Redigerer Heinrich Böll (avsnitt)

=== En offentlig og engasjert person (fra slutten av 1960-årene) ===
I [[Konrad Adenauer|Adenauer]]-eraen var Böll en uttalt motstander av den konservativt-katolske kansleren og han levde opp til sin venstreprofil også deretter: I 1970 ble han president for den tyske [[PEN-klubben]] og kort etter i 1971 til internasjonal president. Det vervet innehadde han til 1974.

I 1972, det året han ble tilldelt nobelprisen i litteratur og et år etter utgivelsen av ''Gruppenbild mit Dame'', skapte han innenrikspolitisk skandale.{{tr}} Han gikk i et essay med tittelen ''Vil Ulrike ha nåde eller fritt leide?'' i ''[[Der Spiegel]]'' inn for en mer menneskelig kurs overfor terroristene i [[Røde armé-fraksjonen]] (RAF) og han berørte spesielt [[Ulrike Meinhof]]s person og utvikling. I denne sammenheng angrep han også skarpt [[Axel Springer AG|Springer]]pressens journalistikk. I konservative kretser ble han deretter betraktet som en «sympatistør i ånden» med terrorismen og fikk unngjelde for det.{{tr}} Forbundsdagsrepresentanten [[Friedrich Vogel]] (CDU) talte på den tiden om «Böller og Brücknere» ([[Peter Brückner]]) som terrorens intellektuelle medskyldige.<ref>Heinrich Böll: Nicht Humus, sondern Wüstensand. [[Frankfurter Rundschau]], 21. juni 1972, s. 4</ref> Da myndighetene ikke anså det som utelukket at Böll skulle kunne holde i skjul ettersøkte RAF-medlemmer, gjennomførte de den 1. juni 1972 en husransakelse hjemme hos ham i [[Langenbroich]].{{tr}} Han klaget fem dager senere skriftlig hos innenriksminister [[Hans-Dietrich Genscher]]. De nøyaktige omstendighetene omkring aksjonen, og særlig antallet medvirkende tjenestemenn, er omstridte. Mens Böll hevdet at opp til tyve politi deltok, mente innsatslederen Helmut Conrads at bare han selv og en kollega fra kriminalpolitiet hadde vært hjemme hos Böll.<ref>[http://www.zeit.de/1998/16/Biographie_auf_Hochglanz?page=all Christian Linder: Biographie auf Hochglanz], Die Zeit 16/1998</ref> [[Robert Spaemann]], som den dagen befant seg i Bölls hus, hevdet at han hadde sett et flertall tungt bevæpnede politifolk.{{tr}}

I 1974 utkom i Tyskland Bölls formodentlig mest kjente verk, ''Katharina Blums tapte ære'', som var et bidrag til 1970-årenes debatt om samfunnsvold og som særlig skarpt kritiserte Springerpressen. Boken ble oversatt til over tretti språk og ble filmatisert av [[Volker Schlöndorff]].

De følgende årene viet Böll seg stadig mer til politiske problem i hjemlandet, likesom i land som [[Polen]] og [[Sovjetunionen]], som han kritiserte hardt.<ref>Über [http://www.ib.hu-berlin.de/~pbruhn/projboll.htm ''Heinrich Böll in der Sowjetunion''] {{Wayback|url=http://www.ib.hu-berlin.de/~pbruhn/projboll.htm |date=20080408182906 }} av Peter Bruhn og Henry Glade</ref> De sovjetiske [[dissident]]ene [[Aleksandr Solzjenitsyn]] og [[Lev Kopelev]] var gjester hjemme hos Böll. Han engasjerte seg på denne tiden også i latinamerikanske problem og forsøkte å megle i forskjellige konflikter.{{tr}} Samtidig ble han syk mens han befant seg i Ecuador og måtte opereres både der og senere i Vest-Tyskland. Mot slutten av 1970-tallet støttet han [[Rupert Neudeck]] i dennes engasjement for de vietnamesiske [[båtflyktning]]ene.{{tr}}

Han kritiserte skarpt den katolske kirken og uttrådte demonstrativt i 1976, men uten at å ha forlatt sin katolske tro.{{tr}} Böll støttet fredsbevegelsens kamp mot [[Nato]]s rustningsbeslutning den 12. desember 1979 og deltok i 1983 i en blokade av rakettbasen [[Mutlangen]].{{tr}}

Bölls skrev og gav ut sitt siste verk, ''Kvinner i flodlandskap'', en roman som utspilles i Bonn, i 1985. I dag er denne roman, liksom ''Das Treibhaus'' av [[Wolfgang Koeppen]], et litterært minnesmerke over den tyske midlertidige forbundshovedstaden i årene 1949 til 1989, skjønt et på ingen måte smigrende slikt.{{tr}}