Redigerer Henri Dunant (avsnitt)

== Den glemte perioden ==
Det gikk dårlig med Dunants forretninger i Algerie. Dette skyldtes delvis at han viet sine humanitære visjoner det meste av sin oppmerksonhet. En konkurs i banken ''Crédit Genevois'' i april 1867 gjorde skandale, og Dunant ble involvert. Han ble tvunget til å slå seg selv konkurs og ble deretter dømt av handelsretten i Genève 17. august 1868 for villedende manøvrer under konkursbehandlingen. Familien og mange av vennene hadde investert sterkt i bedriften hans. Dette førte til at de ble sterkt trukket med i hans tap. Folkesnakket blant de nøysomme og strengt kalvinistiske innbyggerne i Genève førte videre til at han gradvis måtte forlate komitéen. 25. august 1867 trakk han seg som sekretær og 8. september var han helt ute av komitéen. Moynier, som ble president i komitéen i [[1864]], spilte en stor rolle i Dunants eksklusjon.

Antoinette Dunant-Colladon, Dunants mor, døde i februar 1868. Senere samme år ble han også utvist fra KFUM. I mars 1867 forlot han Genève for aldri mer å komme tilbake. I de neste årene sørget Moynier for at Dunant ikke fikk hjelp eller støtte av sine venner. For eksempel gikk ikke gullmedaljeprisen ''Science Morales''' som planlagt til Dunant, men til både Moynier, Dufour og Dunant slik at prispengene, i stedet for å gå til Dunant personlig, gikk til komitéen i sin helhet. [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]] tilbød seg å stille sikkerhet for halvparten av Dunants gjeld på den betingelse at hans venner dekket den andre halvdelen, men det klarte Moynier å forhindre.

Dunant flyttet til [[Paris]] hvor han levde under fattige forhold. Allikevel fortsatte han sin innsats for sine humanitære idéer og planer. Under den [[Den fransk-prøyssiske krig]] (1870 – 1871) grunnla han «Allmenn omsorgsforening» og like etter "Allment forbund for Orden og Sivilisasjon". Han argumenterte for nedrustningsforhandlinger og for å danne en internasjonal rett for å megle i internasjonale konflikter. Senere arbeidet han for å reise et verdensbibliotek, en idé som har spredt seg til et fremtidige prosjekt i dagens [[UNESCO]]. Han talte også for å opprette en jødisk stat i [[Palestina (område)|Palestina]].

[[Fil:Heiden_AR_1900.jpg|thumb|right|Heiden, rundt 1900.]]

Hans beskjeftigelse og oppofrelse for å spre sine idéer tok all hans oppmerksomhet, noe som førte til at han fortsatte å forsømme seg selv og behovet for inntekter. Hans gjeld ble stadig høyere og hans bekjente unngikk ham og trakk seg unna. Selv om han ble utnevnt til æresmedlem av de nasjonale Røde Kors foreningene i [[Østerrike]], [[Nederland]], [[Sverige]], [[Preussen|Prøyssen]] og [[Spania]] ble han nesten glemt i de offentlige foredragene i Røde Kors-bevegelsen, samtidig som  bevegelsen stadig økte i omfang og ut til nye land. Han levde i fattigdom og flyttet til stadig nye steder mellom [[1874]] og 1886, inklusive [[Stuttgart]], [[Roma]], [[Korfu]], [[Basel]], og [[Karlsruhe]]. I Stuttgart møtte han studenten Rudolf Müller som studerte ved universitetet i [[Tübingen]] og de to ble nære venner. I 1881 dro han for første gang til en liten landsby i Sveits, Heiden, sammen med venner fra Stuttgart. Mens han bodde i London, 1887, fikk han månedlig økonomisk støtte fra fjerne familiemedlemmer. Dette førte til at han kunne styrke livet sitt. Han flyttet til Heiden i juli. Han tilbragte resten av sitt liv der og etter 30. april 1892 bodde han på et sykehus og sykehjem ledet av Dr. [[Hermann Altherr]].

I Heiden møtte han den unge læreren Wilhelm Sonderegger og hans kone Susanna. De oppmuntret ham til å skrive ned sine livserfaringer. Susanna fant en lokalforening av Røde Kors i Heiden og i 1890 ble Dunant ærespresident her. Dunants håp om å fortsatt kunne jobbe for sine idéer økte med bekjentskapet til Sonderegger. Han ønsket å lage en ny utgave av boken. Men deres vennskap surnet på grunn av Dunants urimelige anklager om at Sonderegger konspirerte med Moynier i Genève. Sonderegger døde i 1904 bare 42 år gammel. Til tross for deres anstrengte vennskap ble Dunant dypt beveget av sin venns uventede død. Wilhelm og Susanna Sondereggers beundring for Dunant, selv etter Dunants beskyldninger, ble videreført til deres barn. I 1935 publiserte sønnen deres, René, en samling av brev fra Dunant til Sonderegger.