Redigerer Hans E. Kinck (avsnitt)

== Kinck og Bjørnson ==
Frem til 1890 viste Kinck seg tydelig påvirket av [[J.S. Welhaven]], men senere frigjorde han seg fra den bundne formen. Han sa en gang at et dikt «skal være som et bryst som ånder». Til [[Bjørnstjerne Bjørnson|Bjørnson]] sa den unge Kinck at han følte seg ensom og fremmed blant [[nyromantikk|nyromantikerne]] og «de dekadente». Bjørnson sa seg enig med en oppmuntring: «For det som ''De'' strever med, det er lenger fremme, det kommer en gang til å avløse tåken.» Han mente Kinck i større grad skulle gjennomarbeide bøkene sine, som ''Huldren'' og ''Ungt folk'', men Kinck foretrakk å skildre et friskt førsteinntrykk, ikke en omstendelig utpensling der spontaniteten var borte.<ref>[[Edvard Beyer]]: «Bjørnson, Hamsun og Kinck», ''Profiler og problemer'' (s. 30-31), Aschehoug, Oslo 1966</ref> 

Bjørnson kom også med en formaning om at Kinck måtte love seg selv og sin kone aldri å skrive slikt som kunne vekke usedelige tanker hos leseren. Hittil hadde jo Kinck vært «så fin på det punkt», sa Bjørnson: «Fortsett med det!» Bjørnson skrev om Kinck at «hans bondeskikkelser stiger [[lyrisk]] opp som dalens og fjellets utløste innhold. Bygdefolket er en mangestemmet forkynnelse av naturen de lever i og bakser med. I forståelse av det overgår han alle [[landsmål|bondemålsdiktere]] tilsammen.» Men utgivelsen av ''Sus'' høsten 1896 imponerte ikke Bjørnson. «Egentlig holder De på med dette emne bestandig,» skrev han. «Men en gang må det da bli levende bilder i stedet for dette forbannede bavl.» Avsluttende anbefalte han Kinck å reise en tur til [[Italia]].<ref>Edvard Beyer: «Bjørnson, Hamsun og Kinck», ''Profiler og problemer'' (s. 32)</ref> 

Kinck hadde søkt hjelp og rettledning fra Bjørnson, som viste seg så dominerende at Kinck trakk seg tilbake. Han oppsøkte likevel Bjørnson da de begge var i [[Roma]] i 1898, men skal ha sagt til [[Christian Gierløff]] at det hadde vært best at han aldri hadde møtt Bjørnson personlig. Det toppet seg med Kincks artikkelserie ''Italienere'' i 1904, med blant annet et kritisk [[portrett]] av [[Gabriele d'Annunzio]].<ref>[https://no.wikisource.org/wiki/Ulysses_i_forstavnen Kinck: «Ulysses i forstavnen»]</ref> Bjørnson var i [[harnisk]] da han skrev et skarpt forsvar for d'Annunzio, noe Kinck besvarte med en [[ironi]]sk takk.<ref>Edvard Beyer: «Bjørnson, Hamsun og Kinck», ''Profiler og problemer'' (s. 33)</ref>

Han var kommet til å mislike Bjørnson for «hans påtrengende herskesyke og faderlighet». Kinck har selv påpekt likheten med skoledirektøren i ''Doktor Gabriel Jahr''. Særlig reagerte Kinck på Bjørnsons skiftende standpunkter i [[unionsstriden]] og i spørsmålet [[kongedømme]]/[[republikk]], et innslag av overfladiskhet og [[opportunisme]] som tydet på en mangel på ekte varme, ekte overbevisning. Kinck ga uttrykk for at Bjørnsons rolle som dikterhøvding og nasjonalskald måtte oppleves tyngende. I sin skildring av [[Giosuè Carducci]] skriver Kinck at en nasjonalskald skal ganske enkelt være landets største strupe, «han skal artikulere de mest alminnelige lyder», og Kinck uttrykker sin beundring for «den slags firskåren vitalitet».<ref>Edvard Beyer: «Bjørnson, Hamsun og Kinck», ''Profiler og problemer'' (s. 34)</ref>

Kinck hadde ingen sans for dikterhøvdinger, for nå hadde folket «trådt sine barnesko» og trengte ikke ledes lenger. Kinck skrev at Bjørnsons sterke side «ikke var pannehvelvet» - ikke mye bak pannebrasken. Kinck påtalte også at det ble sagt om Bjørnson at han «er bare seg selv, herlig utadvendt, uten en dunkel krok», der Kinck reagerte på idolisering av et selv uten dybde. Er det noe å etterstrebe? Bjørnson var opptatt av å vekke og samle, han vokste i kampen, mens Kinck skydde den for i stedet å vekke folk til selverkjennelse og ettertanke.<ref>Edvard Beyer: «Bjørnson, Hamsun og Kinck», ''Profiler og problemer'' (s. 35-37)</ref>