Redigerer Henrik III av England (avsnitt)

==Kriger og opprør==

Henriks regjeringstid ble preget av indre uro fordi baronene, ledet av [[Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester|Simon de Montfort]], krevde å få mer innflytelse. De Montfort, som selv var født i Frankrike, hadde fra starten av kommet dårlig overens med Henriks franske rådgivere. Etter å ha giftet seg med kongens søster [[Eleanor av England|Eleanor]] uten å be om kongens velsignelse brøt det ut en feide mellom de to. I 1250-årene nådde feiden et høydepunkt, da de Montfort ble tiltalt under tynne anklager omkring handlinger foretatt mens han var løytnant av Gascogne. Han ble frikjent av landets adel, noe kongen satte lite pris på. 

Kongen ble også blandet inn i å betale for en krig på [[Sicilia]] på pavens vegne. Som motytelse fikk han en pavelig tittel til sin andre sønn, [[Edmund Crouchback|Edmund]]. Mange av baronene fryktet denne utviklingen, idet de så likhetstrekk med måten kongens far styrte på. De Montfort ble en leder for de som ville presse gjennom ''Magna Carta'' og tvinge kongen til å gi mer makt til baronene. I [[1258]] tvang syv ledende baroner kongen til å godta [[Oxford-avtalen]], som i praksis medførte slutten på det anglo-normanniske eneveldet idet den gav et råd bestående av femten baroner makt til å ta seg av regjeringsspørsmål, og nedfelte at det skulle innkalles et parlament hvert tredje år for å overvåke dette rådet. Henrik måtte ta del i en felles edsavleggelse som en del av avtalen. 

Året etter ble de som støttet kongen og de som støttet de Montfort mer polarisert. Henrik fikk en [[pavelig bulle]] som fritok ham fra eden, og begge sider begynte å samle hærstyrker. Rojalistene ble ledet av prins Edvard. En borgerkrig, kjent som [[baronenes andre krig]], brøt ut i [[1264]], og varte til [[1267]]. 

I [[1263]] hadde de Montfort og hans allierte kontroll over det meste av det sørøstlige England, og i [[slaget ved Lewes]] den [[14. mai]] [[1264]] ble kongen slått og tatt til fange. Han ble redusert til en marionettekonge, mens de Montfort utvidet representasjonen i parlamentet til å gjelde ikke bare baronene, men også alle grevskaper og en rekke byer. Kongen og arveprinsen ble holdt i husarrest, og perioden var det nærmeste England kom en avskaffelse av monarkiet før [[Det engelske samveldet|samveldetiden]] [[1660]]&ndash;[[1660]]. Mange av baronene som opprinnelig støttet de Montfort begynte å tenke at han hadde gått for langt i sine reformer. 

Etter bare femten måneder ble prins Edvard satt fri av sin fetter [[Roger Mortimer, 1. baron Wigmore|Roger Mortimer]], og kunne lede rojalistene i felt igjen. I [[slaget ved Evesham]] i [[1265]] seiret han, og tok en fryktelig hevn på opprørerne.