Redigerer Henriette Bie Lorentzen (avsnitt)

===Arrestert og torturert===
[[File:ARKIVET-utendors-SAR-00296.png|thumb|[[Arkivet]], der Henriette Haagaas ble torturert i 1943]]
Sommeren 1943 måtte ektemannen flykte til [[Sverige]], men Henriette ble værende i Norge. Som småbarnsmor og gravid regnet hun ikke med å bli arrestert. Et par dager etter ektemannens flukt ble hun likevel anholdt og torturert av [[Ole Wehus]] og Hans Lipicki fra [[Gestapo]] under avhør på [[Arkivet]].

{{sitat|Anna Henriette Wegner Bie Lorentzen er 31 år, husmor og privatlærer fra Kristiansand. Hun er mistenkt for å ha gitt bistand til flyktninger. I tillegg er hun tatt som gissel fordi mannen hennes, 37-årige Øyvind Bie Lorentzen, har gått i dekning. Han er mistenkt for å være med i motstandsbevegelsen. [Hun] tas inn til avhør av Ole Wehus og Hans Lipicki. Det varer i om lag to timer. [Hun] er tynnkledd og har kun på seg en sommerkjole. Hun får likevel ingen omsorg eller omtanke av Wehus og Lipicki. Før avhøret starter forteller [hun] at hun er gravid. De to tjenestemennene tilkaller derfor en lege som gir dem tillatelse til å starte 'skjerpet avhør'. De begynner å slå den gravide kvinnen med en stokk. Lorentzen skriker og gjentar på tysk at hun er gravid. 'Ich bin schwanger'. De bryr seg ikke om det, snarere tvert imot. Hans Lipicki blir rasende og slår mer mens Wehus holder en pute over ansiktet hennes for å dempe smerte- og panikkskrikene.|Eirik Veum, ''Nådeløse nordmenn''<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2013 | tittel = Nådeløse nordmenn | isbn = 9788248912996 | forlag = Kagge | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018082748096 | side = 592 }}</ref>}}

Torturscenen er rekonstruert i museet på Arkivet. Etter krigen fikk hun vite at Gestapo hadde lest opp opp en falsk tilståelse av henne for Henrik Groth etter at han ble arrestert, der hun skal ha fortalt om fetterens motstandsarbeid.<ref>''Vi valgte det vi ikke kjente: Norske krigsdeltakere om dengang og nå'', Oslo, Forum, 1995 (s. 121)</ref>

Hun ble deretter sendt til [[Grini fangeleir]] (fangenr. 12684).<ref>Giertsen, Børre R. (red. ) (1946). ''Norsk fangeleksikon. Grinifangene''. Oslo: Cappelen.</ref><ref name=fanger>{{Kilde www|url=https://www.fanger.no/persons/39912|tittel=Henriette Bie Lorentzen|besøksdato=24. mai 2020|forfattere=fanger.no|dato=8. mai 2020|forlag=[[fanger.no]], Norsk digitalt fangearkiv|sitat=}}</ref> Hun fikk vite at hennes ufødte datter ville bli sendt til et barnehjem i Tyskland, og i fortvilelse forsøkte hun å ta sitt eget liv. «Jeg følte en fortvilelse og skyld så sterk at jeg tenkte at det er bedre at barnet ikke kommer til verden. Jeg tenkte at det jeg hadde gjort av illegalt arbeid ikke var så viktig at det skulle resultere i en sånn skjebne for barnet», sa hun i et intervju i 1997.<ref name="Aftenposten1997" />

En dag kom en mann i offisersuniform inn i cellen. Han satte seg ned og sa til henne: «Jeg er østerriker, jeg er lege, jeg er et menneske, jeg
er Deres venn». Denne militærlegen fra Wien, dr. Hauer (oberstløytnant Alois Hauer), fikk gjennomslag for at barnet skulles overlates til hennes far [[Theodor Haagaas|Theodor]] og lillesøstre Ingrid og Louise i Oslo og for at Bie Lorentzen skulle få føde på lasarett. I mange sammenhenger har hun skrevet og fortalt om møtet med dr. Hauer som et eksempel på medmenneskelighet:
{{sitat|Han lever videre i mine tanker, i mitt sinn. Han har lært meg å forstå at i alle land, i alle verdensdeler, selv der hvor krigen raser og folkemord skjer, fins det alltid også mennesker som kjemper for menneskeverd og fred. Det gir håp, og det er håp vi trenger i dag|Henriette Bie Lorentzen<ref name="Aftenposten1997">Henriette Five, «Tyske soldater ville ta fra henne barnet», ''[[Aftenposten]]'', 7. november 1997</ref>}}

Familiens tradisjon tilsa at hun skulle gi datteren navnet Henriette, et navn som hadde gått i arv i morslinjen i hver generasjon fra tippoldemoren Anna Henriette [[Gossler]] siden familien var bankierer og en av bystaten [[Hamburg]]s to fremste familier på 17- og 1800-tallet, men i et bevisst brudd med denne tradisjonen, der hun var i Gestapos fangenskap og ikke lenger i «verden av i går», kalte hun henne Kristin etter hovedpersonen i ''[[Kristin Lavransdatter]]''.