Redigerer Harald Godwinson (avsnitt)

=== Den mektigste i England ===
Godwin og hans sønner, unntatt Svein som hadde dratt på [[pilegrim]]stur til [[Jerusalem]] for å søke personlig forsoning, og døde på hjemveien av strabasene, ble gjeninnsatt i sine jarledømmer og fikk sine eiendommer tilbake. Men det betydde også en politisk kursendring. Godwin og sønnene ble sett på som fiender av den normanniske innflytelsen. Den normanniske erkebiskopen av Canterbury og biskopen av Dorchester, som Edvard hadde innsatt, flyktet fra landet, og deres eiendommer ble inndratt og fordelt mellom Godwin, Harald og dronningen, som nå var kommet tilbake til hoffet. Denne [[revolusjon]]en markerte et betydelig vendepunkt. Normannere ble gjort lovløse, unntatt de [[fransk]]talende i Edvards indre krets, og redusert til en ubetydelighet. Kongen trakk seg fra å forholde seg til statens affærer og fant fornyet interesse i religiøse aktiviteter, og overlot ledelsen av staten til Harald. Det var også et klart signal til hertugen i Normandie at skulle han overta den engelske tronen måtte det skje ved krig.<ref name="Stenton_568"/>

Det var også en tid hvor den gamle generasjonen døde ut. Enkedronning [[Emma av Normandie|Emma]] døde i [[1052]]. Den 15. april samme år døde Godwin selv, kun seks måneder etter hans totale seier over Edvard. Han falt sammen mens han spiste sammen med kongen og omgitt av sin familie. Han ble fraktet til bevisstløs til sitt kammer og døde der. Det var enda ett av mange brå og merkelig dødsfall i perioden.<ref>Bramley, Peter (2012): ''A Companion & Guide to Norman Conquest'', The History Press, s. 53</ref> Da den eldste sønnen Svein var død gikk farens jarldømme til Harald. Sveins jarldømme ble delt, [[Somerset]] og [[Berkshire]] ble forent med Wessex, mens [[Ralf av Hereford|Ralf]], kongens nevø, fikk [[Oxfordshire]] og [[Herefordshire]], men han døde fire år senere i 1057.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 569</ref> Jarl [[Leofric av Mercia|Leofric]] døde i [[1057]], den siste av [[Knut den mektige]]s jarler, og etterfulgt av sin sønn [[Ælfgar av Mercia|Ælfgar]] som jarl av Mercia.<ref>Bramley, Peter (2012): ''A Companion & Guide to Norman Conquest'', The History Press, s. 55-56</ref> [[Siward av Northumbria]] døde i [[1055]], og hans overlevde sønn i tenårene var for ung til å overta jarldømmet. Isteden ble Tostig utnevnt til jarl av Northumbria, men det var et dristig trekk at for første gang skulle en fra sørlige England styre det etnisk adskilte Northumbria, preget av norrønt språk og tradisjoner. Tostig tilbrakte mye av tiden i sør, men inngikk en personlig allianse med den skotske kongen, [[Malcolm III av Skottland|Malcolm III]]. Deres gode forhold ble åpenbart i [[1059]] da Malcolm besøkte kong Edvard eskortert av Tostig. Ingen skotsk konge hadde besøkt den engelske på åtti år siden da [[Kenneth I av Skottland|Kenneth I]] besøkte kong [[Edgar av England]].<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 570</ref> Utvilsomt den mektigste av jarlene i angelsaksiske England var Harald Godwinson nå som de gamle var døde.