Redigerer Harmonien (bygning) (avsnitt)

== Harmoniens byggherre og hans bakgrunn ==
[[Fil:Hans Ulrich Mølmann.jpg|venstre|miniatyr|upright|Hans Ulrich Mølmann. 
<br />Malt av den danske maleren [[Peter Wichmann]] i 1759
]]
[[Fil:Gudlov Mølmann.jpg|miniatyr|upright|Gudlov Mølmann.
<br />Malt av Peter Wichmann i 1759
]]Arbeidsdelingen mellom kjønnene var klar på 1700-tallet. I borger- og overklassefamiliene sto mennene for det inntektsbringende arbeidet utenfor hjemmet, mens kvinnenes aktiviteter i hovedsak foregikk innenfor husholdningen. Dette gjaldt også [[Handelsbedrift|handelshusene]]. Kvinnenes arbeid og aktivitet kunne bare unntaksvis knyttes direkte til markedet, men var nødvendig og viktig for den helheten handelshusene utgjorde.<ref name=":1" /> 

Gudlov Mølmann var en mektig kvinne, som styrte et hus med stor representasjon og mye selskapelighet. Hun omtales også som den pådrivende når det gjaldt å få bygget Harmonien, men det var mannen, Hans Ulrich Mølmann, som var den mektige utenfor hjemmet, i handel og samfunnsliv, og det er han som er omtalt i kildene som husets byggherre.<ref>Eksempel: Alle branntakstene</ref> 

Trondheim var i hovedsak en handelsby på 1700-tallet. Mange av de mest innflytelsesrike personene i trondheimshandelen var enten selv innvandret fra, eller var etterkommere etter innvandrere fra [[Flensburg]], i [[hertugdømmet Slesvig]], som den gangen var i [[personalunion]] med Danmark. Dette området hadde vært et knutepunkt i nordeuropeisk handel fra tidlig 800-tall og opp gjennom hele [[hansatiden]].<ref>Fasting (1997), s. 12</ref> I en borgerliste fra 1708 er det registrert 63 kjøpmenn i byen. Av disse var 25 flensburgere, og de 19 største kjøpmennene var innvandrere i første eller andre ledd.<ref>Opstad (2003), s. 26</ref> 

Hans Ulrich Mølmann representerte tredje generasjon i en av kjøpmannsfamiliene som hadde innvandret fra Flensburg på 1600-tallet. Disse familiene hadde både et nasjonalt og internasjonalt kontaktnett. De drev forretninger på høyt nivå, med svært gode inntekter og store formuer som resultat. Det forekom flere ekteskap mellom medlemmer av disse familiene, som dermed dannet store nettverk. Sammen med en liten embetsmannsklasse utgjorde de det øvre sjikt, eliten, i byen. Slik var situasjonen frem til midten av 1800-tallet, da samfunnet begynte å endres som følge av begynnende [[Industrialiseringen i Norge|industrialisering]].<ref name=":1">Bull (1998), s. 11</ref> {{Sitat|align=right|Det er ætter av krambudgutar fraa Flensborg som er dei største handelshusi no baade her og i dei fleste byarne|Aasmund Olavsson Vinje i 1860. «her» viser til Trondheim<ref>Vinje, Aa.O. ''Ferdaminne fraa sumaren 1860'', 1911-utgaven, s. 176</ref>}}

Det finnes flere reiseskildringer, skrevet av utlendinger som besøkte Trondheim på 1700- og 1800-tallet.<ref group="lower-alpha" name="utlendinger">Et eksempel på en slik reiseskildring: {{Kilde bok|forfatter=Clarke, Edward|tittel=Reise i Norge|år=1799|kommentar=e-bok fra bokhylla.no|url=https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072301048#37}}; omtale av slike reiseskildringer på forskning.no: {{Kilde artikkel|forfatter=Løvø, Gudmund|tittel=Leter etter ukjent forfatter fra 1837|dato=16. mars 2004|url=https://forskning.no/reise-kunst-og-litteratur-stub/2008/02/leter-etter-ukjent-forfatter-fra-1837}}</ref>  De fremhevet byen som Norges mest europeiske, med et [[patrisiat|handelspatrisiat]] som både kulturelt og materielt kunne måle seg med tilsvarende miljøer hvor som helst i Nord-Europa. På folkemunne ble de kalt «[[Handelspatrisiatet i Søgaden|Søgade-patrisiatet]]». Det var i Søgaden (dagens Kjøpmannsgata) de fleste av de store handelsfamiliene hadde sine bygninger, med bolig og forretningslokaler på oversiden, vestsiden, av gaten – og sjøbodene, «bryggene», på nedre nivå ut mot Nidelva.<ref>Opstad (2003), s. 20–21, 23</ref> Denne overklassen var kjent for å holde overdådige selskaper, der det ble konversert både på fransk og engelsk, og servert de fineste viner og den beste mat på servise av høy kvalitet.<ref>Opstad (2003), flere eksempler gjennom boken</ref> 
[[Fil:Sukkerhuset.jpg|miniatyr|Sukkerhuset, bygget i 1754{{byline|Helt}}]]
Gjennom to generasjoners kjøpmannskap og engasjement i bergverk- og sagbruksdrift hadde Mølmanns familie bygget opp en stor formue. Hans Ulrich Mølmann hadde opprinnelig tenkt seg en embetsmannskarriere, og han hadde, uten hell, søkt om å bli kongelig tollforvalter i byen. Kongen ønsket å sette bort tolloppkreving til forpaktere. I 1748 ga Mølmann anbud på tollforpaktningen, og fra 1. januar 1749 ble han innsatt som generaltollforpakter. Det var store penger å tjene på dette.<ref>Innvandrernes by, s. 277</ref> Mølmann var også en av initiativtagerne til et [[interessentskap]] som i 1752 fikk [[privilegium]] på å opprette sukkerraffineri i Trondheim, og å forsyne sjølenene<ref group="lower-alpha" name="sjølenene">Sjølenene er et gammelt uttrykk for kystlandskapene i Midt-Norge, med kjerneområde fra Romsdal til Namdalen. Sunnmøre er også ofte medregnet. Kilde: [https://lokalhistoriewiki.no/Sj%C3%B8lena lokalhistorie.no]</ref>, Trøndelag og [[Nordlandene]] med sukker. Råsukker ble importert fra København og raffinert i Trondheim, i [[Sukkerhuset]], en stor bygning av tegl og tre, som sto ferdig i mai 1754. Allerede i raffineriets første hele regnskapsår, 1755, var utbyttet på omtrent 10 prosent. Mølmann var den største [[Partisipantskap|partisipanten]] i interessentskapet, og ble dermed en av de to hoveddirektørene.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Industrielle foretagender|publikasjon=Trondhjems Adresseavis|url=|dato=27. januar 1923|forfattere=Amundsen, O. Delphin|via=|serie=Omkring Hans Ulrich Møllmann|bind=III|hefte=|sider=4; 6|sitat=}}</ref>   

Fra 1749 var Mølmann også lagmann, og i 1770 oppnådde han rangtittelen [[Fylkesmann|stiftamtmann]]. Han døde 3. mai 1778 og ble bisatt i en grav i [[Nidarosdomen]]s kjeller.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Omkring Hans Ulrich Møllmann|publikasjon=Trondhjems Adresseavis|url=|dato=13. januar 1923|forfattere=Amundsen, O. Delphin|via=|bind=|hefte=|sider=6|sitat=}}</ref>