [[1975]] falt Saigon; hendelsen kalles i ettertid i Vietnam offisielt for ''Giải phóng miền Nam'' («Frigjøring av sør»), mens de vietnamesiske flyktningmiljøene i utlandet kaller dagen ''Ngày mất nước'' («Dagen for tap av landet»).

I april hadde den sørvietnamesiske hær brutt sammen på alle frontavsnitt. Den robuste nordvietnamesiske offensiven tvang sørvietnamesiske tropper til en blodig retrett som endre med en håpløs beleiring ved Xuan Loc, en by 60&nbsp;km øst for Saigon. Den [[21. april]] brøt forsvarslinjene sammen og nordvietnamesiske [[stridsvogn]]er og [[infanteri]] rykket raskt frem mot den sørvietnamesiske hovedstaden. Den [[27. april]] hadde 100&nbsp;000 nordvietnamesere omringet Saigon, der 30&nbsp;000 sørvietnamesere skulle holde stand.

Den [[29. april]] satte amerikanerne i gang med ''Option IV'' (også kalt ''[[Operasjon Frequent Wind]]''), historiens største helikopterbårne evakuering. Kaos, uroligheter og panikk oppstod da hektiske vietnamesere forsøkte å komme seg vekk fra Saigon før det var for sent. Helikoptrene begynte å evakuere fra den amerikanske ambassaden og fra flyplassen.

Evakueringene kom ikke i gang tidligere fordi den amerikanske ambassadør [[Graham Martin]] lenge trodde at Saigon kunne forsvares og holdes. Operasjonen begynte i en atmosfære preget av desperasjon ettersom store mengder av sørvietnamesere styrtet av sted til landingssonene for å komme seg med. Bare utenfor den amerikanske ambassade vokste mengden til omkring 5&nbsp;000.

Imidlertid hadde en annen større evakuering startet en del dager tidligere, ''Operation Babylift'' som skulle bringe ca. 2&nbsp;000 foreldreløse barn ut av landet på amerikanske transportfly. De fleste ble bragt til USA, andre til blant annet [[Australia]].

Martin hadde lenge forsøkt å få den amerikanske regjering til å sende 700 millioner dollar for i siste liten å styrke Saigon-regjeringens evne til å kjempe og mobilisere nye styrker. Men hans bønn ble avslått, og mange amerikanere var sikre på at Saigon-regimet stod foran sin uavvendelige undergang. Den [[23. april]] hadde president [[Gerald Ford]] holdt en tale der han erklærte at Vietnamkrigen var over og at all amerikansk hjelp til Saigon opphørte.

Helikopterevakueringen fortsatte hele dagen og natten mens de nordvietnamesiske stridsvognene rullet inn i utkanten av Saigon. Tidlig på morgenen den [[30. april]] forlot de siste ambassadevaktene fra ''[[United States Marine Corps|US Marines]]'' ambassaden mens hektiske vietnamesere stormet sperringene rundt ambassadeområdet. De nordvietnamesiske [[T-55|T-54]]-stridsvognene rullet nå inn i Saigon. Den sørvietnamesiske motstanden var svak. Det kom til noen trefninger mellom sørvietnamesernes [[M41 Walker Bulldog|M41]]-stridsvogner og nordvietnamesernes sovjetiske stridsvogner. Nordvietnameserne rykket raskt frem for å innta ambassaden, den viktigste garnisonen for den sørvietnamesiske hær, politihovedkvarteret, radiostasjonen, presidentpalasset og andre nøkkelmål.

Her og der støtte de på sterkere motstand enn de hadde regnet med. På dette tidspunkt hadde helikopterevakueringen bragt ut 7&nbsp;000 amerikanere og sørvietnamesere, men den kom nå raskt til sin avslutning. Presidentpalasset ble erobret, og FNLs flagg ble heist kl. 12.30. Den sørvietnamesiske øverstkommanderende og fungerende president, general [[Dương Văn Minh]] overgav seg selv og erklærte Sør-Vietnam for oppløst samme ettermiddag.

Etter at kapitulasjonen var kringkastet, kom de gjenværende sørvietnamesiske styrker frem fra sine forsvarsposisjoner og la ned våpnene. De fleste av dem havnet etterpå i «[[Vietnamesiske omskoleringsleirer|omskoleringsleirer]]» som ofte også fungerte som [[konsentrasjonsleir|dødsleirer]] ettersom det anslås at omkring én million vietnamesere omkom i fangenskap der.

=== Nytt navn ===
[[Fil:Just another way to bath @ Saigon.jpg|thumb|Slumområde i byen]]
Byen ble etter den nordvietnamesiske erobringen hovedstad for den provisoriske [[Republikken Sør-Vietnam]], som styrte den sørlige delen av landet inntil nord og sør ble forent [[2. juli]] [[1976]]. Hanoi ble da hovedstad for hele landet.

Byens navn ble straks endret til Ho Chi Minh-byen til minne om [[Hồ Chí Minh]], som kommunistene anser som den sosialistiske republikkens landsfader. En av bydelene, Distrikt 1, heter fortsatt Saigon. Navnet Saigon blir fortsatt brukt i dagligtale, og blant motstandere av det kommunistiske regimet holder man særlig på dette.