Redigerer Henrik IV av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

== Borgerkrigene ==
[[Fil:Herrschaftsübergabe von Heirich IV. an Heinrich V.jpg|thumb|left|250px|Henrik IV’s abdikasjon til fordel for Henrik V. Fra [[Ekkehard von Aura]]s krønike.]]
I 1088 døde Hermann av Salm, og markgreve [[Egbert av Meissen]] lanserte seg selv som etterfølger som motkonge. Henrik fikk ham fordømt, først i Sachsen, og deretter på nasjonalt nivå i Quedlinburg og i Regensburg. Henrik beleiret Egbert, men han klarte ikke å innta Egberts befestning Gleichen. Da Egbert døde to år senere, i 1090, falt opposisjonen fra hverandre.

Henrik innledet nå sin tredje ekspedisjon mot Italia. Etter noe suksess i starten led han nederlag mot lombardierne i 1092. Han fikk ytterligere motstand da den stadig like energiske og mektige Matilda av Canossa klarte å mobilisere Henriks eldste sønn Konrad til motstand mot faren. Konrad ble kronet til «konge av Italia» i [[Monza]] i 1093. Henrik ble med dette avskåret fra å returnere til Tyskland før i 1098. I Tyskland hadde han fortsatt makten. Matilda hadde i hemmelighet overført sine eiendommer til kirken før hun giftet seg med Welf av Bayern. Welf ble rasende da dette kom for en dag i 1095, og han og hans far, hertug Welf I, gikk umiddelbart over til å støtte Henrik IV. For Welf II’s vedkommende var dette kanskje også motivert av et løfte om å etterfølge faren som hertug av Bayern. Henrik på sin side reagerte med å tilsidesette sin sønn Konrad i arverekkefølgen og utpeke den yngre broren [[Henrik V av Det tysk-romerske rike|Henrik]] som sin etterfølger. Den unge Henrik måtte sverge ed på at han ikke skulle følge sin brors eksempel.

Situasjonen i imperiet var kaotisk, og den ble forverret av en fornyet ekskommunikasjon mot Henrik IV, satt i verk av den nye pave [[Paschalis II]] som var blitt valgt i august 1099. Denne gangen kunne keiseren i større grad ignorere bannlysningen. Etter et vellykket felttog i [[Flandern]] kunne han i 1103 innkalle [[Riksdagen (Det tysk-romerske rike)|Riksdagen]] til møte i Mainz, der det ble gjort anstrengelser for å komme fram til en fredsløsning. Henrik lovet ved denne anledning å dra på korstog.<ref>Smail, Daniel Lord. Gibson, Kelly. [https://books.google.nl/books?id=YvEIPYhxqi4C&pg=PA156&dq=holy+roman+empire+landfrieden+peace&hl=nl&sa=X&ved=0CBwQ6AEwAGoVChMIuf7Vx-b6yAIVTMAUCh1QNg9D#v=onepage&q=holy%20roman%20empire%20landfrieden%20peace&f=false ''Vengeance in Medieval Europe: A Reader''] University of Toronto Press, 1 jan. 2009 {{ISBN|978-1442601260}} p 156</ref><ref>Luscombe, David. Riley-Smith, Jonathan. [https://books.google.nl/books?id=cUl53tLtFukC&pg=PA398&dq=landfrieden+roncaglia+1103&hl=nl&sa=X&ved=0CBwQ6AEwAGoVChMIwN6Rzef6yAIVCG0UCh1FtQAg#v=onepage&q=landfrieden%20roncaglia%201103&f=false ''The New Cambridge Medieval History: Volume 4, C.1024-c.1198''] [[Cambridge University Press]], 14 okt. 2004  {{ISBN|978-0521414111}} p 398</ref>

I 1104 gjorde Henrik IV’s sønn og utpekte etterfølger Henrik V opprør og ble støttet av kirken og biskopene, mens Henrik IV hadde støtte blant aristokratiet i byene. Ved et angivelig forsoningsmøte i [[Koblenz]] ble Henrik IV tatt til fange. Det ble innkalt til riksdagsmøte i Mainz i desember 1104, og der ble Henrik IV fratatt sin krone og deretter holdt fengslet i slottet Waldböckelheim. Han måtte også tilstå at han hadde forfulgt pave Gregor VII ulovlig og at han ulovlig hadde innsatt Clement III til pave.

[[Fil:The funeral of the Emperor Henry IV.jpg |thumb|260px|Begravelsen til keiser Henrik IV]]
Da dette ble kjent i Tyskland spredte et opprør seg. I 1106 ble det opprettet en hær for å kjempe mot Henrik V og pave Paschalis II. Henrik IV klarte å flykte fra fengslet til Köln og fikk stor støtte i [[Rheinland]]. Han gikk også i forhandlinger med krefter i England, Frankrike og Danmark.

Henrik klarte til slutt å beseire sin sønns styrker i et slag nær Visé i Lorraine den 2. mars 1106. Kort tid etterpå døde han imidlertid av sykdom mens han var hos sin venn Othbert, biskopen av Liège. Han ble først begravet av biskop Othbert, men etter ordre fra en pavelig utsending, og etter at hans ekskommunikasjon var tilbakekalt, ble han gravd opp og begravet på nytt i Speyerdomen i august 1111.{{sfn|Brooke|1968|p=151}}